Hans Børlis dikt presentert av ordfører Kamilla Thue
Hver dag i hele jubileumsåret 2018 delte ordfører i Eidskog kommune et dikt fra Hans Børlis forfatterskap. Se alle diktene her
Louis Armstrong
Gamle, milde Satchmo –
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.
Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid
flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.
Nobody knows …
Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte,
hender
som splittet et mildt, groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og du spiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo’s Lullaby. Svetten pipler,
brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.
… the trouble I’ve seen.
Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor hentet du kraften til
ditt opprør uten hat? Din
skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til …
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?
Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv:
– Mississippi …
Ett er nødvendig
Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
Når isfjell driver gjennom din drøm
Det er synd å måtte stige-av
karusellen Jorden, synd
å trå ut i det bunnløse mørket
uten å ha levd noen dager,
bare to–tre, bare fire–fem dager
så skinnende fulle av liv at
evigheten kunne lage
et stjernebilde av dem.
Et høgferdig ønske – jeg vet det, men
lyset blir så underlig blått
når isfjell driver gjennom din drøm.
Vinter-Kristus
Det knirket i usmurt lær.
Knektene førte ham til Golgata.
Men korset fikk de ikke reist,
jorda var frossen.
Da kledde de ham naken
og overga ham til frosten.
Men tornekransen rundt hans tinninger
den lot de sitte:
Et blodig rosenblad
sleit seg løs i nordavinden
og blåste inn i Menneskets hjerte.
Der skulle vi ha vøri, Kal …
Vise fra tømmerskogen
Her er det kaldt og kusli, Kal,
me’ snø og sno frå nol,
men langt i sør fins varme land,
me’ palmesus og sol.
Der skulle vi ha vøri, Kal –
vi skulle reist i fjol.
Du har vel hørt om Syden, Kal,
der kokospalma står
så lang og slank at toppen opp
i sjølve himlen når.
Der skulle vi ha vøri, Kal,
me’ tigersvansen vår.
Der vekser brø’ på trea, Kal –
– ja, tru meg om du kan –
og alle drekker palmevin
av store fempott-spann.
Der skulle vi ha vøri, Kal,
da hadde det gått an.
Der fins det fine jenter, Kal,
dom danser rundt i ring
me’ blomst i hår og strå om lend
og ellers ingenting.
Der skulle vi ha vøri, Kal,
hos Lola og Lu-Ping.
Du sitter stur og stille, Kal,
du jomter på et skrå. –
Det er så langt tel sydens vår
og palmekysten blå.
Dit ska’ vi aldri komma, Kal
– det kan du banne på.
Snøvinter
Hylende snøstormer
har gått gjennom skogen
og visket ut landskapets ansikt.
Et vanvidd av hvithet martrer
ditt nedsnødde blikk.
Bare en og annen
skrå snøbrøtt-stubbe
peker opp av fonnene:
spjærer av fersk
klaka ved,
gule som hundetenner.
Stillheten
så overveldende stor at
du hører døden puste
inne i dine øreganger.
Livet i deg:
små svarte fisker
som står stille
og rører sakte på finnene
i mørket under isen.
Og du minnes,
minnes så det gnistrer
gjennom hjernevasken av hvitt:
en sidensvans
lakkrød solgul svart
mellom rimblomstene i ei bjørkekrone
tre dager siden …
Å bli gammel
Det er grått å bli gammel,
ubotelig og ensomt
som reveskabb.
Og det verste er at
du aldri klarer å slite over
den langtøyde navlestrengen
som binder deg til dine unge år.
Plutselig kan du gripe deg i
å springe barføtt i graset
og hoppe i kåte sprett
over barndommens muntre vårbekker
skjønt du i virkeligheten sitter på en stein
og støtter haken til krokstaven
og kjenner slitasjegikta rive i
gamle, stabbetunge bein.
Enetale
Jeg fikk ikke så lett
godtfolk i tale.
De forsto meg ikke, sa de.
Skjønt jeg lærte språket mitt av vinden
som mumler rundt alle laftknuter, skogen
som suser langs alle stier, blodet
som banker i alle årer,
så forsto de meg ikke. Men
jeg ga ikke opp,
jeg snakket så høgt ved meg sjøl at
menneskene var nødt til å høre det.
Da kalte de meg en stølle.
Ja Ja –
I kramsnøen
Å gå i nysnø innover holtene –
Den første om høsten
og helst kram:
Da knurper det så godt under steget.
Og snur du deg og ser tilbake,
står sporet klart og nennsomt tegnet;
du leser ASKIM i hælavtrykket
etter gummistøvlene.
Iblant fester snøen
i rillene på støvelsålen;
du lugger med deg hele ballen
så grønn liksom forundret måsa
titter fram i fotslaget.
Og oransjerøde rogneblar,
som fuglespor etter drømmer.
De våt-svarte bjørkegreinene
med dråper av jern under albuen.
Det såre rådyr-lyset, vidt oppsperret mot
begynnelsens under, en mytisk tid
før tidene. Alt inngir deg en følsomhet
så naken stor at du kjenner
Melkeveiens hvite spiralarm
vibrere som et nøkkeroseblad i vind.
I et lykkelig gys av et sekund
vet du med fotsålene
at dette er Jorden,
din barndomsheim mellom stjernene.
Drømmene
Mine vidløftige drømmer,
så flyktige og skjøre, utsatte
som doggtung kingelvev
spent ut over ei glenne i skogen
der elgen ofte kommer lufsende
i smådilt over måsan
med horngreipa høgt løftet.
Nysnø
Ennå finnes der
tilgivelse i himmelen.
Gårsdagens sulk og søppeldynger
blir dekket til med
et finmasket slør av hvitt.
Jeg sitter og ser på
fnuggenes uendelig mjuke fall
skrått over brystet til en dompap
som lyser med sitt lille liv
i bjørka utenfor mitt vindu.
Det kjennes varmt innom meg
at alt jeg holder av, alt
som dufter av ville vinger,
er innerlig nær meg
hver gudskapte dag – her
mellom Jordens lågmælte undere.
Rart hvor lite et hjerte kan leve på
når alle kunstige behov
ligger igjen på en skrotplass
ved Melkeveien.
Jeg går barhodet ut.
Står i det hvite suset
og lokker snøvåte ord
heim fra skogen.
Det vakreste
Det er alltid en kulde i
det vakreste – jeg har ikke
sinn til det.
Det pustskjøre mønsteret
i snøkrystaller og rimblomster
tåler ikke varmen av
store, blå-årete
menneskehender –
Aleine
I skogen,
aleine
dag etter dag,
måne etter måne –
Ingen å tala ved.
Ei markmus bare
som titter blankøygd opp av
et høl under en stubbe,
et ekorn, ei nøtteskrike
på leiting etter kakusmuler
i skåraflisa ved kvilplassen.
Ty, knakk det en kvist oppi hogget?
Nei, ingen –
Tankene,
som streif-flokker
av kaier om høsten:
Mørke i frostlufta
men høgt oppe
slik at strålene fra ei låg sol
streifer undersiden av vingene
i gylne glimt.
Guds hand
Mitt avsides lille liv:
En fyrstikkflamme
som blafrer skremt
inne i hulhanda til Gud
i verdens blåsende netter.
Ja, i det redde skjæret av meg sjøl
har jeg sett innsida av
Guds hand.
Den var hard og ru,
slitt
lik handa til en bureiser
som står ved åkeren sin en kveld
og knuser et havrekorn for å se
om margen er god.
Fra en tømmerhoggers dagbok
Det er høyhet og ro over et tre.
Sterkt, likevel gripende vergeløst,
står det på moen og tenker
milde jordtanker, tålmodighet.
Ei skinnende kvit neverbjørk,
ei gammal furu
med bronsearmene strakt ut
i uendelig ømhet for vindene.
Da kommer du labbende gjennom lyngen
med øksa og motorsaga.
Stanser under den dødsdømte kjempen.
– Skarpretter, gjør din plikt!
Treet stuper. Hjelpeløst.
Splintrer greinene under seg i fallet.
Du står der i den brå stillheten:
Så tomt det vart! Lyset fra himmelen
faller over deg som en anklage.
Et minutt bare – ett minutt
av snerrende stål, mekanisk rutine –
og naturens langsomme drøm
gjennom hundre vårer
er skrumpet inn til en dum liten prikk
i stikkboka.
– Så mange dager, tenker du.
Så mange kimende julekvelder …
Tiur satt med lurvet klo kring greina,
hakket i rimet, rettet seg, lydde
når finnhunden søykte innpå en avsides
plass.
Store, stille snøfall – vårnetter,
stjernene hang doggete i baret
når skytteren kjek på skrå
opp på Karlsvognen.
– Så mye liv, tenker du,
– så mye hemmelig liv
disse år-ringene sirkler inn!
Et sentrum
som pupillen i et seende øye.
Slik kan tankene svive
en sorgfull høstdag når
vinden mumler armodslig
over snauhogstene:
Kvist og vål, ferske stubber
hvor maurlik klisser i kvaen,
et og annet avfelt krufsetre
som henger på skakke i tomheten.
lik en kuleflerret fane
på en skanse som fienden stormet.
De snakker om driftsplan, forstmennene,
og risser opp hogstfeltene
med linjal på kartet.
Og vi menige – slitets landsknekter –
vi går seierrike til storm
etter en velberegnet strategi.
Landet blir liggende snaut etter oss:
høgdedrag og åsrygger syner seg
nakne
lik ribbeina på et veldig dyr
som vargene har revet.
Å, det er vondt, vondt
å være øksens samvittighet
slik en sorgfull høstdag!
Stjernene i november
Stjernene i november,
store, klare
over lasete
lauvfallslier:
Utkjempet sorg,
ensomhet, ord
fra tusen uskrevne
kjærlighetsbrev,
brodert med nennsomme sting
av glitrende sølvtråd
på himmelens djupblå fløyel.
Nysnø
Varsomme fjón av snø
rører ved ansiktet mitt i mørket,
famler, føler
langsomt
som hendene til en blind.
Og jeg prøver å smile –
for at himmelens blinde hender
skal vite
at det er et menneskes ansikt.
November
Planeten Jorden
duver djupt og tungt
i Melkeveiens hvite malstrøm
lik hodet til en druknende
som flyter opp for siste gang.
Denne øredøvende stillheten
etter lauvfallet!
Selv vinden har gitt opp,
baret stritter grått som hunderagg
i rimfrosten, jorda
ligger naken og forsvarsløs,
himmelen stiger ned mellom granene
med alle sine stjerner. Du
stikker deg til blods
på torner av lys.
Jeg frykter denne larmen
av stillhet. Jeg hører
hele verden vånde seg i den.
De mest gjennomtrengende skrik
er alltid lydløse.
Hvem kan vinne over døden?
«Døden er angsten for døden.»
(Kaj Skagen)
Vi slåss til siste dag. Men hvem
kan vinne over Døden? Det kan bare
Døden selv.
Så motta din tapperhetsmedalje
fra mine redde hender.
Mann
Hvis du i livets grove strid
ikke fortaper din finhet –
hvis du tungt væpnet til kampen
kan stå i gryet og tyde
blomsters språk
og fuglers tale –
ja – hvis det nær din styrke
skjelver en vekhet
lik linnéaens varsomme klokke
innved gropet, jordkrøkt fururot –
da først er du mann
og menneske
i menneskers land.
Skaperen
Skaperen sa:
Bli lys! Og
det ble lys.
Men selv sitter han
i mørke
hos det skapte.
Lytter,
lik en blind
ved kanten av rislende åkrer
Famler med blinde hender
over skapningens ansikt
for å kjenne seg selv,
finne seg selv.
Blå barneøyne
Til min datterdatter, Elin Margrethe
Jeg løfter deg opp, du vesle,
og hendene mine blømmer
av ny ømhet
for alt liv på jorda.
Sommermorgen. Sol og vind.
Det åpne vinduet rasler med stormkroken;
skogranda speiler seg i ruten, buet som
en fuglevinge.
Du er en vei tilbake, barn:
Du ser på meg
med alle mine tapte morgner.
Himmelen har overnattet
i dine undrende øyne,
Gleden overvintret
i mine frosne drømmer.
Vinduet
Utsikten fra vinduet i soveværelset mitt
er dekket til med et hullet draperi av bar
på granene ute i den nære skogen.
Jeg ligger i tidlige morgener
og ser ut gjennom ruten
og tenker på ting
nær jorda: arbeidsdagen
som allerede sitter som en vond knute
nederst i ryggen, restskatten, brevet
jeg forlengst burde ha svart på – –
Men alt i ett
trår tankene ut i ei blå råk i det grønne,
blir kalde på føttene av evighet.
Skipet
Med mykt spinnende turbiner
glir skipet fram over verdenshavet
under store, duggete stjerner.
Passasjerene lever den reisendes
uforpliktende liv:
Elsker i lugarene.
Danser på promenadedekket.
Ligger makelig henslengt i fluktstoler
og nipper til en «Bloody Mary»,
snakker lengselsfullt om den skinnende
solkysten
som baugen peker mot.
Ingen vet at
rorgjengeren driver
et sted langt bak i kjølvannet
med knust bakhode,
at en fremmed med ansikt av stein
luter seg over rattet
og dreier skuta langsomt om
på en ny og farlig kurs.
Det lille lyset
Det lille lyset,
ditt eget brennende sinn,
blender deg:
Den som går
med løkt i mørket,
han ser ikke stjernene.
November
Så grått og stumt.
November.
Ingen klang i lufta, stille
som i kjerkeklokka
en messefallsdag.
Den knisende lauvlatteren
forstummet i skogen, lukt
som av rå gravjord.
November –
sommeren slutt og
vinteren ennå ikke begynt.
Et interregnum, en tomhet
stor som på en gravølslåve
der de nettopp har «søngi-ut» liket
og en øde eim av salmer og sorg
henger att i lukta av gammelt høy.
Det er som om stillheten oppe
i himmelen
og stillheten nede på ei ribbet jord
hvisker ordløst sammen om
en avdød gud.
Oppbrudd, del 2
Jeg kjenner et bittert slektskap med
disse trærne som står der
evig står der
med striper av snegleslim over røttene.
Like håpløst som de
kjenner jeg hvor tung jorda er
når himmelen roper med blå vind.
Like ensomt som de
er jeg et mørke
som fugler sturer i.
Tause fugler
som løfter på hodet og lytter
når sangsvanenes fløyte av trolldom
skygger for stjernene.
Vinterbilde
Du begynner å bli gammel.
Er blitt lettere å herde ut med alt.
Og vondere samtidig. Sårene
blør ikke lenger, brenner ikke,
men smerten har fått en dóv knokkelsmak
av koldbrann.
Hjertet kjens stundevis kaldt i bringa,
klaknet
lik et stykke blodrustent råslag
en åtselfugl under flukt
har mistet fra stor høyde
ned i snøen.
Seks tusen kors
Det står i historiebøkene:
Da Licinius Crassus slo ned slaveopprøret
år 71 f.Kr.,
ble seks tusen fanger korsfestet
langs veien fra Rom til Capua.
Seks tusen – –
Tenk over dette, du
som sitter en kveld under leselampen
og hygger deg med Grimberg.
– – –
Bærestolene gynget fram
gjennom et espalier av kors.
Skallete, forspiste rikmenn, senatorer
på vei til landstedet i Campania.
Gløtt av fornemt flesk bakom
silkegardiner:
Dette forstemmende romerske ansiktet,
– små griseøyne mellom fettfolder,
hengende tunge blohundkjaker.
Og slavene, med nakne skuldre under
bærestangen,
svettende, stønnende, springende
gjennom ruinene av Spartacus’ drøm.
Seks tusen kors
langs veien fra Rom til Capua.
Luften sto dirrende ladet
av kobberfarget angst. Musvåkene
klippet hysterisk med vingene
i soldisen. – Det oste
av blod og død og åtsel.
– Rekk meg parfymekrukken, Flavia,
de hundene der oppe lukter så skrekkelig …
Tolv tusen fastspikrede hender
langs veien fra Rom til Capua.
Og tiden sto stille
i pinens langsomme helvete.
Men fuglene sang i oliventrærne som før
og sauene brekte saktmodig ute på
Campagnaen.
Én dag, to dager, – tre.
Og hvert minutt
hang slavene der på korset;
kjøttet i håndflatene tøyde seg til
en frynset hempe rundt naglen, kroppene
svaiet i en bue ut fra treet, øynene
kranset av fluer, tørre, stirrende
mot syner bortenfor all forstand.
Først mot kveld tredje dagen
sluknet de sterkeste.
Caput Mortuum.
Seks tusen lemlestede lik
langs veien fra Rom til Capua.
Her snakkes så mye om ett kors, én død.
Men hvem var vel han som hang
på kors nr. 1012 på venstre side,
regnet fra Den appiske port?
Nei, ingen –
Seks tusen døde
langs veien fra Rom til Capua.
– – –
Dette har hendt. Dette har vært
Nå i tiden. Den samme flod av tid
som vugger ditt liv i kveld
der du sitter makelig i lenestolen
og venter på ettermiddags-kaffe.
(At idyllen er mulig, at hjertet
kan kjenne fred i denne verden – –)
Du har det med deg. Alt. Ravnene skriker
over en avgrunn i din sjel
hvor skjendselens verdensåtsel stinker.
Pogromer, krig … troskyldige naturfolk
utryddet som skadedyr … galeislaver
lenket fast til toften
på brennende skip … Auschwitz,
Eichmann … seks millioner
myrdede jøder … Og idag
en blodig barnehånd i graset
ved en bombet landsby nær Hanoi …
At du makter å le! Du. Mennesket.
At det er mulig
å sitte så makelig henslengt
med ettermiddags-kaffe og smultringer
øverst på tidenes monolitt
av forvridde menneskekropper!
Menneskets hender
Det bor en varme i menneskets hender
som i ingenting annet i verden.
Himmels flamme og helvets glo.
Selv nevesteinen ble varm
når menneskehanda tok i den.
Gi etter!
Noe inne i deg
stritter alltid imot.
Noe slitent
som stirrer striøygd
gjennom svett hår.
Du skulle gi etter nå,
gi etter, lydig mot
de evige lover. Se bare
på aftenstjerna
disse klare høstkveldene:
Den skrider gyllent
utforbakke på himmelen
mot skogens syngende mørke
på høgdene i vest
stille, trygg –
Bare vi,
som står så lavt i jordmørket,
synes at himmelen og lyset stanser
mot veståsen.
Skogsfolk
Der levde vi
på Jordens skulder
under nordlysets hvite tre.
Nordavinden plystret lavt
mellom ordene vi mumlet
på kne ved attføkne eldgroper,
mens flammen av ei fyrstikk blafret skremt
inne i hulhåndens øde verdensrom.
Lovottene trakk blod
fra sprukne, øksskaftslitte fingrer.
Angsten for Fattigkassa gikk som
et huløyd spøkelse mellom oss.
Dagene ble for korte, – i kvelder
med måne
lå skyggen av snøbøyde trær
krum som dødens sigd over stien.
Og bekken lo under svullisen
hult og meningsløst – lo
lik fangen som ble gal i fengslet.
Ingen av oss hadde varme nok til
å holde hjertet sitt snøbart.
Ennå i dag hender det at
små milde ord
fryser ihjel i bringa mi,
lik trekkfugler som kom for tidlig
til en sein vår.
Bønn
Fred ber jeg om, Gud!
Fred
som en nysnøkveld:
Alle blodspor i skogen
snødd-att, alle
flyktende redde fár
varsomt visket ut.
Bare en eneste time av
hvit fred.
Så fikk ulv og gaupe igjen
reise seg fra lægeret.
For ingenting varer,
ingenting varer i en verden hvor
freden er snø
i rovdyrspor.
Hendene
I mange og lange år
var jeg en menig soldat
i brødkrigens store birkebeiner-armé.
Da var hendene mine alltid
harde og ru, sprukne
av økseskaft-slit og vinterkjøld,
tunge tak i strid for føan.
Men den gang kunne disse grovskapte
griperedskaper av noen hender
iblant åpne seg lykkelig
og stryke varsomt
over mjuk kvinnehud
og lubne barnekinn.
Nå
er de samme hendene
blitt mjuke og hvite,
ja, reint silkeforet mjuke er de blitt
av års ufrivillig innesitter-liv.
Men kjærtegn? Nei,
nå har disse hendene
fått en lei tendens til
å knytte seg, lukke seg hardt
– rundt ingenting.
Kjærlighetsdikt etter frostnettene
Denne lille uro
i rimhvite skoger:
Et rådyrhode
speilt i ila
i demringens matte tinn-lys.
Men vinteren har allerede låst.
En skygge av liv
formørker et øyeblikk
speilbildet av froststjerner
i nattisen.
Så løfter dyret hodet
og lytter, værer
etter rennende vatn …
November
Værbrauta henger frynset over skogen,
som en guirlander av papir
under taket i en forlatt festsal.
Stillheten er så stor at du hører den:
En usigelig ensom tone
vibrerer i frostlufta. Det er som
den forvakte spillemannen
ennå sitter igjen etter oppbruddet.
Stryker fåfengt på fela, stirrer
glassøygd ut i ingenting.
Værbrauta – Melkeveien
Den svarte hesten
Natta er en svart hest.
Stjernedogg glitrer i
det fykende fakset.
Og månesneiet bakom disen:
ei feltflaske av irret kopper
halvt skjult under rytterens kne.
Og høvene …
Herregud,
like siden barndommens dager
da stien heim ofte vart for lang
før mørket falt på,
har angsten levd i meg,
angsten for at hjertet mitt
skulle komme under høvene
på den svarte hesten.
Det store brorskap
Se veiken i et lys om natta
hvor uendelig stille den brenner.
Hør dompapens frostalle fløyt
i gråningen en vintermorgen. Kjenn
den syrlige lukt av forbi
etter lauvfallet om høsten –
Tusen saktmodige stemmer
sier deg dette: Det er
alle tings ensomhet
som forener alle ting i
Det store brorskap.
Barnekongens grav
Nei – fåfengt!
Alt du sier om din barndom,
forteller bare hvem du er
i dag.
Dypt kan du grave i sinnet
på leiting etter det døde barnet i deg.
Trenge helt inn til begynnelsens
dunkle krypt.
Men seglene er brutt; tiden
er en gravrøver. Du står
i fakkelskjæret under de dryppende hvelv
og ser ditt herjete Nå-ansikt speilt
i stillhetens øye som stirrer
fra barnekongens tomme sarkofag.
Konfirmasjonsdressen
Fattigfolk måtte spare på skjellingen
dengang i «de harde trettiåra».
Vart inga penger til overs
til penklær og slik luksus.
Je minns je sleit konfirmasjonsdressen min
til je var godt over de tjuge.
Vaks reint ut av den til slutt:
Ermene på jakka rakk bare
godt over albågan,
og buksebeina tydde
midt ned på smalleggen.
Je såg ut som et anne’ fugleskræmsel
der je sto og stødde veggen på lokale’.
Og når je riktig kjenner etter,
så har jeg visst levd all min dag
i et liv som je tidlig vaks ut av.
Jeg har alltid spurt
Jeg har stått aleine
og sett mot stjernene om kvelden.
Jeg har løftet mitt skogmanns-ansikt
Derfor var jeg aldri med
der neveslag i bordet
satte punktum bak menns meninger.
Jeg har alltid spurt.
Jeg har aldri svart.
Jeg har heller aldri
hørt andre svare. – –
Oktober
Atter gjester den høye måned
menneskenes lave trakt, atter
skrider tankefulle oktoberdager
stille over jorda. Tid som har
sett alt, håpet alt, elsket –
Sein tid
med lys av solefall over panna
som kvinner i sorg.
Inne på stormyrene
klager ei trane
på ensomhetens ødslige språk
som vet
at ingen noensinne
fikk et svar.
Menneskets ansikt
Mennesket bærer
sitt ansikt i vinden,
nakent, forsvarsløst,
tålmodig –
Sorgens svarte ravner
slår seg ned i munnvikene,
tungsinn og mismot
tynger smilets veike strå
lik yr av rå høstskodde.
Og tidens usynlige termitter
arbeider i knokler og vev,
former utrettelig
håpløshetens maske av alderdom.
Men menneskene møtes på veiene
og løfter tappert
sine nakne ansikter mot hverandre.
Prøver å skjule ørkenen
bak et muggspist strå av smil.
Til slutt, venninne,
maler jeg ansiktet mitt
svart på innsiden
slik at du ikke skal se
døden gjennom det.
Dører innover i evigheten
Hun lå der og var død.
Død var hun.
DØD.
Dette stutte, definitive ordet
fylte hele verden den natta.
Det lyste av ansiktet hennes der hun lå
mellom sterilt hvite laken,
sjukehusets blå stempel på putevaret
tett innåt ene kinnet.
Jeg satte meg ned på hælene,
satt der lenge og så.
Det lyste av ansiktet hennes, et lys
fra før den første morgen og
etter den siste kveld. Jeg hørte
en stum sang
åpne dører innover i evigheten.
Det var den natta
min angst for døden
døde.
Det vanskeligste
Det vanskeligste er
å holde ut med seg selv.
Holde ut med seg selv
og bære over når
det lukter sure strømper
av din sjel.
Men prøv med det gode! Husk
du skal bo i hus med deg selv
så lenge lyset brenner
i øynene dine. Hver morgen
skal speilet hviske til deg der du står
innsydd i ditt eget skrukne skinn
og med såpe rundt øreknutene.
– Dette er Du, Du, Du … Men prøv
med litt vennlighet, et strøk
over det glisne håret kanskje:
– Det går nok bra, kamerat.
Det går nok bra …
For mye av hatet og kulden i verden
kommer av menneskets
tærende selvhat.
Skogsfolk
Vi banner og vi bråker
i sol og styggevær.
Vi prater vondt om kåker
og skog med bustetrær.
Vi filer sløge sager
og sputter snus på snø.
Og ofte kommer dager
da det var best å dø.
Ja, ord som frosne tårer
ved tyrielden falt.
Men støtt kom nye vårer
og hjertet glømte alt.
Og under grågåsplogen
i nye hauster, brør,
vi rusle skal mot skogen
med øks på arm som før.
Og alt er såre godt
Han fikk et liv i gave
av Gud i himmerik.
Det sleit han ut som slave,
og Gud får att et lik. –
Nå senker de i jorda
en mager husmanns-skrott.
Så leser presten orda –
og alt er såre godt.
Dikt
Du klauv møysommelig opp på
ei røys av svarte ord
og tok etter stjernene.
Fikk inga brannsår
på finga av det. Men
inne i deg er det noe
som svir og brenner
ennå.
Døde fugler
Jeg har sett døde fugler i skogen. Om
høsten.
De ligger i lauvrasket
med føttene bønnlig trukket opp
under seg,
vingenes gotiske linje gjennombrutt
av vær og væte. Brystfjærene
skjelver sakte i vinden,
– du hører stillheten snø
inne på fugleviddene i det vesle hjertet.
Et lys faller inn fra evigheten:
Ditt sinn kaster skygge,
lik et tre i måneskinnet
ute på endeløse nysnø-myrer.
Sangsvanene
Innerst inne –
bakenfor alle de vakre ordene
som alltid snakker om noe annet –
er Diktet stumt, stumt –
De aner de veldige
vinterskogene – snø
og åpne, svarte os
dit sangsvanene aldri nådde.
Oktobernatt
Rim gror over åkrene.
Nakne kornstaurer
peker på Nordstjerna.
Som gjenferdet av en død sommer
lurer tåkenatta
over tunge tømmerlåver,
hvor kornband kviler hos kornband
mildt,
som barn i søvn.
Dette er dødens time!
Intet er endt med døden.
Mektige høstmanns-hender
berger livets grøde.
Nekrolog
For dette menneske som hviler
med hendene foldet over brystet
i lys fra saktmodige kjerter,
for dette menneske
er Døden død.
Hans mørke bilde svant bort. Lik røyken
over et utbrent bål:
Vinden strør en håndfull aske i havet
og vandrer syngende videre.
På klippen
hvor Tiden knuste sitt timeglass
synger en hvit stillhet: Lys
uten skygge.
En sol har stanset i senit.
Kvinnene bryter lauv
Med oppvendt ansikt
og regndogg i håret
bryter kvinnene lauv. Det første.
Skyene vandrer gjennom deres øyne,
brystene risser sin ømme bue i
den blå vinden
som dufter vått
av snøbråningen i skogene.
En kvast av ungt lauv,
noen dunete rakler
i vasen på kjøkkenbordet,
oppå en falmet påskeløper av papir.
Mannen ser på med likegyldige øyne,
mannen vet ikke at
livets fakkel brenner i hans hus.
Men kvinnens prestinnehender
smiler i en hemmelighetsfull lykke,
et vemod blått som vinden.
Det er ennå håp,
det er håp for verden
så lenge kvinnene pynter sitt hus
med ungt lauv.
Lengselen
Den som har lengselen i seg
er aldri fattig.
Lengselen kan legge
en blå kongekappe
selv over tiggerens
magre skuldrer.
Hold ut
Det er ikke lett å snakke om været
når gater av glødende kobber
svir hull i dine skosåler og
sjelen er en tørr flaggermus-lyd
inne i knoklenes mugne hulning. Men
skriv med ditt bitre hjerteblod
et brev til trassen i deg
når alle håp går forbi din dør
uten å banke på.
Hold ut, menneske!
Det har faktisk hendt at
Den fortapte har låst seg inn i himmelen
med nøkkelen til helvete.
Ved korsveien
Vandringsmannen vaknet ved korsveien.
Bålet var sloknet,
men månen lyste klart
over østmarkene. Da så han
en stor fugl i halvlyset, den satt
vaglet på veiviser-fløyen,
sank inn i seg selv
med hodet under den lange vingen.
Og bjørka ved mjølkerampen
sto med linn nattbris i lauvet
og hvisket glim av stjerner: Her
er du. Nå. Hos Deg.
Og lenger kommer du aldri,
samme hvilken vei du velger
hvor langt du vandrer.
Høstkveld ved myrene
Vått kongrospinn. Skodde.
Et fugleskrik som ei spe flamme
på bunnen av skumringen
og himmelen full av grå lyd
et bladløst sus
som om alle de døde hvisker
med morken tunge:
– Ingenting …
Ingenting …
Ingen …
Jeg griper tak kring livet mitt.
Kjenner det inne i hendene
lik en liten våt, varm fugl
som rører på seg,
vil ut mellom fingrene.
De flyktige tingene
Det er de flyktige tingene
som blir i deg:
Skyggen av en fuglevinge
over stien foran din fot,
lukten av rim og frosne rognebær
en høstmorgen for lenge siden, et ord
sagt i skodda og vinden
ved en skremt kvistvarme
inni elgmarkene …
Det er de flyktige tingene
som lever i deg
og holder fast et bilde av deg selv
og livet – flimrende,
som strender speilt
i riflet elvestrøm.
Oktober
Disse brådjupe kveldene om høsten
når håen rimer over engene
og måneskinnet ligger som
en snirklet gammel urnøkkel av gull
midt i en sølepytt i hjulsporene på vegen.
Et traneskrik går vilske i skogen,
der lukter blod og is i vinden,
– du er så higende nær ei lykke at
hele atlanterhavet av sorg i verden
skiller deg fra den.
Nettene i oktober
Nettene blir logne og ly
slik seint i oktober
når lauvrivar’n har herjet fra seg inni liene,
bjørkegreinene står svarte
risset i det høge blå
lik brister i gammelt porselen.
Og stjernene på himmelen
blikrer ikke lenger og skjelver redd,
de brenner klare og rolige,
de svaier som flammen på talglyset
der han bessfar satt innpå
kårkammerset sitt
og vendte varsomt blar i Bibelen
i kvelder for lenge lenge sia.
Ei øks står og rustner
Ei øks står og rustner i skogen et sted
ved regnpisket grop etter eld.
En skogskar hogg den i granrota ned
og ruslet så heimatt i solefalls fred
en tåkekvit, seinhøstes kveld.
Han kjente ei smerte, ei sviende glo
som ulmet i tongpustet brøst.
Han harket og hostet. Han spyttet litt blo’
det lyst som roser på snøkvite mo,
men tankene sa: Det er høst!
*
Der djupt inni skogene strevde han før
så trufast med øks og med sag.
Når nettene løfter sitt sotsvarte slør,
står graner og suser i gryet og spør:
Nei, kommer han itte i dag?
Og skogbekken svarer med sekling og sang:
Han dro på ei langferd i natt.
Så syng bare, storskog, på lyngkledde vang
og byss du hans minne i måsamjukt fang,
han kommer nukk aldri meir att.
Se, myrskodda driver i liene blå.
– Syng, storskog, di salme sær. –
Ja, la sjølve høstnattas skyggeland slå
ei harpe hvis sorgstemte toner kan nå
hans sjel bakom stjernenes skjær.
Ode til elgbiffen
Elgbiff –
nødtørftig steikt over ringhølet
på komfyren i skogskoia.
Grovfibret lårkjøtt
med barnåler og tørre tyttebærblar
klistret i snittet etter Morakniven.
Seigt er det, la gå,
krever god tanngard.
Men smaken, menneske! Karrig tørr
men likevel som krydret med
all skogens ville poesi:
Furubar,
røsslyngblommer i seinsommersol,
våt bjørkenever og tyrirøyk
og livets salige brunst …
De fine smaksvortene på tunga di
sender skinnende lykkebud til hjernen,
ditt hedenske kjøtteter-hjerte
ler lykksalig i brystet.
Kort sagt,
du er herlig heime på jorda.
Oktoberkveld
Det dirrer som en streng av mørk oktober
mot klangbunn av den avgrunns-djupe
natt.
Og haustens prakt av gull og rød sinober
blir strødd så ødselt bort i svarte kratt.
Hør, vinden ånder gjennom visne kroner
som bruset i ei enkes sørgeslør.
Og bakom alt – i kuldens barske soner –
slår nordlysflammer over stjerneglør.
Det klager inne fra de øde moer
der lauvfall demper potemjuke steg,
når villdyr lister over månebroer
på villmarknattas endelause veg. –
Nå seiler jorda under kjøldgrønn himmel
på evighetens djupe, stille sjø.
Se, som en moreld lyser vintergatens
vrimmel
av stjerner som spår vinter, frost og snø.
Bønn i oktober
Med lepper bitt av frosten
hvisker jeg en gudløs bønn:
La meg synge,
synge den syke sola
ned fra himmelen! La meg
fylle hendene med skygge og snø
og skape en blomst
med ansikt som ung synd!
Jeg lever på Jorden, på Jorden
hvor hestene har muldblikk, hvor sene asters
brenner lydløst
ved døren hos en jeg elsker.
Jeg vil ikke
synge med knokkelmunn! Vil ikke
være en medskyldig
når livet raver
baklengs inn i mørket
med skuddsår i bringen!
Ordene
Angsten for ordene
den har jeg kjent.
Vers har jeg skrevet
og vers har jeg brent.
Tvilen i hjertet mitt
kviskret i hån:
«Fattigpilt er du,
som dikter på lån.
Arket er vakrest
når det er kvitt.
Spar det for ordet
som ikke er ditt.»
Jeg liker uvær
Jeg liker uvær.
Stritt regn om hausten.
Tunge snøfall ved juleleite.
Det løyser og lindrer
noe frossent og forblåst inni meg.
– ligge i ei slåttebu
når regnet trommer på nevertaket,
og skogen driver inn i gråskodda!
Det er som endelig å få gråte
fullt og befriende
etter lang barfrost i sinnet.
Eller gli på ski over myrene
en dag i januar,
når snøkorn slår
som kvite gnister gjennom rommet.
Og verda søkker,
søkker i kvitt sus
inn i himmelen – –
Da er en først aleine,
heilt og herlig aleine.
En veit at sjøl skisporet
slettes ut
ettersom en går.
Ja, jeg liker uvær.
Men synet av fugletrekk om hausten
gjør meg tung til sinns.
Jeg har ofte stått på høgda
når tranene dro mot sør
med sol under grå venger.
Da visste jeg sårt
at jeg elsker uværet
fordi det er grått –
som glemselen.
Ran
Jeg ligger bundet
hjelpeløs
i et gustent mørke av
måne og barfrost.
Og høstnatta –
ei kvinne med svart flagrende hår
munn som et hoggsår i ansiktet –
lister seg lydløst bort
med hjertet mitt i hendene.
Jeg kan ikke røre meg,
kan ikke kreve hjertet mitt tilbake,
dette røde
som brenner
mellom fingre av frost.
Men jeg lever.
Jeg lever
og morgenen skal finne meg
og late som om ingenting var.
I Børrudskogen
Jeg har ikke lange vegen til skogs,
åtte-ti skritt bare
så står jeg inne i søylehallen
av gotisk himmelstrebende stammer.
Jeg ruslet ofte der på stien
over vennlige furubrenner
oppover mot Kroksjøen.
Helst om høsten
når villgraset bølget silkeblankt
i vinden over sletthogstene
og furukronene kniplet seg mjukt
mot høge trekkfugl-himler.
Ja, jeg levde mange dikt
aleine der oppi Børrudskogen.
Det kom sjelden så langt som til
ord og linjer, bare
et vingesus gjennom sinnet,
en hete bak øynene.
Diktene forble
skikkelsesløst fri, fri
som rådyret inni snaret,
som traneskriket på myrene.
De uskrevne diktene mine
skal synge duetter med vinden
og hviske i sivet
ved breddene av den mørke elv
der Tuonelas svane skriker.
Tuonelas svane – dødssymbol i det finske folkeepos Kalevala
Tømmerhoggeren og motorsaga
En sang til deg
o motorsag: Siste modell,
8500 omdreininger i minuttet,
kjedehastighet: 20 m/sek.
Jeg ser din hvite stripe
av skinnende skarpfilte skovl-tenner
farlig nær pulsåren
i mine magre lysker. Hver eneste
av dagens åtte harde timer
holder du en tanke levende hos meg:
– Et glipp med foten bare … et eneste
feilgrep
så ville blodet mitt blømme på snøen …
Du lunefulle venninne
som allerede har gitt meg
yrkesnevrose i begge albuene
og «hvite fingrer».
Du lettsindige lille djevel
som dreper freden og skogsuset
med hysterisk motorbrøl og
forpester skogens ville dufter
med bensinós og oljestank.
Deg elsker jeg
med vår tids karrige kjærlighet:
Du lar meg tjene mer,
mange gule lapper mer
pr. svettedunstende dag
(det nye kjøleskapet, kone …
den uferdige verandaen …
kanskje til sommeren, kone,
kanskje til neste år …)
Stillheten har gått i eksil
et sted bakom stjernene,
en snø av avrevne fivrelvinger
dekker den store barfrosten.
Her gjelder om
å bite tennene sammen
og lære seg trinnene
i dansen rundt stålkalven.
Ensomhet
Je for døve ører sang nok
her i bygda mang en gang. –
Sangen som ei sprøkkin bjelle
djupt i hjertets armod klang.
Ja, som ugla seint en haustkveld
kjutret je mot snø og sno.
Ingen svara. Skriket døde
uhørt hen på øde mo.
Redskap
«Arbeid er kjærlighet gjort synlig.»
(Kahlil Gibran i «Profeten»)
Jeg liker å bruke god redskap,
velprøvd, villig arbeidsredskap
som lette seg fram til sin form
gjennom århundrer
og stanset
på menneskehenders lykkelige Ja.
Liker å bruke kroppen min også,
kjenne motstanden, noe virkelig.
(Men kom endelig ikke
med denne raslende papirdraken
Virkeligheten. Den er bare
Ordet blitt til ord, Logos
med nylonvinger.) Det duver
en takt gjennom alle ting, en rytme
du lytter deg inn i
med hjertet og fingertuppene.
Og har du først funnet denne solrytmen,
da er det ikke lenger mulig
å bli helt ensom.
Isfuglen
Høsten kom tidlig.
Nordavind,
snø i bergene
og alle farger sloknet.
Men jeg har hørt mine drømmer
hviske sammen
som barn om natta,
som fanger i luftegården:
– Langt inne i snømarkene
ved elver så djupe at
de aldri fryser til
lever Fuglen
– den gnistblå isfuglen
med solfjær i bringa.
Kompetanse
Hvis du med det rette
dvelende ettertrykk kan si ord som
«vurdere», «konkret» og
«på det nuværende tidspunkt»
samt seigdra et ettertenksomt
«ææ … hh» eller «ææ … øhh»
på strategiske steder i intetsigeriet,
da er du fullt kapabel til
å slite en ministertaburett i
den norske regjering.
Jegerdrøm
Vi er alle jegere.
Og svinnende kort
er vår lykkes stund:
Den sky fuglen
sett gjennom sikteskåret.
Og siden?
Tyngden av død
i jegerens hender.
Vær viss – den dag vil komme da
du priser kulen som
forfeilet sitt mål. Vingeslagene
som reddet din jegerdrøm
fra oppfyllelsen.
Hvis
Hvis du salter ditt blod
med jordens ramme safter,
hvis du bosetter deg med ditt hjerte
i landet på hitsiden av
de blå synsrendene, hvis
du sår vinterrug i
dine drømmers frostlendte åker
der fåfengt du prøvde
å dyrke opium,
da skal du aldri mer
fornærme hverdagen
ved å kalle den grå,
da vil livets lys være hos deg
alltid,
også i de lykkeløse timer,
slik blar av brudebluss og kongslys
kleber til dine våte støvleskaft når
du vabber tungt gjennom myrlende.
Høstkveld
Det ånder så tongt gjennom sloknende dag
av kveldsvind som egges til storm.
Og skyene skjuler i drivende jag
hver stjernes befriende form.
Se, lauvet, det sist, så falmet – forlatt
til høstjordas gravmarker tyr,
før grågåsa klager sitt farvel inatt
etsteds innpå måsagrå myr.
Der haster en vandrer så ilsomt mot sør,
det var sommar’n, den glade gesell,
og skogen, hans brur, med det
lauvgrønne slør,
skal skjendes av stormhand ikveld.
Men kimen er sådd. Djupt i grojordas skjød
der blunder en sommarens sønn,
som engang bak nettenes snødrev og nød
skal nevnes for Vår i vår bønn.
Meningen
Meningen
er ikke for én og én av oss,
ikke for deg eller meg.
Det faller mye rå mørtel
på steinene i grunnmuren,
mye sulk og søppel,
før katedralens idé
syner seg i pilastre og strebebuer.
Urbanisert
Han la-igjen sitt ansikt i skogen;
det ligger forlatt i røsslyngen
og tygger vind.
Mens han tusler omkring inne i
drabantbyen
med sjelen strittende som halm
ut av tomheten.
Det er ikke så lettvint som
de kaldkloke velferderne
på toppen tror: Du kan ikke
bare sette pendress på ei sorg
og kalle den lykke.
Vengen av ei grågås
Ho mor –
dømt til livsvarig i
den gistne, værgrå husmannsstua
der svarte skogen i alle år
snuste loddent mot laftknutene.
Minns ho brukte en fugleveng
til sopekost i huset. Gikk der
så stillsom og adels fin i rørslene,
sopte søppel og støvelskitt fra det kvist-
knokete kjøkkengolvet
med vengen av ei grågås.
Politikerne
Nesten hver kveld
ser du en eller annen av dem
i Dagsrevyen på TV. De står der
oppsteglet på Stortingets talerstol
og gnikker bakhodet mot de stramme hvite
pantalon-knærne til Eidsvollsmennene
på bildet i bakgrunnen.
Og ordene de mer eller mindre veltalende
strør ut av sine autoriserte kjeftamenter
kreker som maur inn i øregangene på oss
og gnager hjernekassene våre
hule og tomme
slik det skal og bør være
i et godt demokrati.
Teologi
(To karer sitter på kvilstokken og prater):
«Je sitter og tenker på dettane der
om himmel og evigheit, gutt …
Ska rekti lure på hen det bær’
når jordelive er slutt?»
«Jo, da får du kjortel ta solbleikt lin,
– en skreddersydd engleham,
og bak på den runde ryggen din
gror snøkvite venger fram.»
«Men trur du itte Vårherre har
en ørliten skogerkrull,
så vidt at en gammal øksekar
får høgge for matløsta skull?»
«Jo visst! Det gror grønskog på
himmelens mo,
så vokstall og høg og tett
som Libanons seder der Salomo
høgg temmer te temple sett.
Og der ska fellinga sekkert gå fint,
for henger du opp et tre,
da flakser du bære oppi – og svint
kvister du toppen ne.»
«Men håssen ska ein få målt opp og slik?
Det tør bli vanskeli, kær.
Du veit atte hist oppi Himmerik –
det fins inga fullmekter der …»
Elgøyet
Jeg står og stirrer inn
i tomme dyreøyne
der livets syner er brustne – –
Hva er det for selsomt
lys der inne?
Er det stjerneskinnet?
Er det bålets skjær?
Nei, det er dødens
bleike kjerter,
tent av ei stålkapslet kule.
Og jeg spør mot elgøyet
og mot høstkveldens store stjerner:
Er det fagert landet
bak dødens grenser.
Er det blåner som suser
av fred – fred –?
Men fjernt ute
svarer en villfugl
med isnende skrik.
Spør høstnatta,
dødens elskerinne!
Slik forlater du et bål
Slik du en høstdag inni tømmerliene
forlater et bål
som ennå brenner – slik du
tar redskapen din og går
bort i skodda og stillheten
mens skjæret fra bålet du tente
famler over stammene bak deg,
over ansiktene til dem som
ble sittende att i lysringen –
Slik
skulle jeg ville bryte opp
fra dette livet.
Skjønt jeg vet jo at det er
bare en kort frist. Om ikke lenge
vil kvitoska fyke i vinden
over den kalde gropa etter
alle flakkende bål, rådyret
prente si snøskurte klauv
midt i eldstedet.
Nattbilde
Grøssalt er det å se
ansiktet til et aldrende
menneske som sover:
Dødens vinge
har rørt ved det, stillheten
kommer med várt klokrafs over golvet
og legger seg ved senga
som en svart hund.
Ingen dyrebare løgner
smidd av smil
kan lenger lyve bort at
sorga tar siste stikket
i alle spill.
Høstkveld
Jeg sitter inne i et fugleskrik – –
I dette sære lyset av kvit lyd
ser jeg min sjel i et syn.
Den har auger som en skremt fugl,
og det later ikke til at den
kjenner meg.
Den stirrer på meg. Stirrer på meg
med det sugende svartblikket,
fullt av undring og angst.
Leve revolusjonen!
Dere er så bekymret for arbeideren,
dere som sitter trygt bak papirkanonene
og fabler om revolusjon.
Dere har lest «Das Kapital» – joda, men
den lange og tunge leksen
den har dere aldri stavet på.
Hva vet vel dere om
de beryktede åtte timer, ti timer, tusen
forbannede år? Hva vet vel dere
om filler og møkk og svette?
Om steinstøv i lungene,
ødelagte ryggvirvler, muskler
slitt løs fra festet, barn
som gråter etter brød, morgendagens
truende ansikt på ruten …
Dere er bare matleie.
Og matleihet, kamerater,
det er en svak ideologi
å bygge revolusjonen på.
Valgplakat
Det tales på «Folkets hus» i kveld.
Det tales om folkets vel.
«Ned med renten! Mindre skatt!
Skog til skogløse bruk …!»
Ute ved porten blinker det matt
i en strømlinjet Buick.
«Så flott en bil! Hvem eier den?»
«Vår meget talende venn.»
TIl mor
Alt godt og vakkert som er blitt
meg kjært på heimens jord,
har lånt sitt lys fra hjertet ditt,
du gamle, slitne mor.
Du lever med i bjørk og hegg,
i sol og regn og vind.
Pinseliljen ved din vegg
er budskap fra et sinn.
I trogent strev med tusen ting
i stue fjøs og kvé,
du sleit din gylne giftering
så tynn som lauv på tre.
Jeg ser deg for meg, mor, så tidt,
jeg ser deg der du står
på stabbursbakken, høgt og fritt,
med himlen om ditt hår.
Jeg vet: en dag er alt forbi
og all din gjerning gjort.
En hånd av nådig søvn slår i
den tunge kobberport.
Da vil den gamle stua stå
som fremmed for mitt blikk.
Og heimløs heime skal jeg gå
langs stien der du gikk.
Hender av vind
Etter mange år på villstrå
vet jeg
at hender av vind
alltid stødde mine blinde steg
gjennom ulendet.
En dåre er jeg og
skal jeg alltid vedbli å være.
Men midt i mørket
på dårskapens vei mot døden
denne plutselige berøring,
dette staggende tak i armen:
– Nei! Ikke der …
Mitt hjerte er ennå ikke
blitt et åtsel. Fordi
hender av vind
alltid stoppet meg
ytterst på randen av
ravnefølget.
Høstmannen
Ditt liv er et korn blant kornene
i høstmannens hender.
Ru og mørke av jord
omslutter de med linjer av ømhet
såmannens evige drøm
at en gang
en gyllenmoden åker
lik stjernenes stumme sus
på bunnen av vinden
og ingen hunger mer
alle sigder rustnet bort
Noe
Vi byttet bort Gud mot et gudløst savn,
men noe er helg for oss alle.
Noe. – Vi veit ikke navn.
Noe er hellig hevet
over et lavland av tvil.
Vend deg mot vest når sola
synker bak trøtte mil.
Da skal du ordløst ane
vingeslag gjennom ditt bryst.
Bak blåfjella hvisker noe
bortenfor sorg og lyst.
Villa-by
Ikke piggtråd,
men hvitmalte stakitter.
Ikke svingende lyskastere
i vakttårnet, men
tynnslipte blikk
bakom gardinet.
Kommer du seint hjem en kveld,
så akt deg
at foten ikke snubler
i trappetrinnene …
Gå stille i dørene. Kamufler ditt skrik
med penhet og brahet. Lev
som var du død, som
hang din sjel
vaskepulverduftende hvit
på tørkestativet.
Men i veigrøften ligger
din lengsel – lurvet,
forstøtt av alle.
Ligger din forliste lengsel
med klovnedrakten tilklint
av spy og søle.
Natt
Lar glaset stå åpent mot natta.
Ligger og lyer på skogen og vinden.
Det blåser stjerner gjennom granbaret,
en øde lyd
som evigheten er laget av.
Døden sitter på ei grein der ute i mørket
og gynger med i vindens rytme,
med gjennomsiktige siriss-vinger
av sorg og lenge siden.
Jeg tenker:
Det er ikke råd å komme
helt nær
noen eller noe – alle
har vi himmelen rundt hodet
lik ei klokke av glass.
Politikerne
Der sitter de.
På fjernsynsskjermen.
Og rører rundt i ordvellingen
med hender som digre briske-tvarer.
Er som de innerlig ønsker
å gjøre de runde ordene
enda rundere
med store myke gester.
Barnetro
Da jeg var en liten gutlarv heime på torpet
i skogen,
fulgte jeg ofte mor til fjøset om kvelden
for å hjelpe henne med å bære
mjølkebøttene i hus.
Slik i sopptida utpå ettersommeren
kunne krøttera ofte bli seine.
I logne godværskvelder
satt vi der utafor den værslitte fjøsveggen
og nilydde inn i stillheten
etter bjelleklang og kuraut.
Det sto ei diger osp oppe i berget
ovafor sammarsfjøset.
Og hver gang et vindpust snaget gjennom
skogen,
raslet det varsomt i lauvet på ospa oppi
berget.
Da innbilte jeg meg at
det var vingeslag jeg hørte:
englene flyttet på seg
og slo seg inn på nattkvisten oppe
i høghimmelen et sted.
Septmeberskål
Lufta er gyllen
som klostervin, klar og kald.
September –
en klang som i tynt krystall:
Døden klinker med Gud.
Ensomhet
1
Jeg planter et skrik
på de nordlige høgder
der himmelen står mørk som jern.
Jeg planter et skrik,
og ser min innestengte smerte
briste ut i
blomst – en rød villvalmue
på nordlysets kalde åkrer.
2
Djupt i mørket mellom stjernene,
midt i den ytterste ensomhet,
er menneskehjertene alltid sammen,
slik trerøttene i jorda
rører ved hverandre og skjelver
når stormtakene griper i skogen.
Ja – ensomheten er
menneskehjertenes eneste
ubrytelige fellesskap.
Sett fra månen
Hverken Armstrong, Collins eller Aldrin
sa det,
men sett fra Månen tror jeg
Jorden ligner et menneskekranium
med store mørke skallebrudd
etter tunge slagvåpen.
Nixon-tale
Han sto der på en flaggsmykket talerstol
og serverte banaliteter med en glød
som var de den siste dagsorden i
Himmerike.
Smurte raust en billig gullbronse av ord
på korset av rusten piggtråd.
Øynene bedehus-aktig himlet
oppunder mørke bryn, hendene
velsignende strakt ut mot verden:
La de små millionærer komme til meg
og hindre dem ikke …
Til slutt
datt han gjennom bunnen på
fjernsynsapparatet
og forsvant ut gjennom et rottehull i
golvlisten.
Dikteren
Han er den falne engel.
Han sitter med svidde vinger i helvete
og skriver brev til noen han kjente en gang.
I Himmelen.
Leiter mødefullt etter ordene,
nøler og mumler og stryker over,
for han husker ikke lenger så godt
de skyldløses språk.
Heime hos naturen
Jeg satte sommersola som en smørblomst
i øverste knapphullet på busserullen min.
Jeg sveipte høstnatta kringom meg
som et svart sørgeslør.
Jeg var så liten at jeg satt som en mygg
i øyenbrynet til Gud. Jeg var så stor at
universet lyste grønt inne i mitt mørke
lik et gaupeøye i skogen om natta.
Mitt siste tre
Titusentalls trær har jeg felt.
Tok det første innpå Brannmyråsa
på Fjellskogen
den høsten jeg fylte sju år.
Nå er jeg godt over de seksti.
Og de fleste av disse åra, skogsknog,
øks og svans, motorsag og fellespett.
Hen står mon det siste treet
jeg kommer til å felle?
Kanskje nærmere enn jeg aner.
Ei malmfuru innpå grensehøgdene?
Ei bartung gran? Eller
ei osp med krone som en mangearmet
lysestake av bronse?
Ingen veit.
Men tanken min sitter som
en blå fugl på spiret ditt i kveld,
du mitt siste tre.
Huldrestrengen
Je vil legge meg i ei utløe
en kveld da sulua skvatar
under solbron never i takskjegget.
Je vil blunde inn
mens angen av gras og kjyrublommer
strømmer mot sansene mine
som mild bedøvelse.
Så kommer skogsnerta
i rau stakk og sølvspente skor
leende gjennom doggfallet.
Ho bøyer seg over meg og kviskrer.
Ho tar lyra ut
av bankende hjerte mitt
og bitter en ny streng i lydbågan.
Ho veit at je mangler den strengen –
strengen som er spønni
tå hjerteblod og drøm,
tå måltrost sang og gryingsgull,
tå linneaduft og bekkesilder.
Huldrestrengen. – –
Så vakner je,
tar lyra mi med glae hender
og går med sol i ansiktet
ut mot den vaknende verda.
Je setter meg på en stubbe
og tar til å spelle.
I svimlende lykke kjenner je
at nå låter lyra mi
slik je drømte ho skulle låte
i alle halvglae dager og netter.
Med lyende hjerte speller je
den vesle, enfoldige sangen
som sildrende Nestrøy-åsa synger
i lyse jonsoknetter nord på Jaralden.
Augustmørket
Mjukt som silkefôr er augustmørket,
faller så brått og overrumplende:
Du rusler stien gjennom skogen
med himmelen over deg,
strøk av unge granbarskudd
som linne kjærtegn mot ansiktet.
Men plutselig
ser du at den lange skyggen din
er borte.
Alt blir så svimmelt og underlig.
Du kjenner deg ikke lenger som Deg.
Er som hjertet ditt ble hengende igjen
i en kingelvev. Universet
glør grønt som en sankthansorm
inne i det bunnløse tomrommet i deg.
Døden
Det heslige bilde av Døden
din egen angst tegnet
er et avgudsbilde, en kimære.
La deg ikke fjetre! Lytt
til Livet som hvisker mjukt
i solefallet: – Jeg
skal bringe deg en gave
til slutt.
Jeg arbeider på den hvert sekund,
jeg vever den av dagrandsrødt,
av blå-blått fra kveldshøgdene,
av varmen under vingen til en fugl
som sover på nattkvisten,
av kornmo og mørke og
min egen hviteste drøm
vever jeg en gave til deg:
Døden.
Vingeslag
befridd fra sin vinge.
Ei dørklinke av jern
Jeg minnes ofte
klinka av jern
på svalgangsdøra
heime på torpet i skogen:
Henders varsomme grep,
jordete bondenevers lengsel,
hadde slitt den tynn som
en fuglevinge.
Tanker ved leirbålet
Du er selv et mål.
Ditt eget rastløse jag
etter vind skygger solfallsgull
forlenger bare vandringen for Ham
som følger deg i fáret,
som står ved den kalde asken
etter dine leirbål
med ditt sanne billede
varsomt mellom hendene.
Dyret i mennesket
Dyret i mennesket
hyler vanmektig. Fredløst
under soler av hardt neônlys.
En herreløs hund, en angstbiter
som flekker tenner mot seg selv
i gult hat.
Dyret i mennesket
var engang et kongelig dyr.
En sang fra det høye,
en guds kjærlighet
nynnet inn i sener og rødt blod.
Lykke var det, stolthet
edel og sky
som linjene i kronhjortens hode,
som sviktet i panterens steg.
Og fjellene sov blått
bak de jomfruelige sletter
hvor klo og klauv
tro langs de samme stier
mot vannhullene.
Det rene, ubesmittede dyret
lever ennå i oss
i sjeldne stunder
av vennskap
mellom sjelen og kjødet.
Solstunder
da livet synker inn i våre sanser
billedløst, nytt
som på den første dag.
Se på en ung kvinnes
leende lender,
en manns ansikt når
han reiser seg ved kilden,
leppene våte
av jordens kyss.
Den navnløse
Kristendommen – tja,
den kan være temmelig lunken.
Som lukten av prestefis
i sakristiet.
Alt dette ulne Jesus-pratet
har gjort Vårherre til
en tannlaus gammel gubbe
som lever på kår hos Sønnen.
Er det rett å ta lynet ut av Jehovas hånd
på denne snakkesalige måten? Nei –
den som alltid ferdes til fots
under åpen himmel, den som
skjelver for tordenværets velde,
slåss mot vinterstormene,
lytter ved sommerengene,
han aner
en høgere guddom:
Den ansiktsløse, Den navnløse
som bor i boliger av lys
der du må legge av deg din menneskehám
ved porten før du trår inn,
slik husmennene i gamle dager
måtte kippe av seg de jordete skoene
før de gikk inn til husbonden.
Det er ikke mulig for oss mennesker
å uttale Den navnløses navn
fordi vi har ord
og tunge.
Sangen
Min persiske drøm, Du
mitt magiske teppe
fra 1001 natt – fly meg
heim til landet
der fugler av ild synger
med tunger dyppet i snø.
Sangen
om fjernsol på vardene i vest.
Sangen
om hjertets blå rasteplasser.
Sangen
som blir i tiden
lik stjernegnisten i rinnende vann.
Barnet
Vesle barn, du kom med bud
fra en gammal, mildøgd Gud.
Han som rusler rundt hver kveld
og tenner store stjerner
over skog og fjell.
Barneøyne, barnesmil
løser tru og splitter tvil.
Mørk og tung var hugen før
du, mitt barn, med lys i handa
banket på min hjertedør.
Og ditt lys det bar du med
fra et hellig altersted
lyset som du, vesle, så
dengang du som ugitt gave
i Guds hender lå.
Kveld
Graset bøyer seg ydmykt
som lyttet det til ei stemme nede i jorda,
den bratte kveldshimmelen i vest
drikker en dag og bleikner.
Selv står jeg i mild skumring
og slipper Cassiopeia som
en gyllen østerlandsk drage
ut av mine nattvante øyne.
Ordene
Ordene,
de dødelige menneskeordene –
veit du at de eier en sjel?
Ord som blir drysset,
som regnets dråper
på blygrå sjø.
Ord som blir kviskret.
Ord som blir nynnet.
Ord som blir bedt
der en skal dø.
Stemningen, –
elden i mennesketanken,
finner ordenes reine metall.
I dikterens esse
blir ordene sveiset
til klare klokker –
til gledens og sorgens
tonende klokker.
Kråker
Tro meg, uten kråker
ville ikke livet være det samme.
Uten kråker på skeive i vinden
over blakke jorder etter høstregnet.
Uten kråker kraksende på hestelorten
langs tømmerveger over mørknende sjø-is
om våren.
Uten kråker med svarte agat-øyne, speidende
mot menneskenes boliger når det dages.
Uten kråker
ville det være et tomrom i vinden,
en skygge av savn bak øynene dine.
Alt av liv behøves hos Livet.
Og kråka vet ikke at den heter kråke.
Tonefall
Jeg sier strengt til meg sjøl:
– Ordene står der
og er bare trykksverte
på hvitt papir.
Men er det ditt dikt,
skal menneskene høre stemmen din
slå gjennom muren av avstand.
Høre deg rense strupen
og stamme
og lespe på s’ene
og møysommelig rydde plass mellom
ordene
for stillhetens hviskende engel.
Gåtene
De store gåtene i ditt liv.
Du har ikke løst en eneste av dem,
bare tuklet så lenge med dem at
de ikke lenger kan løfte seg
i fri flukt.
De kryper blindt omkring i mørket
på jordbunnen i deg,
lik store lodne nattsvermere
med laser av sundrevet kingelvev om
vingene.
Sette grime på natta
Du får ikke tak i det. Det er bare
anelser, bevegelser i mørket
langt inne i deg,
bakom alle ordene.
Det er som i barndommens dager:
du skulle hente hesten heim fra hamninga
i svarte augustkvelder.
Hørte knepp i hovleddene på gampen,
og pusten, forunderlig het mot det våte
graset,
men dyrekroppen gikk i ett med mørket
og himmelen raslet av flaggermus.
Du sto der tafatt
og prøvde fåfengt sette grime
på sjølve natta.
Heimkomst
Det står en mann i kveldsolskjæret
ved den gamle morkne grind,
men fremmed kan han ikke være –
tårer glitrer på hans kinn.
Han står med hatten sin i neven,
suger inn alt kjent og kjært,
mens trost og skjære holder leven,
og bekken suser lunt og nært.
Men herregud! Hans øyne finner ikke
hva helst av alt de ville se,
for stua som han lukket inn i
avskjedsblikket,
er revet no for lengesia ned.
No blomstrer bare kvite prestekrager
rundt omkring ei ranet, ødslig tuft,
hvor tusen tapte barndomsdager
ligger gjemt i kveldsval duft.
Og se! I stien ned til brønnen
vogger òg det ville flor,
som kviskrer stille imot sønnen:
Her gikk di gamle, slitne mor. –
Ho ruslet her med sølverglans i håret.
Ho ventet alltid på et brev
og sovnet stille inn her ene året
med en bønn for ham som aldri skrev.
Et kratt av viju kranser åkerflekken
som faren grov i ærlig strev,
men på ei steinrøys nedved
kvennhusbekken
ligger att et rustent grev.
Og heggen står i samme brurekransen
som snødde stilt om ham og vesle Gerd,
da de tok avskjed etter siste lørdagsdansen
før han dro ut på livets vide ferd.
No står han atter på de gamle tufter
mens kvelden dirrer ømt av fuglelåt.
Og ville, stride prestekragedufter
gjør hjertet sårt og tongt av gråt. –
Å – som han lengtet frå en præriesommer
til disse skogblå kvelders kvil,
men se – det er jo bare blommer
som hilser ham med velkomstsmil.
Ord til meg sjøl
Takk din tunge klumpethet for at
det trass i alt kom flukt og høyde
over ditt sårføtte låglandsliv.
Et rådyr er så grasiøst og lett,
dét drømmer aldri om vinger.
Og ingensinne diktet fuglene en sang
om stjernene og vinden.
Det er noe som heter lengsel.
Og dén ble din arvedel.
Det er lengselen som setter
en vinge av ild
på fjellet i solnedgangen.
2
Du må lære å vente.
Du må bære dine vintrer,
stå dine vakter hos det levende
selv om livet i deg er lite og svart
som loppe på snøen i februar.
Tror du blåveisen smilte
så tindreblått under svàet om våren
hvis ikke rota hadde bodd
lange måneder
hos tælen og mørket,
med Døden som husvert?
Augustkveld
Vinden stilner,
de svaie åkrene ranker seg og stanser,
blomstene løfter blikket.
Det er som om all naturen står
med ansiktet vendt oppover
i den pustløse skumringen.
Kjære,
også dine øyne flykter.
De som hvilte så mildt
på barnet og meg
og kornet vi sneiset i solnedgangen.
Hva er dette
som hvisker livet
bort fra livet?
På himmelranda
Jeg sto ofte
med ene foten på himmelranda og
den andre foten løftet –
Men aldri vågde jeg
steget ut i blåsalen
der stjernene danser.
Støvlene mine var mørke av dogg.
Og lyngklokkene jeg så langs stien
sang stilt inni tankene.
Etter Hiroshima
De gyldige ord i dag
har en lukt av lik.
Nevner du ordet blomster,
kjennes det som svik.
Likevel: blomstene gror
som før på vår arrete jord.
Og går vi forbi dem – uten å se,
tjener vi neppe livet med dét.
Himmelranda
Det fineste ved heimen vår er
den mjuke himmelranda
kniplet av skog i vest.
Så reinklipt og lang i linene:
ei blå fuglemil
som varer fra Tempelberget i sør
til høgdene innpå Odalsskogen i nord.
Vi sitter ved kjøkkenbordet
og henter heim med øynene
stillhet og fred, høgtid
som vigsler vårt daglige brød.
Om kvelden
– når sola kvarer seg bak Raufjellet
og alt livet djupner mot natta –
da står himmelen over høgdene
så lågmælt hviskende mild
som ba sjølve jorda
en ordløs aftenbønn av lys.
Forunderlig trøst i dette
å se et pustende jordmørke
så tillitsfullt nær himmelen at
det låner lys fra den: Det er som
jeg hører håse skrik fra villdyrstruper,
sorgfulle fløyt fra fuglenebb
løfte seg seirende over ensomhet og nød
og falle forsonet inn
i stjernenes kor.
Kornmo
I de fattigste dager,
i de mørkeste døgn,
flammer det som kornmo i sinnet
alt
du aldri har levd.
Du aner plutselig
liv
som passerer deg
gysende nær,
som en hest med ville øyne
og vind i fakset
brått åpenart av lynet
ute på augustjordene natterstider.
Dagene går mot vest
Dagene går solleia mot vest
med menneskenes drøm og lengsel.
Og slenger alt likegyldig fra seg
i skyggene bak kveldsåsen.
Har du sett lyset
over de svarte gran-palisadene
på solefallshøgda
i opplette kvelder?
Et himmelsk forklaret lys
med røtter i jorda. Et lys
som sang fra døde fugler,
som stillheten i en gitar på veggen, som
villblommer på ei fattig grav.
Det er menneskenes fåfengte drøm og
lengsel
som ligger bortslengt
der vest i evigheten
og skinner liv i himmelen
en stakket stund
før harde stjerner brister ut
og rår rommet aleine.
Poesi
Hva poesi er –?
Spør vinden,
spør tranene ved nattsjøen, spør
en talgstripet gammel lysestake
som svarer deg med stillhet:
Poesi er dette ene:
at du lever.
Og overvinner Døden
hver jordisk dag.
Tro ikke et øyeblikk at
du maktet det
hvis ikke skosnutene dine
fikk mørke strimer av doggvått når
du går over grønnsværet om morgenen,
hvis ikke jentene på bussholdeplassen sto der
med munnvikene omspunnet av smil,
hvis ikke
rugbrødet i frokostpausen hadde en smak
av auguststillhet og mysterium,
hvis ikke – – –
Hymne til solnedgangen
Jeg har ikke sett
kunstskattene i Eremitasjen
eller Vinterpalasset i Leningrad,
ikke Louvre-samlingene, ikke
Musée d’Art Moderne i Paris,
men jeg har sett sola gå ned
over Hesteknatten.
I dager med lettskyet vær
henger kveldshimmelen ut
en østerlandsk eventyrprakt:
Ultramarin, sinober, oker og gull,
alle fargene på Guds palett
toner sammen i en overjordisk velklang
vest over disblå, tankefulle skoger.
Det er rart å tenke på at
bakenfor denne overdådige himmelranda
fins bare skrinne furuåser, tjennsputter,
storrblakke myrdrag innover mot
Fjellskogen
der minnene fra min barbeinte barndom
lyser bleikt som skogfioler
langs strendene av Børen sjø.
Å ja, – du drømmer vakkert,
mitt fattige land. Du løfter
jordens mørke, stienes mumlende
tungsinn,
blommer og fuglesang – alt
løfter du i lys av legende
opp i himmelen.
Dyr
Jeg er dyret.
Jeg har ingen sjel som du,
men øynene mine
er vinduer inn til et hjerte
slik skaperen skapte det
den femte dag.
Jeg er dyret.
Jeg sier ingen ting.
Du kan sette meg i band,
du kan spenne meg for lasset,
du kan slå meg med pisken,
du kan kjæle meg med mjuke hender,
du kan se på meg bak burgitteret,
du kan jage meg i de store skogene –
men øynene mine vil alltid være
vinduer inn til et hjerte
slik skaperen skapte det
den femte dag.
Jeg er dyret.
Jeg sier ingen ting.
Geiterams
Et gammelt eldsted i skogen.
Et svartbrent søkk
strødd med visne barnåler.
Midt i eldgropa står en kvast
av ung geiterams
svulne knopper
som nikker mjukt i vinden.
Jeg knakker ut pipa mot en stein
og rusler stien videre
mindre ensom enn før, trøstet
av dette grønne gudsordet.
Minnet om en død venn
kommer meg plutselig nær
i den stumme klangen av blå stillhet
over høgdene i vest.
Tørst
Jeg vil drikke blå skygge!
Jeg vil slukke jordvarmen i sinnet mitt
med julinatt og dogg.
Jeg vil drikke blå skygge!
Jeg vil vite hvorfor
Fred har nattens farge.
Jeg vil drikke blå skygge!
Jeg vil slukke hjertet
med sus av våte åkrer. –
Et spor som varer
Jeg mumler en bønn
under mi veglause vandring.
– La det bli noe igjen etter meg
gamle Gud,
eller hva du heter
du som tier bak solefallet.
La ikke livet mitt bli som
å tråkke i mjellsnøen
ei natt det blåser og snør.
Og lutende under min grå tyngde
hører jeg en stemme bak i hodet, stille
som skygger på veggen i lampelys: – Be om
sommerfuglvinger til din tanke
hvis du vil sette et spor som varer.
Morgen
Det er sommermorgen, grytidlig
som lukten av vått bjørkelauv.
Godt å kjenne hjertet
hakke under busserullen
enda en jordisk morgen
blank som et fugleøye.
Jeg står stille lange stunder,
tar livet inn over meg,
snakker høgt ved meg sjøl
slik vanen min er blitt
her i ensligheten.
– Du, sier jeg til meg
og er vennlig i målet.
Kommen fram til tømmerteigen min
nugger jeg øksa løs fra natthogget
i en stubbe. Den skinner, blankslitt
av talløse hogg i hard ved:
Ei morgensky på himmelen skrider som
en hvitvinget engel gjennom stålet,
midt på øksvigget sitter en snegl
glinsende svart av nattedogga.
Jeg fingrer den varsomt løs
og legger den bort på et neverflak
fra en tørr bjørkestubbe. Står litt
og er hos den med øynene, tenker:
Sneglen er fredens sanne apostel
i denne vår halsende verden
som lengter etter langsomhet.
Så begynner jeg å arbeide.
Tar morgenen inn
i åndedrag som smaker spisst
av nattekjølighet og furunåler.
Å, det er godt å røre på seg!
Godt å ta i redskap
du er så fortrolig med at
den kjennes som en forlengelse av armene.
Ja – når muskler og nerver og vev
fører sine ordløse samtaler
med tingene i verden,
da lytter tunga i munnen min
og rører prøvende på seg
lik en vanfør i rullestolen.
Ord blir gamle
Ord blir gamle.
Ismer blir gamle.
Diktere blir gamle.
Men lyden av takdrøpp
en morgen i hundedagene
er alltid den samme.
Og blomstene på geiteramsen.
Og det blå speilet
på vengen til nøtteskrika – –
I ventehallen
Tingene vandrer gjennom meg
med ansikter streifet av likegyldighet og
kulde.
Samtaler sakte på et språk av stumhet
hinsides alle rumlende ord. Jeg sitter her
forlatt i meg selv som i
den ekkofylte ventehallen på en flyplass
i et fremmed land. Ute i vinden
ruser piloten motorene
klar for en ukjent destinasjon.
Jeg samler min fattige håndbagasje
av trådslitt tro, venter på at
den røde lampen skal blinke
over utgangen.
Du lever
Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.
Vi eier skogene
Jeg har aldri eid et tre.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre –
skjønt slektens livs-sti slynget seg
over århundrers blå høgder
av skog.
Skog i storm,
skog i stille –
skog, skog, skog,
alle år.
Mitt folk
var alltid et fattig folk.
Alltid.
Barn av livets
harde jernnetter.
Fremmede menn eier trærne,
og jorda,
steinrøys-jorda
som mine fedre ryddet
i lyset fra månens løkt.
Fremmede menn
med glatte ansikter
og pene hender
og bilen alltid ventende
utafor døra.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre.
Likevel eier vi skogene
med blodets røde rett.
Rike mann,
du med bil og bankbok
og aksjer i Borregaard:
du kan kjøpe tusen mål
skog og tusen mål til,
men solefallet kan du ikke kjøpe
og ikke suset av vinden
og ikke gleden ved å gå heimover
når røslyngen blømmer langs stien –
Nei, vi eier skogene,
slik barnet eier si mor.
Til barnet
Jeg spør i angst:
Hvorfor ble du mitt barn?
Du er for sart og yndig
for ei fattig stue
under vinterstjerner i norden.
Du kunne smilt fra silkehynder
i et gammelt slott.
Eller lekt mellom lotusblomster
i hagene rundt et indisk palass.
Ja, hvorfor ble du mitt barn?
Livet her
kan bare by deg
vintrer og fattigdom,
husmannskår og kulde.
Ansiktet ditt er så mjukt.
Det er som et stille spørsmål
som ennå ikke har fått svar.
Nei, som en blomst er det,
i timen før daggry.
Men livet her
krever harde hender
og sinn som tåler frost – –
Jeg spør i angst:
Hvorfor ble du mitt barn?
Men djupt i hjertet
takker jeg det godes Gud.
Heimkomst
Det blømmer langs sammarsfjøs-stien
der mor mi gikk.
Blommer som sol, blommer som snø,
blommer som blåskyggen
djupt i et gråtslørt barneblikk.
Jeg bøyer meg over korsstilte kronblar
og ånder inn angen,
den kyske, doggregn-svake.
Og fjernt bak skogene klinger
en fløytetone av tapte ting
som aldri skal vende tilbake.
Det rasler som før oppi seljelia
og stua luter på bakkekammen,
liksom mot himmelen stødd.
Men stillheten venter på trammen,
– og tretti vintrer har snødd.
De svalblå kvelder for lenge sia
de finner du aldri igjen.
For Tia har gått gjennom Storbør-lia
og rørt ved din barndoms grend.
Trøst
Jeg har spunnet meg en tynn trøst
av vind og ingenting: Til slutt
skal mitt grove jordiske hylster
ligge forlatt tilbake, bortslengt
lik barkhylsen av ei seljefløyte
i villgrasset ved utgardsgrinda,
mens den skogville tonen i meg
befridd fra sitt fengsel
går i ett med solfallets stumme sang
over Hesteknatten og Raufjellet.
Runer
De spinkle toppskuddene
på granene nedi hagan min
rister grønne runer
mot kaldklar vesthimmel.
Denne runerekken
kan ingen tyde.
Og godt er det, for
det er alt det utydede i verden
hjertene rettelig forstår.
Ville vinger
Når de ville fuglene flyr
gjennom mørket inne i meg
og riper med kalde vingespisser
i duggen på hjertet mitt,
da vet jeg
hetere enn forsoning
at all steinen i mitt liv,
alt tungt som ble lagt på meg,
var til bare for at
jeg bedre skulle kjenne
disse pinefullt salige
snert av ville vinger.
Stille
– Du er så stille, du – jo da,
dette har jeg
inntil kjedsommelighet fått høre.
Men stillheten i meg er som
mørket rundt et skrik. Blodmørket
i strupen til ei hubro
som hojer innpå Havmyrhøgda
under månesigden en sprengkald
vinterkveld
når hungeren rasler i hareløse snar.
Eller bedre:
Har du sett ei kølamile
som ryker og brenner på siste døgnet?
Dén ser også forbannet stille ut.
Svarttrost
Lågbeint,
svart som en kølabrenner,
men nebbet lyser gult som
en splint av Solen.
Med dette nebbet
roter svarttrosten i kumøkk,
trekker meitemark fram av hullene
under råttent lauv, hakker
i blodrisen talg
på sauetarmer i slaktetida.
Og med samme nebbet synger den
i ómende kvelder om våren
ei tone så rein og klar
som aftenstjerna speilt i bekken,
som ordet aldri, som lyset
om Kristi tornekronte panne
på en gammel ikon.
Lyset i verden,
livets fortvilte lys
spunnet av mørke.
Nordisk
Å, netter i juli! Netter
med vanvidd i lys og luft
da mjødurten skjelver i dogga
som lydløse skrik av duft.
Den lyse himmelen stirrer
som angsten i gale hjerner.
Og skumringen faller så lett så lett
som aske fra sluknede stjerner.
Å, netter i juli! Netter
da skapningen kjenner Gud
som strøk av iskalde hender
over blodhet hud.
Ser jeg en blomme i skogen –
Ser jeg en blomme i skogen
– linnéaklokker i vind –
skjems jeg over mørket
i mitt nordvendte sinn.
Det bryter så sårt i bringa,
ei strime av soltent gry.
Men nattdyr ligger og glirer
gloøgd fram fra sitt ly.
Din dyreste eiendom
Din dyreste eiendom
er summen av alt dét
ingen kan eie.
Åpne dine stengte grinder for
den evige gjennomgang. Sett deg
i kanten av ei glenne i skogen en kveld
når jorda synger en minnemesse av gras
over sine døde – lån
øynene til en trekkfugl som flyr
i midnattens blå time
tvers over Orion.
Ja, – du må låg ned i groen
og høgt opp under Vintergata
for å kunne se
din egen uendelighet blåne
bakenfor dødens nære grensehøgder
i vest.
Sommernatt
Julinatta puster
med linne åndedrag av vind
så himmelen snør i blå fingrer
gjennom det skjelvende bjørkelauvet.
Vårherre sitter vák
og rikser tankefullt med ei åkerrikse
og tenker på hvor lykkelige menneskene er
som kan svale sine sorger
i nattedugg og søvn,
sus fra grønne åkrer.
Han sukker, den gamle,
og går innover i himmelen
aleine –
Vemodet ligger igjen etter ham
og gjør lyset over engene
dimt blått
som glasset i kirkevinduer
i skyggen av store trær.
Sus i myrull
Livet er ikke alltid
et hesblesende kappløp med døden.
Livet er ikke bare
titusen strevsomme steg
mot små mål.
Nei, livet er rikt nok til
å være bare sus i myrull –
Livet er rikt nok til
å glemme timene og brødet
og døden.
Men alle disse flittige –
med lønningsposer og armbåndsur
og spisestue i lys bjørk …?
De er så gjerrige på minuttene.
Ropet fra hjertene drukner
i larmen av stempler og stål.
Men myrull suser i sønnavind
den enkle sangen
som hjertene minnes i maskinhallene.
Og ensomme fugler
seiler i sol,
seiler i sol og skriker – –
Ville blommer
Den lyse sommer
ødsler med ville blommer
på skrinne bakker og skralle tun
her langt innpå skogen.
Som kjærleiksdrømmer
blyge små blomma blømmer
for sola og vinden og himlen og Gud
her langt innpå skogen.
Og kommer noen
bortover finnskjegg-moen,
dom stanser i bakken og bryter en blom
her langt innpå skogen.
Ved bålet
Jeg sitter med ryggen mot bålet.
Stirrer sårøyd ut i
stjerneløs natt.
– Snu deg! ber du
– Jeg makter ikke holde liv i
bålet vårt stort lenger. Hjelp meg
med å skape lys omkring oss!
Men jeg kan ikke rive meg løs fra mørket.
Det tasser av steg utenfor lysringen,
og noen hvisker navnet mitt
med stemme som vissent gras.
Ser du! En mørk kontur
ruvende fram i lysdímen … Da
kjenner jeg handa di, sval
over øynene mine.
Slik sitter vi sammen
i stjerneløs natt. To mennesker.
Mens bålet brenner ned
og dette som er i mørket
rykker langsomt nærmere.
Gudstjeneste
Jeg sitter her i en kirke
av skogduft og dogg og dag.
Linnéa ringer til messe
med lydløs klokkeslag.
Og presten har intet ansikt
og prekenen har ingen ord.
Det hellige sakramente
er angen av vårlig jord.
En løvsanger kvitrer ved redet,
en bille bestiger et strå.
Og dypt i den signede stillhet
hører jeg livshjertet slå.
Det finnes en tillit i verden,
et lys over store og små.
Makeba synger
Smilet skrider som
en sivgaselle
langs dine lange
munnviker, Makeba.
Og stemmen:
antilopens sitrende angst
ved vannhullene
når lukten av leopard
formørker vinden.
En skjønnhet
som lik stjernene
behøver mørket
for å kunne skinne.
Makeba synger – –
Sett kaffekoppen ned.
Legg teskjeen pent ved siden av
bløtkake-stykket på asjetten.
Miriam Makeba synger i TV – –
Og vi er opplyste mennesker,
vi har sjel – javisst,
en prima slitesterk
europeisk sjel,
ikke svart, ikke hvit,
men gammel-gul
som harskt fett.
Hør! Stemmen stiger
i vrede. Det er som
den ser oss her vi sitter
døde av velferd. En panterklo
glimter fram av
myk pote, en griffel skriver
gnislende i støvet
på våre hjerter:
«all the dark people,
one big team …»
Traneskrik
Langt innpå øde myrer
skriker ei trane.
Nå
som dagen allerede sturer
mot første snøfallet
skriker ei trane
så skurrende kaldt og vilt
som hadde fuglen
ei skarp froststjerne
iset fast i strupen.
Og jeg veit med meg sjøl at
dette skriket
vil alltid komme til å følge meg,
alltid,
fordi den skaskøtne flyttfuglen
holder til i vegløse ødemarker
djupt inne i meg.
Morgen
Din kvinne er så vakker
når hun sover.
Mot kinnenes matte hvithet
legger tunge vipper
sin kyske, gråtmjuke skygge.
Og teppets bevegelse
mot brystets duvende bue
er som en dønning
av grenseløs ømhet.
Når øynene hennes åpnes
fra drømmenes tåkesyner
til smil mot en ukjent dag,
da veit du
at ditt eget liv her i verden
ikke lenger er det kjæreste.
For dette smilet – for denne gleden
i to øynes fløyelsdjup
skal du bringe dine gode gjerninger
som et offer –
alltid – alltid.
Og du smiler mot dagen
og eier et hjerte.
Amerika
Walt Whitman gråter i sin grav, Amerika.
Du har
gjort hans veldige grønne visjon til
et inntørket kongrospinn
rundt hodet på Frihetsgudinnen.
Hippies med møllspist skjegg og
mugg mellom tærne
pakker sine vanmektige hyl inn i
rytmer fra «Leaves of grass»,
dette duvende tonefall av hav
som vugget drømmen om
en stor nasjons løfterike framtid,
dengang bison beitet på slettene under
solefallet
og Røde Sky satt på sin mustang i skyggen
av Little Big Horn
og så prærievognene rulle vestover mot
Laramie.
En forgiftning brenner i dine årer, Amerika.
Du har spist strange fruit
for lenge. Du har
satt en blankpusset dollar
til sol på vestens himmel
og pyntet dødens knokkelsmil
med skinnende gullplomber.
George Washington er død.
Abe Lincoln er død.
John F. Kennedy er død.
Martin Luther King er død.
Men Butch Cassidy og Sundance Kid lever
– de skyter fra hoften
midt i Det Hvite Hus.
Du har drept din framtid, Amerika.
Alt du har tilbake er
en flokk lusete hauker og
en værhane.
Verdens eneste håp
(Til Sirhan B. Sirhans mor)
Det var den dagen dom skulle falle.
Du kom inn i den kalde empire-salen
støttet til en rettsbetjent:
Liten og tafatt i blitz-glimtene,
det glisne hvite håret, håndvesken
fattig-fint hektet inn på armen,
de lett krumme leggene
med tydelige åreknuter under
billige bomullsstrømper.
Jeg visste jeg hadde sett deg før.
En liten kvinne,
en utslitt gammel mor,
frysende,
gjennomblåst av en vind
bitrere enn døden.
Og jeg sa til meg selv:
– Der ser du det,
så lite glansfullt er det,
verdens eneste håp.
Fred
Å være en nøkkeblomme
i stille tjenn i skogen,
det måtte være noe – –
– – ligge blikkstille i bekkeoset
ei natt i juli,
ligge med det reine liljeansiktet
tålmodig vendt mot stjernene,
søstrene på himmelsjøen,
bare være,
bare la den store gåta
være sitt eget svar.
Hviler i en stor mildhet
Ved kveld –
når stjernene går vestover
og jorda overgir seg stille
til sommerhimmelens fred, da
kjenner du som en iling i selve ryggmargen
at alt liv blir lukket inne
i ei varm vennlig hulhand
og løftet varsomt
opp. Hele verden hviler i en stor mildhet
trass i alt –
Hviler i en stor mildhet
med alle sine sinnssykehus
panservogner barnemordere
kriger – – –
En stor hvit mildhet som engang
skal skape Mennesket. Og dá –
ved en ny tidsregnings begynnelse –
vil ondskapens svarte brakkland
bli omdannet til åkrer
som duver for vinden.
Det er derfor
livet holder ut
på planeten Jorden. Det er derfor
blåklokkene er like blå
hver sommer i graset. Og
fuglene like gylne når
de flyter på vinden høgt over hvetelandet
i solnedgangen.
Rugdeskytter
Diktet har et stutt liv
for den som skaper det.
Et vingesus bare,
et glimt av fugl på flukt
over ei glenne i sinnet.
Å skrive diktet –
å stanse det i svarte ord –
dét er som å skyte ei rugde
under morgentrekket om våren.
Kvite netter
Kvite netter med strandsnipeskrik
langs skogstille strender,
stryker som milde elskovshender
mot jordens jomfrulender.
Kvite netter med duft av linnéa
langs drømmerens stier,
ånder i lauvkledte midtsommerlier
som brursukk når prestehand vier.
Kvite netter med fullmåneglans
i susende kroner,
når oss som døvende dvergmålstoner
frå sommerens evige lengselssoner.
I vedskålen
Hugalt å drive på med noe
en virkelig kan.
Kløyve ved for eksempel,
dét er god medisin
for kropp såvel som sjel.
Bare dette å ta i økseskaftet
er som å handhelse på
en gammel kjenning.
Så endereiser du en kabbe på
hoggstabben,
svinger øksa og klemmer til,
treffer på millimeteren
(finga og armene og heile kroppen
tenker for deg).
Kabben sprekker med en sprø knekk,
og det lukter så godt av veden,
særlig hvis det er økseslindret,
soltørket bjørk. Du tar opp
ei vedski og snuser på den:
en duft så levende rein,
så nær ved alle ting, og likevel
fjern som en jonsokkveld
i din ungdom, stjerna
i juninatta.
Ja, når du står slik i vedskålen
og kløyver helgeveden,
da kan det komme for deg at
du kanskje siktet for høgt
etter mål og mening i livet ditt.
I livets skog
Jeg står med en drøm i hendene.
Din drøm:
en dunet, hjelpeløs fugleunge
som falt ut av redet.
Hva skal jeg gjøre med den –
Legge den tilbake?
Nei,
den hvite fuglemoren
ville ikke lenger kjennes ved sitt avkom,
fordi det luktet menneskehender av det.
Hva skal jeg gjøre –
Lukke fingrene hardt til?
Duften av fersk ved
Duften av fersk ved
er noe av det du seinest vil glømme
når slørene trekkes for.
Duften av hvit, fersk ved
i savatida om våren:
Det er som sjølve Livet går forbi
barbeint
med dogg i håret.
Den underlig nakne angen
kneler kvinnemjuk og blond
i stillheten inne i deg,
spiller siljufløyte
på knoklene dine.
Med tæle under tunga
leiter du etter ild til
et ord.
Og du veit, mildt som
sønnavind gjennom sinnet,
at ennå finnes det ting
å stole på i verden.
Om nettene i juni
Om nettene i juni
er demringen et stille
lys av oppstandelse.
Det er som om
fugler står opp fra de døde
og rører lufta
mykt mykt
med usynlige vinger, vinger
hvis hvite knokler smuldret i mosen
for tusen glemte somrer siden.
Du står der fjetret i det løftende suset.
Vil følge, men kan ikke.
Lenken strammer om ankelen, slaveloddet
av gjort og ugjort
holder deg fast til
jordens stumme mørke.
Om nettene i juni
når alt er vinger
og blått.
Villblommer
Villblommer
på det skrinne steinrøystorpet
heime på Skogen.
Et overdådig yr av farger
som biter av en sundrivin regnbåga
strødd ut over bakkene ved Børen.
Fagerklokke,
veronika,
tjyrublom,
tiriltunge, tepperot
og mange mange andre,
så mange at
skulle jeg nevne dem alle,
ville jeg ikke ha papir nok å skrive på.
Ja, de velsignede ville blomma
som omskapte gustne finnskjegg-bakker
til små filialer av Himmerike
slik ved sankthans-leite
hver gudskapte sommer.
Nijinsky
Dine bratte faun-vrister
Nijinsky: et nei
til all tyngde
Din higende lys-sjel
omsluttet av kjøtt og mørke
og menneskedunst
Å, øyeblikk av frihet
Nijinsky – dine ubendige sprang
i «Sylfidene»:
klingen glitrende naken i lyset
flammer av sol-ild
slynget mot uendeligheten
Men alltid
fallet
det uunngåelige
tilbake
på scenens arrete planker
tilbake
i ditt legemes krater
Dine dansesko om natten
Nijinsky – tomme
gapende som fiskemunner
i hotellsuitens gustne mørke
mens du stirret søvnløst
og ynket deg
med krampe i lårmusklene
og kloden som et slavelodd
lenket til din ankel
Jeg håper de brente din døde kropp
og strødde asken for vindene.
Eller unte de tyngden og mørket
den siste triumf:
å by deg en seng av jord?
Juninatt
Jeg rusler stiene gjennom juni
timen etter at fuglene har tatt kveld.
Stille, dim-lyst;
skodde stiger fra myrene, heggen
står gjenferdshvit av blommer
over det morkne grindsleet
innpå øde skogstorp. All natta
skinnende blank-still som
en landskygge i himmelen.
Det brister en streng i hvert sekund;
angstens mørke ryggfinne
riper blikkstilla i deg.
Da aner du
milde stemmer, mumling
langt ute
der himmelen og jorda møtes
– fortrolige små natt-ord
mellom to som har kjent hverandre
lenge.
Ja – denne forunderlige
hvite skumringen –
så blid, så vanmektig villende
som ansiktet til en blind
vendt mot en elsket stemme.
Døden
Døden er et tre,
ei mektig, susende torden-eik
er døden. De djupe røttene
suger verdensmørket
som sevje av vårkald jord, drikker
til greinene blømmer lys, drikker
til selv din hjerneskalle er
en tom, skinnende, reinflidd skål,
rede til å fylles av lys, lys …
Bilde
Vår vilje til å nå hverandre
med ondskaps skarpe odd
henger krum som en hunnerbue
på flanken av vindens hest.
Mens det vesle gode ordet
vi aldri turde si hverandre,
søker skjul innerst i hjertet
lik en liten haraunge
som sitter på bakbeina
og kikker skremt over villgraset.
Ensom
Det blafrer eld
på svarte skjær
i vårblå kveld
og sønnavær.
En kar rer seng
på lyngkledd jord,
mens fugleveng
i mørkret ror.
Han lyer inn
mot natt og vår.
Han har et sinn
som åpent sår.
Han kjenner krav
i sjel og kropp.
Fra blodets hav
går rådamp opp.
Men ingen ting
skal hende her –
i flammering
på svarte skjær.
Han stirrer opp
mot stjerna høy.
Å, jentekropp
bak rift i tøy – –
Sommernatt
Sommernatta henger skjør
på spissen av nymånen:
Et flortynt silkeplagg,
svakt raslende, hengt opp på
en knagg av bleket horn.
Det ligger noe forlatt i lufta –
En lysende naken skikkelse
gikk langsomt inn i himmelen
og lukket evigheten bak seg.
Jeg hører lyden av fjerne vannfall
inne mellom stjernene.
Men tankene mine når ikke langt nok, ikke
dypt nok inn i det blå. De ligner
tårnsvaler
som suser inn fra bleike himler
og stuper mot mørket under taksteinene
med leire og strå i nebbet.
Stille
Blåtone av vår over Hesteknatten. Von
om orrhana-spell i gråningen.
Lørdagskveld, stille:
selv de evindelige motorsagene tier.
Freden er kommen heimatt
på helgebesøk.
Er longt inne i meg også, nesten –
En ring av hvile omkring tonen,
som i ei kjerkeklokke
i høgstnattstimen
når tauet henger urørlig fra stokken,
og skyggen av gluggekarmen
skyver måneskinnet foran seg
umerkelig sakte
over tiljene i tårnet.
Tanker kommer til meg
med lys i hendene: Je er
bessfar åt ei lita jente nå …
Elin, heter a.
Ska’ tru om ho vil få oppleva
slik stillhet frami åra som kommer?
Og setta pris på den slik som je?
Har itte høgere ønske
for vesle gudslånet mitt.
Menneskehender
Jeg minnes kvinnene i min barndoms land,
skogskvinnene, svøpt i nøysomhetens
falmete blåtøy.
De arbeidet alltid,
de gikk gjennom dagene
lutende
som i en stri motvind.
Hendene deres var grove og ru, røde
av vaskestamp og kaldvatn og
arbeid arbeid arbeid –
Men best husker jeg stundene da
disse hornete plasskone-hendene
leitet seg nølende tilbake til
en tapt mykhet: Jeg så dem
sanke doggtunge villblommer
en pinsekveld, jeg så dem
berge vask i hus mot uvær.
Lysende hvit vask
hengt ut til tørk på klesnora.
Ja, dét husker jeg best:
De kluntete jordhendene
som bar hvitt
varsomt
under en mørknende tordenhimmel.
Juninatta
Juninatta er
en svaksynt dag
som stomler omkring
mellom stammene i skogen
og leiter fortvilet etter
skyggene som ble borte.
Hvor skal nå den nakne
gjemme sin angst?
Ordet
Slik har jeg drømt det:
Min lengsels ord, mitt eneste –
mitt Sesam Sesam ved livets port –
skulle briste lykkelig ut i lyset
slik Apollosommerfuglen en kveld i
august
letter fra villvalmuens våte krone
og blomstrer bort i vinden over engene.
Jeg drømte det slik. Men
kraften som arbeider i meg
er langsom og tung. Den fanger ikke
sekundets sommerfugl-flukt, den skaper
skurende og bestandig, blindt
som elementene.
Mitt eneste ord Ordet
er en stein ved havet, en klippe
som slipes av tidevann og øde vinder.
Blir til forandres blir til umerkelig
uavlatelig
mens stormgule horisonter tenker
en umenneskelig form.
Perspektiv
«Mennesket vokser i livets strid,»
heter det velberget
blant folk som har striden bak seg.
Ska’ lure på dét …
Sjøl har jeg faktisk minket;
snart er jeg så liten at
jeg ser himmelen
gjennom lissehøla i skoa mine.
Bjella
Stillheten i meg er som
en skog etter lauvfallet, – en skog
med sky vingeslag av fugl som flykter
for jegerens steg gjennom vissent lauv.
Og langt inni skogen, sett av ingen,
ligger ei bjelle i lyngen,
ei irret lita messing-vekke
med barnåler og jordgroe rundt
den rustne kolven.
Trær
Trær
har alltid vært
mine nærmeste venner.
Det var stunder av stillhet da
jeg plutselig forsto
hva trærne tenkte.
Førte stumme samtaler med dem
med hendene lyttende lagt
mot ru, solvarme stammer.
Det var ikke visdom vi utvekslet
men naken eksistens, fingertupp-tanker,
mumlende sevje-ord. (Visdom
er bare en beskyttelsesfarge
i menneskenes forskrudde
rovdyrverden.)
For en skjebnens ironi at nettopp jeg
skulle komme til å livberge meg
som tredreper, leiemorder
til fals for skogbaroner
og blind kapital!
Drømte så vondt ei natt: Et tre
lukket røttene om hjertet mitt
lik ei veldig ørneklo
– og klemte langsomt til.
Gudstjeneste
Hver klarværs jonsokkveld
går jeg ut på fláberget
utafor huset her
og holder ei lita gudstjeneste
ordløst for meg sjøl.
Står barhodet
med ansiktet vendt
mot vest
der storskogen blåner
i høgd bakom høgd
innover mot heimtraktene mine
på Fjellskogen.
Ligger et lite tjenn
et sted der inne i ensligheta:
Lomtjennet,
stille, blankt som et auge.
Seven vekser i tett gard
inni vikene.
Og slik i kveldskjøligheta
faller doggdråper fra stråene
og lager ringer i det blikkstille vatnet.
Jeg står og ser bakover i tida
og kjenner doggdråpene
som en sval berøring i hjertet.
Juninatt
Sommeren har helt lys i mørket,
natta driver mellom stammene, sølvaktig
lik androtten fra store dyr i måneskinn.
Bjørk og rogn blar i vinden
med varsomme lauvhender, en bille
kryper fram fra urskogen av røsslyng
og stanser mellom barnålene på stien.
Står med kald glans i ryggskjoldet
og tar inn Guds program
med dirrende himmelantenne.
Å ja – denne veldige kuppelen av blått
tuftet på svarte granåser, taggete
som kjeften på ei revesaks.
Higende går jeg inn i natta,
mine lenker av frihet
rasler bak meg: Jeg finner aldri
stort nok rom rundt mitt ingenting.
Det er av evighetens ætt.
Jorda
De vandret under vårhimmelen.
De var gamle.
Vise.
Stillferdig talte de sammen
om Gud,
og tingene bak døden.
– Et sted langt der framme …
sa de,
og pekte med visne fingrer
ut mot blånene i vest.
Men under dem lå jorda,
djup, svart, evig.
En bonde kjørte sitt plogspann
over vårmarkene,
og de to ble med ett tause.
Tankene –
de vise tankene –
slo seg ned ved plogfura
som trøtte fugler.
Ved grensen
Kan vel ei snauhogd grenseglenne
skille skogene åt –?
Nei, alltid skal skogsuset renne
sammen i sang og gråt,
og svenske og norske skogen
kysse hverandre på grensens grunn
med villblommers doggvåte munn.
Med konten på ryggen sto mannen
i segnene fjerne år,
hilste landet åt grannen,
hilste en fremmed vår.
Fremmed –? Nei, skogen suste –
den blandet sin sang med hans drøm og tro
slik fostbrødre før blandet blo’.
Hold sinnet ditt mjukt!
– Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden
– La det ikke stivne
av år og alder. Smør det
med dagenes gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.
Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft.
Nøkkelen til himmerik
Slik lappeskomakeren romsterer i sin kiste
og graver med krokete fingrer, roter
blant rustne spiker og bekatråd og skonudd
etter et redskap han har bruk for,
slik leiter jeg valhendt
blant alt skrotet i mitt indre
etter nøkkelen til Himmerik.
Gråsteinen
Gråsteinen er min bror.
Jeg kjenner dens pine.
Denne kalde, knugende ro
med striper av størknet helvete.
Ingen vekt i verden
er tung som den
steinen kjenner
når sommerfuglen hviler på den,
når vinden lener seg mot den
og leker flyktig med en lerketrille.
Men også gråsteinen tror på en
forvandling.
Og venter. Venter
det store oppbrudd av vinger og vektløshet.
Juninattskumringens blå profeti.
Junikveld
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster …
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.
Spireabusken
Juni. Disse søvnløst hvite nettene,
en kjær og samtidig smertelig tid.
En kamp, en spenning i lufta: Lyset
holdt på segnende strak arm
et par åndedrag av evigheten.
Spireabusken ute på bakken
foran huset vårt
står just i sitt fineste blomsterflor.
Skinner magisk hvitt,
liksom selvlysende i tussmørket.
Er som en engel skulle ha gått forbi
og lagt igjen sløret sitt
utenfor vårt ringe hus.
Skogsus
Det er som du aner en evighet
i skogenes milde sus,
når kveldssolens siste stråler
ligger som gull på ditt hus.
Du veit at i djupet der inne
i miler av kveldsblå fred,
der er det bestandig å finne
et ensomt og fredlyst sted.
Der du kan tenne en nying
og ligge og drømme ei natt,
til morgenens siste stjerne
av himlens hvelv er tatt.
Og alt det som aldri kan måles
i tidens og timenes mål,
det hører du tidløst suse
i natta omkring ditt bål.
Ja, alt det vi alle frykter,
dog håper en gang å nå,
det hører du tidløst suse
i skognatta djup og blå.
Solregn
Vårregnet
trår varsomt i sølvsko
over gusten jord etter snøbråningen.
Symreblomstene langs stien
nikker samtykkende, blygt og hvitt,
når regndråpene rører ved dem.
Så bryter sola brått igjennom,
de gylne gløttene
faller gistent over måsan
gjennom såldet av gyngende bar.
Jeg stanser, løfter ansiktet mot lyset.
Lukker øynene. Da
er det som jeg ser og sanser
várere, ømmere, inn i svarløsheten
bakenfor sol og stjerner.
Været, all slags vær –
har rommets grenseløse vesen.
Snur du øret mot vinden
og lytter med hele ditt hjerte,
da hører du granngivelig
Gud puste.
Alle dikt
Gud har sorg. Derfor
er blomstene så kvidefullt vakre,
svarttrost-strupen så hvit av toner
når skumringen faller i mai, kvinnene
så kuldskjært svaie i knebuen der de går
i motlys på frosne vinterveier
og har sine drømmer omkring seg som
en duft
med røtter djupere enn tælen.
Alle dikt
er spunnet av sorg.
Også Gleden.
Vårgry
Tung som en innlandsis
gråner den gryende dagen
mot nattskymme åser østpå.
Det knudrete kalde morgenlyset
kanter seg som isflak i drift,
skurer med lydløs larm
mot gylne furustammer
og siklende sisselrotberg.
Morgenvinden vakner
med nikkende sus i baret,
lukt av brånende snø
inni bakliene.
Som gjenferd av fredløse stimenn
tusler grå skoddeskikkelser
lutrygget i skjul langs bekkefar
og blakke myrdrag. Sjøl står jeg
barhodet oppe på nakne himmelbrauta
og karrer stjerner ut av håret.
Så mildner den stigende dagrødmen
lysets fødselsveer. Det skimrer
jenteaktig blygt og mildt
i neveren på våte bjørkelegger.
Det dufter blått i skogen
som gikk himmelen barføtt på jorda
og satte nye vinger av spørsmål
på gamle jordtrukne svar.
Jeg rusler skogstien
innover i meg sjøl, lykkelig,
med strofene fra en svarttroststrupe
plantet som en kvast stritt duftende
trolldomsurter i
det gamle hjertet mitt.
Mor
Der satt du i ei lågloftet stue
midt i rimfrostvinteren,
tett innåt et vindu
hvor roser av blomsterpapir lyste
i fóringen av sammenrullet bomull
mellom ytter- og innerrutene.
Skjønt slitte og ru av tungt arbeid
var hendene dine forunderlig
reine og fornemme
der varsomt de vendte blad i
den store boka.
BIBELEN sto det på permen
med avflasset gullskrift.
Så hylte en gris,
så kokte ei gryte over,
så grét en unge etter mat.
Da la du et julekort inn til bokmerke
for å finne-att rette stedet
om det vart ei stund ledig
ved påsketider en gang.
Langt innpå skoga
Ti tusen mål skog står og svagar i vind
og tenker og er som et levende sinn.
Og hjertet mitt banker, aleine med alt
som hvisker så stilt og som huier så kaldt
langt innpå skoga, langt innpå skoga,
– ho-ho ho.
Je står her og lyer meg sorgsam og rar,
for alt det je spør om, får skogsus til svar.
Og aldri i evighet vil det vel skje
en mann blir så vis som et susende tre
langt innpå skoga, langt innpå skoga,
– ho-ho ho.
Men hugsamt er det nå likevel
å høre på grana og vinden i kveld.
De prater sammen som søster og bror
og bruker så vakre, vindville ord
langt innpå skoga, langt innpå skoga,
– ho-ho ho.
Og bakenfor høgda, den borteste blå,
skal gåtene alle vel løsningen få
når hjertet er jord under villgraset blakt,
når lengslen er lys i en grenseløs trakt
høgt over skoga, høgt over skoga,
– ho-ho ho.
Jordiske ting
1
Kjenner du det rene behag
ved ting uten glans, jordiske ting
som aldri ga seg ut for å være
splinter av sola?
Steinene
på tunet heime
har en farge som trofasthet,
det slitte
handtaket på en grøftespade
leidde meg vennlig
gjennom sommerriker
av snipeskrik og myrull,
og jeg hater ikke
økseskaftet
som ga meg treller i hendene. Nei,
når jeg griper om
svai hickory
og hogger til
med spenstig svikt i håndleddene,
da kan jeg kjenne kroppen min
som en lykke,
som en dyp musikk
tonende ut i fingertuppene.
2
Snø rann over hendene mine,
sol og sevje,
armod og ensomme år –
Jeg ser på dem og tenker:
De har ikke bygget katedraler,
ikke spunnet glitter og stjernespinn,
men de har rørt ved gudsbildet
i jordens nakne, glansløse ting.
Veversken Tid
Den blonde veversken Tid
sitter i skyggerisset under trærne
med renningen av solstråler
spillende mellom fingrene.
– Jeg vever lys av mørke,
sier veversken Tid,
– og fletter sang av sorg.
Med forvandlingens under i fingertuppene
slår hun livet ditt nennsomt
inn i veven av glemsel.
Og det gjør ikke vondt mer. Din angst
blir lyset i en skjær bjørkelegg
i mainatta, din lengsel
en blomst som vender krona si blygt
for nattens dugg.
Plutselig
Plutselig
kan du sanse døden som
et nærvær
En lav lyd
men annerledes
og alltid hørbar
gjennom den hule larmen fra
forfengelighetens marked
Det er som når dueflokken
plutselig letter fra en våt gesims
midt i storbyens dóve mareritt
Ved motorveien
Døgnets store små sorger, jordlivets
stumme hverdagstragedier: ekornet
i veibanen, det ihjelkjørte smilet
på skapningens blodige lepper …
Hvem bryr seg vel om slikt smått
når hestekreftene brøler? Hvem
ser det? Nei, vi har for harde
og ubestikkelige øyne – derfor
farer vi ofte vill
i våre egne kalde
regionsplaner over livet.
Livet –
og kjærligheten til alle ting –
er noe du må føle deg fram til
med hendenes ru hud – slik som
den blinde i lønndom lærer seg
sin elskedes ansikt
med fingertuppene.
Oppsitter
Kont-Jo, venn og granne,
Kont-Jo, kamerat!
Vi har elsket dette lande.
Stridd for snus og mat.
Innpå digre bolagsskoger
fekk vi kava, du og je.
– Aldri vart vi unt å høre
sus tå eige tre.
Kaute skogbaroner eiger
heimen som vi kaller vår.
Steinrøys-heimen der vår slekt har
sliti alle år.
Kont-Jo, venn og granne,
Kont-Jo, øksekar!
Seks fot jord tå fedrelande
er vår odelsgard.
Aurora
Jeg ville skape ord med vinger.
Lyse, klare vinger
kantet med rødt, som hos
Aurorasommerfuglen.
Og ordene skulle sette seg på hjertet ditt.
Vippe sakte med vingene av morgenrøde.
Når kvelden står rød over Hesteknatten
Slik ved pinsetider når
kvelden står rød over Hesteknatten,
bjørkestammene rundt huset vårt skinner
med kvinnelig blygt skjær i neveren og
løvsangeren synger sin bekkeblanke strofe
inne i det rosa lyset – da
kjenner jeg alltid at
det finnes en kosmisk mildhet,
en syngende fred og en nåde
uavhengig av menneskets lunefullt
gode onde hjerte.
Et sted der ute i uendeligheten
hvor stjernene blømmer som myrull
saler Døden av sin gamle hest
og leier den gjennom lysets port
inn i tunet til sin blonde søster
Livet.
Da mor døde
Det var ei natt i mai.
Utenfor vinduet sto nakne trær
og famlet med knoppsåre greiner etter
stjernene.
Klokka viste 20 minutter over 4.
Sykesøster dro den slitte ringen av din
finger, mor,
og pakket dine få eiendeler fra
nattbordskuffen
Det hele var så lavmælt,
så forferdende enkelt,
som var døden et bud
som ventet ved døra.
«De får ringe lensmannen, De da.
Og presten.
Melde dødsfallet, mener jeg …»
Jeg gikk gjennom de grå korridorene.
Det dryppet fra en spring et sted,
et spebarn gråt nede på fødestua.
Det er forunderlig, tenkte jeg. Det
kjens som
jeg brått har mistet retten til
mangt som var meg dyrebart:
Villblomma på tunet heime,
stien gjennom graset, måltrosten
som sang i skogen ved skigarn –
ja, alt dette uutsigelige som var heimen
er gått tapt i natt. Jeg eide det bare
i kraft av din kjærlighet, mor.
Den var mitt eneste skjøte,
– husmannsslektens uskrevne borgerbrev.
Nå krever Tiden sitt lån tilbake.
Den store fremmedheten
står alt breibeint på tunet
og vifter med utkastelsesordren.
Under stjernene
Det er farlig å stirre
for lenge på stjernene:
Når du atter senker
blikket mot jorda,
ser du stjernene –
de kalde stjernene –
gjennom din brors hjerte,
bak din elskedes ansikt.
Og alt blir så håpløst
håpløst
fordi du har sett
inn i den store stumheten
bakenfor tingene.
Eidskog-sangen
Vår kjære bygd – du smiler
så fredfullt for deg selv,
der kledd i blått du hviler
mot Värmlands vardefjell.
Eidskog, Eidskog – mo og myr
og mørke vatn hvisker
vår barndoms eventyr.
I disse grisne grender
i grenseskogens skjød,
har harde arbeidshender
vekt kornets sang om brød.
Eidskog, Eidskog – slit og savn
og tusen dyre gleder
la klangen i ditt navn.
Med tømmerstokken strevde
vår ætt i frost og sno,
men under snøen levde
en blåveisknopp av tro.
Eidskog, Eidskog – vill og vár
du elsket fram i folket,
et sinn som sus i bar.
Vår fedrejord, vi takker
for alt du kjærlig gav –
fra korn i steinrøysbakker
til graset på ei grav.
Eidskog, Eidskog – dyre ord
du har den milde tone
av sangen hennes mor.
Så vid kan vegen falle
for dem som dro avsted.
Men heimen tok de alle
i avskjedsblikket med.
Eidskog, Eidskog – evig grønn
lå minnets voll og hvisket:
Kom heimatt, du min sønn!
Lykka
Lykka …?
Det er vel de stutte stunder
da intet skal hende og intet har hendt.
Bittesmå stunder, som øyer i havet
utenfor hverdagens grå kontinent.
Der hender iblant at du møter ditt hjerte
lik en som du aldri har kjent. –
Planker
Tre er et vennlig materiale,
det har en duft av mildhet i seg.
Steinens tålmod har vandret gjennom det
og jordens mørke
på vei mot det evige lys.
Gå over ei trelast-tomt om sommeren,
gå mellom gylne plankestabler
i juli
når geiteramsen har tent sine vemodslys
rundt sponhaugen ved sagskuret,
da er det som om sola
tenksomt hviler sitt hode
i ru hender av jordisk duft.
Treet som vekser opp-ned
Drømmen er et tre som vekser opp-ned:
Røttene festet i himmelen,
fine rothår suger
sær grokraft
fra moldmørket mellom stjernene,
mens krona brer ut sine greiner til
en hvileplass for fuglene
i menneskehjertets uendelige rom.
Hvem kan vel tjore et fugletrekk?
Hele evigheten rundt oss. Og likevel
alltid denne tomme handa
som vart for sein i grepet.
Et sekund bare:
et tikk av klokka,
et hjerteslag,
så er det allerede DA.
Hvem kan vel tjore
et fugletrekk? Hvem
kan stanse Solen
over Josafats dal?
En kvast linnea
Ennå bevarer jeg
minnet om deg, jente.
Du var så vakker,
du lyste som en villblomst
på dansegolvene i min ungdom.
Aldri turde jeg by deg opp,
jeg var for grov og grå,
hadde for store, dumme hender,
for snauslitt sjeviotdress.
Du danset ut med en annen
-og forsvant for meg
i årenes blå dis av avstand.
Men ennå bevarer jeg
det skjære minnet om deg
djupt i mitt skrukkete gamle sinn.
Det er som en kvast linnea
varsomt holdt i
en kvaesvart tømmerhogger-neve.
Engang
Engang
skal hjertet glemme sine krav,
skal lengselen lukke seg
blygt,
som nøkkerosa om kvelden
når speilbildet av stjernene
gror fram i svartstilt vatn.
Fløtarguten talar ve´ jentene
Sitt rolig, jente! Bære sitt!
Vil du ifrå mæ fyke,
da haugger je hakan i hjerte ditt
som i en stokk i stryke.
Je slepper dæ itte! Sitt bære still!
Se neva mine, Kari:
dom krøker fingra og klemmer tel
omkring de ting je tar i.
Så blått det kveiles, du! Gras og fiol
rer senga vår under graner
der vårgauken galer slik han gol
i tjaugetals Lybeck-romaner.
Det bruser opp i mæ, blo’ og vår,
– det er som når storbommen stuper
igjennom Gransjø-dammen som står
me fulle, flomgule luker.
Å, gi mæ et kyss! Men fyst må je ta
og sputte tur mæ snusen.
Det er fulle så du itte vil ha snusrand rundt truten din, pusen.
Du vil itte gjenne snu go’kjakan tel,
du kaster så kry me nakken.
Er fulle reidd atte skjeggstubb og stell
skæ skrubbe skrammer i lakken.
Je er ingen filmsjarmør, men skitt,
nå kjenner je mæ i taka.
Je trur je tar og løfter litt
på eitt tå serkeflaka
Freden
Freden –
freden er
en småfugl,
ei linerle
som flyr duppende
til og fra
med strå i nebbet.
Bygger reiret sitt
under motorpanseret på en bulldozer
som står stille i veiskjæringen
to-tre dager under pinsehelga.
Vinden
Det finnes store skoger, ennå.
Og mjukt gras.
Og vind i verden.
Men prøv aldri å tyde
vindens språk;
da besmitter du den bare med deg selv.
Menneskenes sannheter er flettet av løgn,
legg dem ikke i vindens munn.
Karyatide
Troen er en karyatide,
en kvinneskikkelse mellom ruiner.
Forlatt, hensunket i stein,
står hun der ennå
oppreist
med sine blinde øyne.
Templet som hun bar
er forlengst styrtet i grus,
blitt til et leie for ville dyr.
Nå bærer de arrete skuldre
en bør av ingenting:
Det øde rommet
hvor fuglene skriker vilskent.
Døden
Je har aldri tenkt meg døden
som en kvil i kvite puter,
der hvor sorg og stillhet rår bak
lamperøde ruter.
Je har aldri tenkt meg døden
som en tårevåt avskjed
med et liv hvor sorg og sjukdom
støtt må regnes med.
Je har tenkt meg døden slik som
elgen faller i sin skog
når den kvasse blyspiss-kula
flerrer ragget bog.
Je har tenkt meg døden slik som
aspa rød og trassig blør
når de ville traner klager
gjennom gylne dager
på sin flukt mot sør.
Inga bleike sørgekranser,
ittnå prat om – takk for alt!
Bare gull og blåe høgder
der hvor sola falt.
Du må forsøke
Du sitter fast i din verden.
Vil du
løfte ditt eget liv
opp i en høgere sfære,
da må du samtidig løfte
alt omkring deg.
Et overmektig tak – javel,
men du må forsøke, du må
tro det umulige mulig.
Jeg så en gang ei krikk-and
som hamret vingene tilblods
mot isen i elvoset,
– føttene var frosset fast.
Slik
som denne vesle villanda
må du forsøke.
Å løfte heile jorda
med dine korte vinger.
Tæle
Det er tæle i oss. Under de usikre smil,
under ja-ord og menneskevarme, er det alltid tæle i oss.
Det er som å gå over myrdøss i skogen tidlig i mai: Du kjenner
det harde støtet av is mot foten under den engstelige mykhet av måsa og bjønnbær-lyng
Sein er våren
i menneskenes sinn.
Syng liv i ditt liv!
Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!
Jeg står med et segl på min munn
og tier frossent mot alt som har krevd forløsningens syngende stund.
En sjel og ei skjorte … Allikevel er prisen forunderlig stor.
Og jeg er for arm til å svare min gjeld i gyldige, gangbare ord.
Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd! Jeg har bare ventet på vår.
Og nå har den øverste stjerne krevd: Syng liv i ditt liv før du går!
Infrarød
Jeg har hørt tidenes vitnesbyrd, hørt redselsskrikene mellom linjene
i historiebøker like kalde og uberørte som innkjørselsrampen i Auschwitz 25 år etter – –
Babylons brunstige oksekraft, Platons høye tanker, Romerrikets storhet –
alt sammen hvilte på piskede, blodige slaverygger.
(Å Spartacus! Hvorfor marsjerte du
ikke mot Roma dengang du ennå hadde sjansen?
Noen tusen oppsprettede patrisier-vommer møkk og blod på kunstverkene i atriet,
Licinius Crassus tryglende på kne foran en arret slave fra Trakia – dét ville vært noe å tenke på,
en hat-flamme å varme seg ved
i kjellerrommene like til de ytterste tider.)
Revolusjoner. Kamp på barrikadene.
Proletariatets diktatur og champagne
til de fattige – – Jo takk – vi har sett det, gang på gang:
inne i jungelen i Bolivia.
De fattige, de forsvarsløse, de nederste vil alltid bli tråkket på,
vil alltid få smake pisken,
likegyldig enten keiseren eller kommissæren
styrer, enten Bibelen eller Det kommunistiske
manifest
ligger på alteret.
*
Min politiske kulør er infrarød (derfor ser du den ikke med blotte øyet).
Det finnes intet parti, ingen talerstol, intet forum for fettete floskler
så redningsløst langt til venstre.
Tusen års trellehat
overvintret i de armods lender
som ga meg livet. Kunne du så sant stikke handa inn i hjertet mitt,
ville du brenne deg, bror.
Men her svimer jeg omkring stille som en akvariefisk.
Dytter snuten mot glassveggen.
Sang til det røde flagg
Ser jeg et stormflagg som vifter
med duken i flammende skrud,
da står jeg der stille og skrifter
for dagenes nidkjære gud:
Å – slett ikke alltid mitt hjerte
var levende, bankende rødt –
skjønt lengselen brann som ei kjerte
i fredlause hugen min støtt.
Jeg ber om en sak å få tru på –
ei gnist som kan tenne mitt sinn.
Ja, selv om ei klinge med blo’ på
til freden skal sende meg inn.
Jeg veit at titusener unge
har segnet på veiene frem.
Å, flagg, med di flammende tunge
hvisk meg hva du hvisket til dem.
Ja, flagg med den blodrøde farve,
jeg trygler i lykke og gru:
Jeg ville så gjerne få arve
det hjertet som brast for si tru.
Hestehov
Våren har dyppet
vingen i solefallet i kveld.
Se! det har dryppet
gulldrøpp i gustne bakkehell …
Grenseboer
Jeg har alltid bodd ved grensen
mellom livet og døden.
Og som alle grenseboere
taler jeg språket i begge riker.
Jeg vanket ofte på villstrå i
skoger bakenfor skogene.
Undret hvem som hadde gått der
hvergang jeg krysset mitt eget spor,
visste hverken vei eller lei.
Og plutselig kunne det slå meg:
Så stille her er! Selv skyggen din
har forlatt deg.
Har du mon vinglet deg inn i
landet på andre siden?
Grensen er attgrodd
og vanskelig å øyne
mange steder …
Men jeg kjente ingen angst:
Jeg taler dødens språk
uten aksent.
Tro
Om jeg tror på Gud?
Tja, jo da – på min egen måte, men
det er vel mer et spørsmål
om Gud tror på Meg.
Mennesket har avgjort ingen vinger
Mennesket har avgjort ingen vinger.
Tror du Neil Armstrong ellers hadde
kunnet sette
sine fotspor i støvet på månen …?
Min barndoms skog
Skog under himmelen, åsrender
som øksa har gjort glisne, ujevne
som en gammel tanngard.
Jeg kjenner ikke igjen
min barndoms skog.
I menneskenes ansikter,
i fugleskriket og vinden,
noe fortapt: Ensomheten
er blitt ensom …
Folketomme plasser, hus
som stirrer sinnssykt på deg
med svarte glasglugger. Nesle gror
opp gjennom sprungene i planke-
trammen,
bolker av halvt nedråtnet skigard
sleper seg gjennom villgraset i skogkanten
lik grådyr med skudd i korsryggen.
Bjelleklang og barnelatter borte;
dvergmålet
ruster i stillheten inni lia
og ingen behøver lenger
legge stein på brønnslokket.
Jeg rusler stien over jorder
hvor nyplantet gran titter opp av
rørende små åkerlapper
mellom røysene. Jeg ser
det mjuke ordet heime
ligge pjusket forlatt i hveingraset
som vingefjær av en drept fugl.
Ingen av oss
Ingen av oss
overlever livet.
Men dess mindre du har levd,
jo svartere dør du.
Livet
Mannen tramper sin sti
tungt.
Snubler i sleipe røtter,
trår ut i gjørmehull
og drar svart med seg
utover nysnøen.
Ser ikke.
Hører ikke.
Inne i krattskogen
reiser et dyr seg varsomt.
Står der
spinkelt levende i frostlyset.
Ser med bunnløse fløyelsøyne
mot den stomlende lyden av
en blind.
Mannen tramper forbi.
Bærer sin døde tyngde
inn i det øde snølyset.
Uten å vite
hvor nær han var –
Når menneskene har gått heim
Du søker ditt eget speilbilde i
de dimme gåtene omkring deg.
Alltid.
Du legger dine ensomme tanker
i munnen på vinden. Du drømmer
menneskemening inn i
duft og sus. Alltid
svarer dvergmålet deg med din egen stemme
Men hva tror du skogen synger
siden,
når du er gått heim?
Jo, da er timen inne
for røster nakne som jern.
En stumhet reiser seg,
står med løftet panne
og kveder for stjernene,
kambriske kvad
som menneskelepper aldri har rørt.
Arbeidsfolk
Vi kommer i vane med det:
Vi sliter for å leve,
men før vi veit ordet av
lever vi for å slite. Og da
har storfolket fått oss
dit de vil. Da
kommer de med Norges Vel-medaljen
og lar seg avbilde i avisene
med handa gemenslig lagt
på aksla til en eller annen
vindskeiv trotjener.
Havet og skogen
Havet og skogen er søsken.
De taler langveis sammen
på vindspråket. Den ene blond
av brenningers hvite skumbrem,
den andre mørk
av rotvokste vingeslag.
Havet og skogen er søster
og bror. Og selv er jeg
av samme higende ætt.
Jeg anerkjenner ingen grenser,
selv ikke dødens. Jeg har
sloppet mitt hjerte på beite
på solnedgangens røde enger
og slått opp min lengsels sandslitte
beduin-telt
bortenfor synsranda,
der lendet haller vestover mot evigheten.
Ensomme er vi
Ensomme er vi,
slik vinden er ensom.
Du møter din bror på vegen.
Han skal andre steder.
Ser du sorg i hans øyne,
teller du dine gleder.
Ved tusen vegviser-galger
leser du sted og lei.
Aldri krysser du grensen
mellom Deg og
Ensomme er vi. – Selv i en favn
hvisker du bare ditt eget navn.
Vesle Beate-Kristin
Du smiler så vakkert
fra nybleiket lin.
Du smiler mot våren,
Beate-Kristin.
Og våren har sendt deg,
Beate, et bud:
Ei stråle av vårsol,
en hilsen fra Gud.
Du smiler så vakkert,
du vesle Guds lån,
du søster tel symra,
Beate, vårt bån.
Morgen ved barberspeilet
Jeg ser en fremmed der i speilet.
En sliter, en skinnfellgrå gubbe
med munn så sid i vikene,
så smal og blå og buklete
som ståltrådhanken i en fiskebollbutt
noen har kokt kaffe i.
Og auga – slitne,
liksom overtrukket med grå hinne:
to váker i vinterisen
etter lett snøfall.
Årene har stjålet
ansiktet mitt fra meg.
Menneske
Hendene mine var alltid
tomme. Og samtidig
fulle av Alt.
Holder jeg høgra ut i vinden,
ser jeg planeten Jorden
lande midt på den ru handflata
varsomt,
skinnende som ei marihøne
med summende sølvvinger.
Poesi
Hva poesi er –?
Spør vinden,
spør tranene ved nattsjøen, spør
en talgstripet gammel lysestake
som svarer deg med stillhet:
Poesi er dette ene:
at du lever.
Og overvinner Døden
hver jordisk dag.
Tro ikke et øyeblikk at
du maktet det
hvis ikke skosnutene dine
fikk mørke strimer av doggvått når
du går over grønnsværet om morgenen,
hvis ikke jentene på bussholdeplassen
sto der
med munnvikene omspunnet av smil,
hvis ikke
rugbrødet i frokostpausen hadde en smak
av auguststillhet og mysterium,
hvis ikke – – –
Veversken Tid
Den blonde veversken Tid
sitter i skyggerisset under trærne
med renningen av solstråler
spillende mellom fingrene.
Jeg vever lys av mørke,
sier veversken Tid,
og fletter sang av
Med forvandlingens under i fingertuppene
slår hun livet ditt nennsomt
inn i veven av glemsel.
Og det gjør ikke vondt mer. Din angst
blir lyset i en skjær bjørkelegg
i mainatta, din lengsel
en blomst som vender krona si blygt
for nattens dugg.
Granner
Her sitter vi
bak nedrullete gardiner
i vårt prektige byggesenter.
Så nær hverandre at vi har fått
gnagsår på hjertet.
Ser ofte for meg et syn
fra barndommens dager
heime på Skogen:
Et arret svaberg … Det lå
på stien fram til nærmeste granne
en dryg times gange nord i Odalen.
Og alle ensomme skritt
gjennom århundrer
hadde gnuret og slitt
ei djup fure i gråsteinen …
Tingene sørger aldri
Rart å tenke på at
bjørka du lå og lydde på
så mang ei blåsende natt
med regn i lauvet, stien
over fláberget utafor huset, hagebenken
du snekret av en kløyvd furustamme – alle
disse smålåtne tingene rundt deg
skal være-til i verden
lenge
etter at du har bygslet
tre alen jord på kjerregarden …
Og tingene
sørger aldri over oss.
Selv ikke dette blå vesle bordet
du satt og skrev ved i stjålne stunder
vil noensinne ønske deg tilbake.
Det hender
du trår i misse
og setter foten
en fotsbredd utenfor deg selv.
Og alltid siden –
alle år bak den grå muren –
skal du minnes en ung lauvlukt
av frihet.
Og fuglen som sang
med mange kilder i stemmen.
Du
Trass i ord som giftpiller,
trass i kunst som innvoller
og katteoppkast, trass i
døden på terskelen og
prognoser om en ildstorm,
tror jeg fremdeles det er mulig
å snakke som menneske til menneske.
For innerst under tungefestet på oss alle
gror et lite kjærlighetsord,
uanselig som en alrune og
med samme undergjørende
djupe rot:
D U
Det finnes
Det finnes stunder
da alle ord er grå,
da sorga er et høstsyn:
et vissent sevblad frøsi fast
i isen på ei å.
Det finnes stunder
da alle ord er små,
da lykka er et vårsyn:
ei solgnist i en dråpe dogg
som siger langs et strå.
Voggevise
Itte gråte, Veslegull –
itte felle tårer.
Himlen står av stjerner full
nå som alle vårer.
Byssan, byssan, byssan lull,
Veslegull.
Se på blanke ruta
glåmer månen inn og ler
til et vakkert bån han ser
her på kvite puta.
Itte gråte, Veslegull –
itte felle tårer.
Bjørka står av knopper full
nå som alle vårer.
Byssan, byssan, byssan lull,
Veslegull.
Sov og drøm nå, liten.
Vi må itte vekke’n far
som i skogen vøri har.
Han er trøtt og sliten.
Itte gråte, Veslegull –
itte felle tårer.
Mor ho vaker for di skull
nå som alle vårer.
Minnene
Et sted i skyggen
bakom alle solefall i ditt liv
sitter minnene
og blåser på sine skjøre hender av spindelvev
og blar valent i bunken
av ubetalte dager.
Istiden
Würm-istiden, den siste
store nedising av Nord-Europa,
varte i 120 000 år,
sier geologene.
120 000 år –
dager netter dager netter
uendelig
uten grønt
uten lukt av jord uten
soldirr i åpent vatn
Bare lam lyd av
is som revnet i frosten
nordlysets lave hyss hyss
himmelrender
som kniver
120 000 år
da selve Tiden satt
med hodet i hendene
og visste ingen råd.
Tenk deg da
de første blomstene,
de første bleike anemonene
mellom dryppende steiner
i sol på morénen – eller
et plutselig andeskrik
i oset der breelva stupte
ut i en sjø på sletten …
Det er håp i å tenke på slike ting.
Smerten
Smerten – uten ansikt, uten øyne –
Streifer deg isnende grått
ved høylys dag. Du vet ikke
hva eller hvorfor, kan ikke
spore det vonde. Det er som
frosne blodsdråper på snøen
der hauken hogg en storfugl
høgt i grå frostluft.
Minne
Ikke en enda linning den vinteren.
Trea sto lute under snøbøra si
fra før jul til bortimot påske.
Dag etter dag, måne’ etter måne’ var
den svartblaute busserullryggen min
et skjær som hvite brottsjøer
braut rykende over
hver gang et tre datt for motorsaga.
Så var det en dag
jeg sto og glåmte opp
for å finne ei gløppe i ungskogen
å «legge» treet i.
Da kommer ei gjertrudskråke
i duppende flukt over meg.
Fuglen snertet borti ei grein på grana,
noen fine snøfjon singlet ned i
det svettevåte ansiktet mitt.
Det var som ei gave fra himmelen,
en hilsen fra sjølve Livet.
Noen svimlende sekunder
følte jeg at jeg seilte gjennom
verdensrommet
på ryggen av ei stjerne.
Myrulla på Lomtjennmyrene
Skulle jeg, mot formodning,
bli salig
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:
Jeg har sett noe
som var hvitere enn vingene dine, Gabriel!
Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene
heime på jorda.
En av de grå dagene
Så mange gråkalde dager.
Dager med kroket rygg
og neglesprett,
tærne krummet
inne i gummistøvlene.
Djupt i mitt hjertes
riftete redskapskiste
bevarer jeg et syn som
dynamitt: Jeg ser
en av de grå dager
reise seg i all sin verdensvelde
og kjøre hodet gjennom Melkeveien
så stjerner og is og englefjær
drysser over besteborgerens
skinnhellig oppvendte veldeder-ansikt.
På evighetens tavler
Ingenting forsvinner. Alt
blir uutslettelig risset inn
på evighetens tavler.
Om bare en fugl flyr gjennom solfallet,
to mennesker veksler noen vennlige ord
ved postkassa en morgen, eller
et spor snør langsomt igjen innpå skogen,
så vil disse små små tingene
bli bevart i den universelle bevissthet
så lenge dagene gryr, i øst,
nettene senker sin nåde over Jorden.
Det finnes en hukommelse i rommet,
en altfavnende kosmisk hukommelse
som opphever Tiden
og forener alle ting
i et eneste stjernehvitt Nå
Trosbekjennelse
Jeg tror ikke på kjødets oppstandelse,
Men Det evige liv
tror jeg på.
Vår kravlende jordiskhet
og døden og forråtnelsen:
Bare grobunn, råhumus
for høyere liv.
Lys-liljer
av aldri sett skjønnhet.
Ennå har brodden bare såvidt
brutt jordskorpa. Engang skal
blomsten briste ut
og blømme pinselys i rommet
der øy-universene hviler på evigheten
lik nøkkeroser på svartstille vatn.
Jeg kjenner det som jeg bær’ et lys
Blidt i lampeskjæret
sover de, barnet og hun.
Jeg ligger her fylt av ydmyk takk
for denne hellige stund.
Rundt leppene hennes leiker
et smil som en kveld på fjellet
etter en go’værsdag.
Og som et ekko av skjønnhet ser
jeg moren i barnets drag.
Urolig blir et hjerte
som eier så dyr en skatt.
Jeg kjenner det som jeg bær’ et lys
gjennom ei vindall natt.
Splinter av et knust speil
- Getsemane
Suste det tungt av sorg
gjennom Getsemane den natten …
den natten soldatene førte Marias
sønn med
til yppersteprestens hus?
Nei,
en eseldriver som drev sine dyr
gjennom Shushanporten i den tredje time,
hørte et mektig åndedrag av fred
bruse gjennom olivenlunden.
Og over den lille gropen som
grov i myk muld
Mesterens knær
med himmelens lys over pannen.
Menneskesønnen
«A workingclass-hero is something to be.»
Han bar sitt kors til endes,
ingen Simon fra Kyréne løftet børa fra
skuldrene hans
da foten tok til å snuble i steget.
Hoggskader og oppgåtte frostsår
var hans stigmata. Og spydet
som gjennomboret hans venstre side
så blod og vann kom ut,
var tørrskáten på en furustamme
som rann over ham den vinterdagen
i sleppa inni Gråmyrberget.
Nå er han død for menneskene
og gravlagt på aldershjemmet. Men
i tidlige vårkvelder med lengsel i lufta
og ungt lauv på lerketrærne i alléen
kan han ennå åpenbare seg for folk på
veiene
og fortelle sakte og usammenhengende
fra smertens visnede år. Og alt
han har å vise den vantro Tomas
er blålige arr.
skát – toppenden av et tre
sleppe – bratt bergside hvor man renner trestammene hele utfor
Borgerbrev av universet
Du kjenner
stjerneduft i dine hender
når du har vært hos dagene
og rørt ved gudstanken i
de tusen ting av tålmod:
En ljå hengt opp i furua
på tunet i kveldssol, ei rive
fortrolig stødd mot gangveggen
med våt hå i tinnene.
Midt på det handslitte skaftet
sitter en snutebille,
svart og snirklet som
en gotisk bokstav.
Alt dette små små
som passer i låsen
og åpner portene for deg
inn til noe uendelig Stort –
Skyggen av et grasstrå
som sirlig fjærpennskrift
over stien foran din fot:
Den Høyestes signatur
under ditt borgerbrev
av universet.
Tenn et lys
Fader vår,
du som er i himmelen:
tenn lys i min skymme sjel!
Jeg vil se ordenes ansikt.
Og vite …
Jeg hater dette utydelige
som mumle-mumler i mørket
lik gammelt folk i et fattighus
hvor de sparer på lysregningen.
Jeg vil se ordenes ansikt.
Og vite om de lyver.
Et ord
Jeg hvisker et ord.
Vinden sleit det fra leppene mine,
slynget det ut i rommet:
Gud – – –
Så små stjernene synes!
Så ubetydelige
der de blikrer redd i stormen.
Betelgeusa i Orion er
femten tusen ganger større
enn vår sol
sies det.
Og der ute –
i dette ufattelige, kalde stumme –
irrer et lite menneskeord omkring,
fredløst, søkende
Gud – – –
Min trosbekjennelse
Jeg trur på den nakne legende
om mennesket Jesus Kristus.
Jeg trur på ham slik han var
før menneskene formet hans bilde
på perlebesatte krusifikser,
før sjølbehagelige prester
lespet hans navn over silkedukede altere
i katedraler reist til hans ære,
før de velsignet blodige krigsvåpen
og sang hans navn over slagmarkene,
før de kamuflerte falskhet og råttenskap
med hans hellige stråleglorie.
Jeg trur på tømmermannens sønn –
den fattigste av de fattige.
Han som ikke eide en stein
å kvile sitt trøtte hode mot.
Han som prediket
kjærlighetens og brorskapens evangelium
for pøbelen på byenes torg.
Han som hjalp der sjukdom og nød herjet,
og gråt bittert
over sitt folks bunnløse elendighet.
Han som gikk uanfektet omkring
mellom skjøger og lassiser
med spissborgernes hånende øyne rettet
mot seg,
Han som dreiv høkerne ut av templet
med hvinende piskeslag.
Ham trur jeg på.
Denne Jesus
det evige og sanne menneske –
måtte dø mellom røverne på Golgata,
dømt som en fare for samfunnet.
Slavenes og piskesvingernes
gjennområtne samfunn.
Men hans Via Dolorosa
går som en skinnende vei
gjennom alle århundrer.
Det store og gode menneskes vei
mot lengselens morgenland.
Demagogene
I alle år har de stått der
på talerstolene,
i nasjonalforsamlingene,
under kirkehvelvene –
stått der stått der stått der
og rullet ut tunga som
en rød løper
og latt de runde, feite ordene
skride gravitetisk
fram over gullplombene:
– Fedreland, Flagg, Heltemot,
Lenin, Kongen, JESUS …
Men merkelig nok:
ennå finnes det
ting så små at
de faktisk er verd
å dø for.
Å bli gjort til dikter
«Skogen gjorde ham til dikter,»
har velmenende journalister
skrivi i avisene
om vesle meg.
Jo da –
Det hendte jeg satt på en stubbe
i tjue-tredve minusgrader
og knurpet i meg klaka kaku
mens tankene spikket valhendt
på knoklete verseliner
inni hue på meg.
Og jeg kan forsikre dere om at
dét var en fanken så hardvølin måte
å bli gjort til dikter på!
Anemoner på tundraen
Disse brå støtene
av kald hete gjennom sinnet.
Denne plutselige anelsen av liv
som usynlig befolker vinden …
Sansene mine
værer mot verden,
vare som villdyrsnuten.
Drikker den levende teften
av skapningens nakne
ALT
Og sære ord
brister ut i sinnet mitt,
lik anemoner på tundraen.
Den eneste lykke,
den eneste salighet
jeg noensinne har kjent.
Du lever på jorden
Du lever på Jorden. I dag.
Det er du som hører
skogduene klapre med vingene
i morgensval luft. Det er du
som krummer tærne inne i gummistøvelen
og tenker:
Det er noe som stikker …
jeg må visst ha fått ei barnål i strømpen …
Du lever på Jorden.
En usigelig glede er hos deg. ER
skinnende
i ditt sinn, i ditt blod,
uten at du vet det.
Slik kilden speiler seg
i fugleøyet
når fuglen drikker.
Vårnatt
Vått, fillete sus i baret.
Månen i né.
Naken lukt av skare,
flomvatn snerket av is.
Hele natta er som
svart, vindblåst hår, ugreitt
over et skarpt
taterjente-ansikt.
Bjørkelegga oppi åsbrøttet
renner hvitt nedover mørket,
føttene mine synker lett
i tiu jord mellom snøgrimene.
Jeg kjenner det sanselig mjuke søkket
tvers gjennom tjukke gummistøvelsåler.
Rødstrupens første demringsstrofe
rører seg varsomt som et strå
inne i småskogen.
Det er som
mørke øyne ser på meg
og holder av meg
trass i alt jeg er
og ikke er.
Ja, dette er mi berging,
min styrke i verden:
Jeg er aldri ensom når
jeg er aleine.
Morgen på jorden
Det ryker grått:
Rød morgensol
setter fyr på steinene.
Mennesker med jord i øynene
vender tilbake fra søvnens lille eksil
og ifører seg sitt frynsete hverdags-jeg
med nylonforsterkning ved albuene.
Langt ute på markene
går Kain lutende mørk omkring
og sanker ved til sitt sure
uvillige bål.
Jeg ser
Søndagsstillhet. Snø. Jeg ser
en skjære i piletreet ved elvebredden:
en antydning av en fugl
artistisk risset med kull
på den lyse vinterhimmelen.
Og treets pikelig spinkle greiner
fint kniplet av rim, elvisen
gjennomstukket av glisne sivstrå
langs strendene.
Og fjernt i sør
skogen
ennå med en blank kjølvannsstripe av sol
over de borteste høgdene.
Jeg ser.
Og vet at jeg ser.
Så enkelt blir en lykke til.
Å være menneske
Å være menneske er en sykdom.
Helbredelse er umulig,
men all vår streben består i
å finne et smertestillende middel.
Svarttrosten synger i regnet
Måtte mørket i meg alltid være
et groende mørke!
Som barflekker mellom snøgrimene
tidlig på våren: Blåveissteder
der svarttrosten synger i regnet
og snømugne lauvblar på bakken
skjelver sakte og rører på seg
når symreknoppene uendelig langsomt
løfter dem på skrå mot vinden.
Avstand
Jeg står og ser på himmelen
en vårkveld under rugdetrekket.
Forunderlig! Den største stjerna
er bare en liten liten ting
som et bjørkeblad kan dekke.
– – –
Avstand, avstand er det
som gjør det evige til å bære.
Godt at det skygger så stort
det lille nære …
Emblem
Helt fattig er ingen
som farger sine dager røde
med sitt hjerteblod, ingen
som like inn i dødens søvn
filer på sin rustne lenke
med drømmens fuglefjær.
Skår i himmelrendene
Jeg er en gammel tredreper. Jeg har
myrdet trær i over førti år.
Høge svaie frograner, risbjørker,
malmfuruer
med nåler blågrønne som lufta
en skaremorgen om våren.
Jeg la dem i bakken med kaldt stål
og holdt mitt vemod i sjakk med
et snusbrónt tømmerhogger-flir.
Moer og holt og høgder
snøydde jeg av med øksa og saga.
Tre for tre, tylvt for tylvt,
til fuglen ikke lenger fant ei grein
å hvile vingen på under stjernene.
«Gruppehogst» heter det i forst-
terminologien
hvor fag-billen forlengst har gnagd
sinn og hjertelag ut av
de tørrkloke ordene.
Det glisner på høgdene i vest
der sola før la gullet sitt
på mjukt bar om kvelden.
Jeg ser det når jeg står
ved vinduet heime i stua
og glåmer langsynt
innover mot Raufjellet og Hesteknatten:
Det syns etter deg! Du har laget
skår i himmelrendene …
Pulsvotter
Hun strikket pulsvotter til meg
av grått, tretråders ullgarn.
Pulsvotter –
et godt gammeldags vinterplagg:
årene ligger grunt under huden
på innersiden av magre håndledd; blodet
kjølnes og strømmer kaldt
tilbake i hjertet. Derfor
strikket hun pulsvotter til meg
tjuge år etter at
hun skrev det siste kjærlighetsbrevet.
Dagboksblar
- Vårkjenning
Jeg så våren i dag.
Et lys av grønt gjennom snøen
i søkket der en elg hadde kvilt
i nattbeita.
En kvast av tyttebærlyng.
Dyret hadde brånt den fram
med varmen av sitt blod.
Jeg dekket den til med snø igjen.
Varsomt.
Slik du breier over et barn
som har sparket av seg dynen i søvne.
Noe var stort …
Noe var stort i mitt lille liv.
Jeg ante en øde gjenlyd.
Som under hvelvet i en katedral.
Hva var det for buer i mørket?
hva var det for svimlende kapitéler
som kastet hjertets rop tilbake,
omskapt,
rammet av stumhet?
Lyden av vinger under himmelen
i tidlige vårnetter. Månenetter
da tærte harespor sto som kopparr på snøen
og tiurklokka varslet saktmodig
mellom nakne vidjer i dagningen.
Eller den hvite pinen, skriket
i sommerkveldens lys som lyttet,
lyttet med vidåpne øyne
til skyggenes tause rådslagning.
Ja – noe var stort i mitt lille liv!
En høy, hjerteløs skjønnhet
som duftet av dugg og jern.
Brev fra livet
Det lakker mot kviltid. – Jeg hogger
en tørrved-strangle og trår
gjennom fonnene bort til gropa
der sekken og kaffekjel’n står.
Ei meise har hoppet i snøen
over den nedføkne eldsta’n,
brutt en forseglet evighet.
Så rørende spinkle runer –
små skrifttegn fra Guds alfabet.
Et brev fra livet. Jeg leser
i lys av en himmels fred:
Hold elden din ved like.
La ikke glørne snø ned!
Makeba synger
Smilet skrider som
en sivgaselle
langs dine lange
munnviker, Makeba.
Og stemmen:
antilopens sitrende angst
ved vannhullene
når lukten av leopard
formørker vinden.
En skjønnhet
som lik stjernene
behøver mørket
for å kunne skinne.
Makeba synger – –
Sett kaffekoppen ned.
Legg teskjeen pent ved siden av
bløtkake-stykket på asjetten.
Miriam Makeba synger i TV – –
Og vi er opplyste mennesker,
vi har sjel – javisst,
en prima slitesterk
europeisk sjel,
ikke svart, ikke hvit,
men gammel-gul
som harskt fett.
Hør! Stemmen stiger
i vrede. Det er som
den ser oss her vi sitter
døde av velferd. En panterklo
glimter fram av
myk pote, en griffel skriver
gnislende i støvet
på våre hjerter:
«all the dark people,
one big team …»
Håp
Når alle ord tier
og tennene fryser ihop,
du synes du har skår av
knust glass i munnen,
da
står plutselig
et tre i døra
og hvisker grønt
med snø i baret
Ungdom
Alltid har verdens ungdom
vært den fortapte slekt.
Alltid fikk våre drømmer
vingene knekt.
Bleike går vi og leiter
på ei stormslått strand
hvor våre fedre bygde
hus på sand.
Knokler og ruiner
der hvor templet sto – –
Hva skal vi hige etter?
Hva skal vi tro?
Nakne står vi i blåsten
med vår arv av skam.
Sveiper oss så i den gamle
dyreham.
Ett er dog vår adel:
sorga i vår sang.
Djupt i tvilens klokker
skjelver håpets klang.
Minnene
Ta det med deg!
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.
Et strå bare,
et eneste blakt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets
tusen drepende tonn i
å styrte utfor.
Kyndelsmesse
På vinterens mest forlatte dag,
mens sola stryker som ei skaskutt røy
lågt over snøtoppene i sør,
aner du våren som en usigelig
sakte tone i skumringslyset: Livet
sitter barhendt midt i frosten
og spiller på en trefløyte,
uten å ane at noen lytter
med ørene halvt igjenstoppet
av stillhet og død.
Da ser du det med ett: Det er
svarttrosten igjen. Den sitter
inne mellom greinene på en rimgrå busk
og fløyter mjukt for seg sjøl.
Finner tonen, slipper den, prøver på ny,
modulerer uendelig varsomt et tema
til solstrofen den skal synge
i førefallets rå døgn
av oppløsning og tilblivelse.
En av de grå dagene
Så mange gråkalde dager.
Dager med kroket rygg
og neglesprett,
tærne krummet
inne i gummistøvlene.
Djupt i mitt hjertes
riftete redskapskiste
bevarer jeg et syn som
dynamitt: Jeg ser
en av de grå dager
reise seg i all sin verdensvelde
og kjøre hodet gjennom Melkeveien
så stjerner og is og englefjær
drysser over besteborgerens
skinnhellig oppvendte veldeder-ansikt.
Ledestjerna
Det er mørkt, sier du.
Å ja – det er ofte mørkt
på veiene, bror. Men mennesket
må VILLE sin ledestjerne, ønske den
så hett og innerlig
av hele sitt vilskne hjerte
at mørket plutselig slår ild
og stjerna står der
tindrende stor og klar
over de frosne veiene.
Villabyen
Lange, låge bungalower
ligger og skriker i terrenget.
Plener, helleganger, hekker
velstussete som barten på
en engelsk colonel.
Og blomsterrabattene –
godetia, gladiolus, pontilarga,
(gjødslet med Evergreen vidundermøkk
kjøpt i plastpakninger på
shoppingsenteret.)
Fine navn, fremmede navn
her
midt i ei forhenværende
norsk gråsteinsgrend
hvor vekstene engang hette
finnskjegg, haralabb og
tjyrublom.
Akk ja – godtfolk steller pent med gravene
der de begrov sine liv
levende.
På kveldshøgda
Til slutt
går du gjennom solfallet.
Da snur du deg og ser tilbake:
Og alle milene du gikk,
alle dagene som syntes traurige og grå,
låner farge fra kveldshimmelen
og lyser
i lilla og rødt.
Men ingen kan vende om.
Du står på kveldshøgda nå. Snart
synker du i skumringens aske.
Festina lente
Den som omsider når fram til
et høgt og lenge etterlengtet mål,
han vet dette: Det var dine feilsteg
som brakte deg hit. Ad mørke omveger,
over snublesteiner og myr og morass,
hastet du langsomt gjennom låglendet
mot høgdene
med solrand over.
Bli lys
Skaperen sa:
Bli lys! Og
det ble lys.
Men selv sitter han
i mørke
hos det skapte.
Lytter,
lik en blind
ved kanten av rislende åkrer.
Famler med blinde hender
over skapningens ansikt
for å kjenne seg selv,
finne seg selv.
Den store ensomheten
Hvem kjenner vel ikke den lille
ensomheten? En øde lukt
av kjellermugg i hjertet.
Men har du kjent
det isnende polardraget av
Den store ensomheten? Den som er
mørket over vannene
og Guds død. Den som
stiger frådende lik en flodbølge
og skyller druknede håp med tang i håret
inn over den glasskår-strødde muren
mellom sinn og sinn.
DEN STORE ENSOMHETEN
som forener alt og alle i
en klagende ulvehymne under
den tomme himmelen hvor
ingen ledestjerne lenger lyser
for vise menn på vandring.
Etter Auschwitz
Det er hardt
å se seg selv i øynene
etter dét som hendte
i Auschwitz.
I Hiroshima.
I Song My –
MEN VEND IKKE SPEILET.
Tro ikke
at helvete hadde vært mulig
uten deg og meg.
Jeg ville fange en fugl
Jeg ville fange en fugl til deg.
En liten hvit fugl som
du kunne holde i hendene.
Kjenne varmen av liv
risle
gjennom armene
mot hjertet.
Jeg ville fange en fugl til deg.
Men jeg fant et vargspor
og en blodig vinge i snøen.
Alt jeg lever på
Alt jeg lever på
alt jeg drømmer om
er underlig bortkomment, fortapt
som en elg mellom bilene
på E-6 om natta
når lyktelyset blender,
brøytekantene stenger
for spranget ut i friheten.
Ordene
Ord er vanmakt. Hør bare
en kunstforståsegpåer
snakke kunst: Han står
med mange bøker i blikket
og kaster røykbomber
inn i tempelet.
Jeg tror ikke lenger på
de dypsindige ordene,
de spissfindige ordene,
de blasert gjespende ordene.
Jeg tror
på stumheten
hendenes hud
berøring
nærhet
Jeg tror at
vi må grave et Pompeii fram igjen
av lava-asken
Med hendene.
I tusenårskrigen
Gjennom dine tap
kom du seiren nær.
Alt du ikke var
formet tungt og hardhendt
den du er.
Den svarte hesten
(Ved Delacroix’s bilde «Massakren på Scios»)
Den svarte hesten traver.
Vind i fakset.
Blod på høvene.
Mange røde marker
har den lagt bak seg.
Gaugamela,
Scios, Solferino – – –
Rytteren sov under fluesvermer,
under ravnesvermer,
ble til vakre kvite knokler.
Perser, tyrker, tysk husar –
Den svarte hesten traver.
Eugène Delacroix
mante den fast til lerretet
med sin flammende pensel,
Pablo Picasso bandt den i et skrik
på redselens torg i Guernica.
Men den svarte hesten slet seg.
Salen tom.
Skabrakket blodig.
Den svarte hesten traver.
Vasen
Stjernene på himmelen,
taggete, skarpe –
Skår av knust lys.
Og hjertene på jorda,
urolige, søkende –
Rop,
og ja over avgrunner.
Alt er stykker av noe.
Brudd, segmenter
som med sin brutte linje
antyder konturene av
et kunstverk som hvilte i seg selv,
sluttet,
som en egéisk vase.
Jeg aner en tapt form.
En vidunderlig helhet
som brast
så livet ble splinter og lengsel.
Hver liten ting –
Det gis en navnløs lykke. Den
kan selv de lykkeløse menn
få møte i sin hverdags grend.
Stans opp og se deg fritt omkring:
Du står som inne i en ring
av ennå uforløste ting.
Da skjer et under. Her og nå:
En blomst blir blomst, et strå blir strå,
– fordi du stanset opp og så
Hver liten ting er stum og blind
og lenket til en sorg av vind
til du befrir den, med ditt sinn.
Blant lyng og lauv og villgras stritt
en stemme hvisker stilt og blidt:
– Å, gi oss, bror vår, liv av ditt!
Hver liten ting av lyst og nød
er verd ditt liv, din bitre død.
Så bryt med takk det grove brød.
Brystbeinet av et rådyr
Jeg ville så innerlig gjerne at
det skulle bli noe igjen etter meg.
Noen ord, helst.
Noen gyldige ord, en tanke, et uttrykk. Noe
som mennesker i kommende år
skulle ta opp i seg
i glimt av gjenkjennelse.
Slik en bærplukker i skogen
brått kan komme over
ei værbleik beinknote i måsan.
Ta den opp
snu og vende på den
og tenke: Dette
er brystbeinet av et rådyr.
Ord til meg sjøl II
Sett deg aldri til å skrive
med kaldt hjerte.
Begå ikke voldtekt mot ordene.
Du må øve deg i tålmod,
lære deg å vente, vente
selv om du synes hjertet
bunnfryser i deg, vente
mens angsten herjer deg
som en drankers abstinens, vente
til tiden endelig er inne
og diktet melder seg
så uventet og overrumplende at
du nesten med motvilje griper etter
kulepennen.
Brev
I isen ved hella
står dine frosne fotefar.
Nå snør det i dem. Øde
ligger en lampebleik gard.
Alt er dødt i tunet,
alt har mistet det liv
som du med din nærhet ga det,
mitt varme viv.
Å kom attende, kjære!
Stig i stua inn
og tramp av deg snøen
i mitt heite sinn.
Gleden
Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid –
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom
rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver
for å finne sin husbond.
Den vesle stjerna til venstre for Orion
Øde ligger høgdene under himmelen.
Den vesle stjerna til venstre for Orion
blunder stundevis bort.
Som et barneøye under trøtte vipper.
Jeg sitter og tenker på menneskenes sorger
… barn som gråt
den dagen mederne stormet Ninive –
Himmelen hardner mot frost.
Den vesle stjerna til venstre for Orion
er ikke lenger å se.
Men Orion står der,
truende stor,
med sverd i sitt skrå belte.
Å, denne store stumhet
rundt alle stjerner,
alle hjerter, alle rop i natta!
Lyset
Øde, blåsende kvelder
da hanen gol døgervill i skymmingen
og skogen pustet mørke.
Mor på tunstien,
lita, lutende mot nordavinden
mens snøfnugg vinglet som møll
i ljøsken fra fjøsløkta.
Med blåfrosne hender vernet hun
den blafrende flammen mot vinden.
Og hver gang samme undring: at
hun maktet å berge lyset
brennende
gjennom blåst og snø.
Drøm
Men drøm din drøm.
Dét er det eneste
som kan verge dine øyne
mot altfor nakne syner:
Drømmen er blømmende lyng
som skjuler dødens helleristning
på grunnfjellet i ditt sinn.
Lykka
Det er med lykka som
med ville dyr i skogen:
Den blir tillitsfull
og nærmer seg leirplassen din når
du ikke lenger jager etter den.
Har du lyttet til elvene om natta?
Har du lyttet til elvene om natta?
Da taler de om andre ting.
De sildrer ingen latter over sandgrunnene,
nynner ingen sang om
brune jentekropper
som sklir uti ved laugeplassen,
eller vide enger med spoveskrik,
eller sundmannen som ser på skyene
mens han ror.
De taler om andre ting.
Ting som er heimløse i dagene,
ting som er Aldri og ingen ord.
Lytter du lenge til elvene om natta,
lenge,
er det til slutt som om sjelen
gåtefullt minnes sin framtid.
Barnet
Jeg vandret på villstrå i verden,
mitt følge var smerte og tvil,
men du er den røst som skal rope
meg heim fra vegløse mil.
Fra mørket i morslivet kom du:
et selsomt, forklaret bud
fra verdener bakenfor denne,
fra livet og håpet og Gud.
Du ser på meg, blidt og stille –
da undres jeg over at ord
som Angsten og Hatet og Hevnen
er kjent av noen på jord.
Så lenge et hjerte skapes
hellig og reint som ditt,
skal mennesket tro og håpe
trass alle tap det har lidt.
Jeg løfter deg, barn, som en visshet
mot skjæret av Ragnarok-rødt:
I lyset av regnbuens løfte
blir barnet – vår frelser – født.
Revolusjonene
Jeg veit hvorfor
den franske revolusjon,
den russiske og den finske –
alle de smertefødte folkevårene –
på slettene ved Voronesj.
Han som stivnet i forpostkjeden
ei frostnatt ved Kandalaksja.
Han som styrte et stukasfly
lik en svart skyttel
gjennom granatenes eldvev
ei natt over Berlin sentrum.
Han som skreiv «Dear Kate»
på et feltpost-kort
ti sekunder før bunkeren sprang
for fulltreffer fra en 30-centimeter.
Han som svingte bajonetten
og hylte «Rule Britain»!
over ruinene av Düsseldorf.
Han som speilte sitt blødende,
kruttsvarte ansikt
i sølvet på Kölner-domens alter.
Han som voldtok ei rødekors-søster,
drepte et barn,
rettferdiggjort av krigens
grusomme Molok.
Nei – det var ikke generalene
som vant eller tapte.
Det var han,
den ukjente soldat.
Se, hans ansikt
– hogd i stein –
speider ut over slettene,
der blodruner av krigens saga
atter skal skjules
av groende gras.
Livet
– Mitt liv er så fattig, sier du
en fortrolig stund hos en venn.
– Mitt liv er så vanskelig.
Mitt liv er ditt,
mitt liv er datt.
Men sannelig sier jeg deg:
Du burde falle på kne
i ordløs takk
fordi du i det hele tatt kan si
Mitt liv.
Veien til evigheten
Veien til evigheten
går over gardstunet heime.
Et duvende gresstrå med dugg i akset
er veiviser god nok for den seende. Og
på baksiden av bladene på tunbjørka
har lauv-åmene gravert et kart
over Melkeveien.
Graset, møllen, menneskehjertet –
minnet om en barndom på stjernenes kyster
skråner svimlende gjennom alt –
som morgenlys
gjennom mørkt strømmende vatn
over ei sandgrunne.
Dompap
Dompap på foringsbrettet!
Et usvikelig sikkert varsel
om meir snø med det første,
men det får ikke hjelpe,
dompapen er min kjæreste fugl
i norsk vinterfauna,
en bevinget hilsen fra sola.
Jeg velsigner sikkefrøene
og henne som strødde dem ut
slik at solfuglen min kom på besøk.
Blir stående lenge ved vinduet og se,
det nedsnødde, livløst kalde landskapet
og så – overrumplende brått –
dette varmt røde fuglebrystet.
Det er som om hele snøvinteren –
dette boreale vanviddet av fykende
hvitt –
stanser opp et øyeblikk,
står og varmer sine blodløse
spøkelseshender
ved denne bittelille flammen av farge og liv.
Slaveloddet
Nei, hvordan skulle du kunne flykte?
Selve Kloden er loddet
i enden av slavelenken
rundt din ankel.
Lykka
Lykka …?
Det er vel de stutte stunder
da intet skal hende og intet har hendt.
Bittesmå stunder, som øyer i havet
utenfor hverdagens grå kontinent.
Der hender iblant at du møter ditt hjerte
lik en som du aldri har kjent. –
Barnet
Jeg vandret på villstrå i verden,
mitt følge var smerte og tvil,
men du er den røst som skal rope
meg heim fra vegløse mil.
Fra mørket i morslivet kom du:
et selsomt, forklaret bud
fra verdener bakenfor denne,
fra livet og håpet og Gud.
Du ser på meg, blidt og stille –
da undres jeg over at ord
som Angsten og Hatet og Hevnen
er kjent av noen på jord.
Så lenge et hjerte skapes
hellig og reint som ditt,
skal mennesket tro og håpe
trass alle tap det har lidt.
Jeg løfter deg, barn, som en visshet
mot skjæret av Ragnarok-rødt:
I lyset av regnbuens løfte
blir barnet – vår frelser – født.
Livet
Mannen tramper sin sti
tungt.
Snubler i sleipe røtter,
trår ut i gjørmehull
og drar svart med seg
utover nysnøen.
Ser ikke.
Hører ikke.
Inne i krattskogen
reiser et dyr seg varsomt.
Står der
spinkelt levende i frostlyset.
Ser med bunnløse fløyelsøyne
mot den stomlende lyden av
en blind.
Mannen tramper forbi.
Bærer sin døde tyngde
inn i det øde snølyset.
Uten å vite
hvor nær han var –
Langt har jeg reist
Langt har jeg reist,
på stedet.
Som kavlekloppa over bekken.
Som steinen i elvestrømmen.
Vatnet, stakkar,
kom bare til havet.
Nordmann
Kom meg ikke for nær
med skulderklapp og betroelser
og sursøt ros. Jeg trives best
med nordadrag i lufta. En snømann
minker og mister formen i tøvær.
Rart å tenke på
Rart å tenke på dette: Det finnes
milliarder av mennesker i verden
som ikke vet at du er til.
Likevel
stiger hvert menneske på Jorden
ut i livets lys
gjennom dine følsomme pupiller,
omspunnet av dine nervers
brennende spindeltråd, prisgitt
din død, som er
et mektig susende verdenstre
med røtter djupt i mørket
i hvert hjerte på Jorden.
Ord og liv
Jeg har drømt om at
én gang – en eneste –
skulle ord og liv
bli ett.
Slik skulle det skje:
som når speilbildet av en lom
svimler gjennom vårblått vatn
og treffer den levende fuglen
i en sprut av sølv, ytterst
i spissen av et svimlende
crescendo-tegn.
Geologi
Men ingenting var forgjeves,
ikke menneskenes knuste drømmer,
ikke hjertenes forrådte håp.
Det finnes
et dyp i oss, et Tethis-hav
som rommer alt
forvandler alt:
Fnugg av brente møllvinger,
gruskorn fra forvitrede Babelstårn,
slintrer og blodslam
fra is-skurte, sundslitte hjerter,
– alt skylles i grumset flom
ut i havet
og synker til bunns.
De selsomme sedimenter
tetner der nede i mørket,
hardner uendelig langsomt
i lag på lag:
Nye kontinenter,
skinnende fjellkjeder av framtid,
skal engang stige mot lyset
løftet av krefter
større enn verden.
Mist ikke i håpløse timer
troen på tidenes uendelige tålmod
med oss og alt: Engang var
Himalayas høyeste tinde
bunn-slam i et hav.
Flukt er umulig
Flukt er umulig.
Du er din egen fange.
Gjennom kroppens porter slipper bare
skrik og tårer,
slim og skitt.
Og sperma,
som melkeveier av angst
i dødens univers.
Ordet
Min engstelige frihet,
min flyktninghimmel og
mitt håp – alt
skylder jeg Ordet.
Jeg fant det med hendene.
Fant det gjemt
Slik fangen bakom sprinklene
fikk filen smuglet inn til seg
stukket bort i et stykke brød.
Det nytter ikke
Det nytter ikke med ord.
Det nytter aldri med ord
hvis du vil
si noe.
Vi er flyktninger her i det fremmede
vårt morsmål er stillhet.
Min sorg
Min sorg er en svart fugl
fredløst på flukt
under vinterlig øde himler.
Men stundom –
når fuglen stiger høgt nok
– skinner vingene gyllent
i skjær av en sol
som er under horisonten.
Sporløst
Du strauk meg over kinnet
den siste gangen på sjukehuset.
Handa di
som før var hornet og hard
av slit med fjøs og jord og mager grøde
på steinrøysplassen vest på Skogen
var nå gjennomsiktig
tynn og skjør.
Det blyge kjærtegnet var som
skyggen av en fugl på snøen.
Derfor kjenner jeg det ennå
etter så mange år.
Det er alltid det sporløse
som setter de djupeste spor.
Hjertet mitt
Jeg bar alltid hjertet mitt nakent
utapå meg som ei lydende bjelle.
Men hjertet var ikke smidd
av jern og messingbrás
som bjella, derfor
rispet jeg så lett sund det
inni livets snatt og snar.
Barnåler
og måsabøss
og blar av ville drømmer
klisser i det størknete blodet.
Vinternatt
Jeg ser deg i sølvlys, for månen står
i skogen av rim på ruta.
Det er som flyter du på ditt hår
som ringer seg mørkt over puta.
Min kjæreste, sover du?
Innunder risbjørka der vi satt
i kvitveis-lyset på bøen,
der ligger en orrfugl i fonna i natt
og blunker og hakker i snøen.
Min kjæreste, sover du?
Jeg ligger i stillheten, vaken og vár,
jeg stryker deg lint over håret,
men tanken er underlig kuldslått klar:
Det vintres på stiene våre …
Min kjæreste, sover du?
Ei veggklokke tikker. Timene går,
og angsten stirrer i bringen.
For klemt mot de rimfrosne rutene står
et tomøyd ansikt. – Ingen – –
Min kjæreste, sover du?
Skogsmorgen
Vi stamper oss fram mot en bitende vind i skjær av den siste stjerne.
Hver mann er aleine med et sinn og alt det han ville så gjerne.
Jeg hører mitt blodige hjerte slå djupt under tele og frosne strå – –
Vi stamper oss fram … en rad av menn i skjær av en morgenrøde.
– Å leve det er igjen og igjen å stå opp fra de døde.
Tilståelse
Jo da – jeg drikker.
Tar gjerne et glass eller ti
når anledningen byr seg.
For ingen kan i det lange løp
holde ut å være til de grader
selvbeskuende edru
som jeg er
de fleste av årets dager.
Av og til er jeg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.
Leier det med meg i en lenke av kingelvev.
Lar den pjuskete lille kjøteren
pisse på lyktestolpene
og flekke tenner
mot «pene» mennesker på veiene.
Rådyret
Denne dagen
vil jeg bevare i hjertet
som en ting av kostbarhet.
Jeg møtte et dyr på stien
i dagningens første time.
Et rådyr
så levende vakkert,
så skinnende ungt
som hadde det hoppet ned fra
den lave morgenstjerna i øst.
Dette møtet
gjorde hele dagen edel.
En skjør villdyr-ynde
la et lys av åpenbaring
over mitt grove dagsverk.
Hendene ante
den uforløste sangen i alle ting.
Jeg følte meg på underlig vis
fylt av ansvar. Fordi
skjønnheten hadde sett på meg
med de mildeste øyne i skogen.
Nå
Jeg griper barhendt ned i snøen
etter skaftet på øksa. Da
fomler jeg med meg en lyngkvast i grepet,
knuser noen frosne tyttebær.
Det går et él av varme gjennom meg:
Sekundet blømmer solblod i
den møkkete kalde neven min.
Jeg slikker i meg saften,
og kjenner som et smil i hjertet
den bittersøte smaken av livet.
I forbrukersamfunnet
Vi er forbrukere.
Vi tenker med tarmtottene, mens hjernen
er blitt et plaget fordøyelsesorgan.
(Skrotdynger langs veiene er de
monumenter
Skipet
Når stormskyene revner
i fykende råker over himmelen,
står grimete menn på brovingen
og leser i stjernene
med øyne såre av salt:
Der vil gry en morgen
da skipet forlater
de synkende rottene.
Men alle de tause sjømenn –
Hvite skjeletter,
saltbleikte skulderblad
som gnurer sakte mot revene
i dønningens langsomme undervannsrytme.
Alt er for sent for de døde. Ingenting
kan noensinne veie opp
verdens uutsigelige sum
av sorg og smerte.
Avisene bringer bilder
Avisene bringer bilder
av store og mektige menn.
Men Jorden er bare en husmannsplass
i stjernenes vide grend.
Om Jorden forsvant fra sin bane,
var det så stort et savn?
Andromeda strålte vel like klart,
foruten sitt greske navn.
Å skrive dikt
Nei da – det er ikke vanskelig å skrive dikt,
det er umulig.
Tror du jeg ellers hadde holdt på med det
i over 40 år?
Prøv bare, prøv
å sette vinger på en stein, prøv
å følge sporet etter en fugl
i lufta.
Vestafor hesteknatten
Kikker jeg ut gjennom kjøkkenvinduet
i den rødmalte vesle stua vår
på fláberget ved Børrud,
da danner den takkete himmelranda
over Snedsbølskogen i vest
grensen for min fysiske verden.
Men i tankene tok jeg mang en langtur
ut i himmelblåna
vestafor Hesteknatten.
Gikk langs vindens høge trekkfugl-stier,
lengselens solgylte pilegrimsled,
over myrull-myrene i evigheten.
Vendte heim igjen i kvelden,
satt med de andre ved middagsbordet
og svarte tankespredt
i hytt og vær.
Og mistet handplukkete stjerner
ned blant potetskinn og sildebein
på bordet.
Små varder av ord
Jeg har lest at
eskimoene i det nordlige Alaska
ofte stablet opp steiner
på de høgeste punktene i landskapet
for å gi en illusjon av liv i
et ellers øde synsleite.
Anukok kalte de
disse støttene av stein
som på avstand tok seg ut
som menneskeskikkelser.
Jeg forstår så innerlig godt
disse vandrerne fra det store ødet.
Jeg har selv
på den lange sledeferden
over livets frosne tundra
bygd mang en anukok,
lagt opp små varder av svarte ord
for å bryte ensomheten
og vise andre vandringsmenn at
jeg har levd.
Ved kroksjøen
Et vindblåst tre på snei
mot himmelen øvst på åsen
risser en artistisk skråstrek
inn i bildet av ranke furusøyler.
Det er som om vinden står stille
og trærne rører seg nølende gjennom den,
famler kvinnelig keitet med greinene
som dulgte de en smerte bak barken.
Jeg sitter og synker inn i synet,
lukker øynene til slutt,
sanser med hele meg,
med huden på innersiden av albuene,
med hjertemuskelens lille bevegelse
bak utvasket blåtøy i busserullen.
Sval lyd av sjø mot strandsteinene
risler dugget gjennom meg: bølgene hvisker
inne i en sitrende sivskog av nerver, og
der er en fisk i min venstre lunge. Befridd
stiger jeg ut over legemets grenser
av selvkjærhet og kjøtt. Går inn i
et større mønster; ensomheten
har sprengt sitt vakuum. Og
selv innerst i gråsteinen
finnes der et punkt
som roper på mitt nærvær.
Jeg tror ikke
Jeg tror ikke Gud sa
Bli lys
dengang i det første gry.
Den makt som beveger universet
bruker ikke menneskeord.
Når mørket stormer din strupe
og Jupiter vender sin evige is
i tomheten etter ditt hjerte,
da skal bare dét bli husket som
du aldri fikk sagt.
Døden
Døden er ikke slik:
En knokkelmann
som kveler ditt siste, ville skrik
med heslig hand.
Døden er ikke angst og ljå
og djevlekrav,
ikke måneskygger
rundt ei ribbet grav.
Nei, døden er fjell
som løfter sin svale snø
over vegen du drar.
Der skal du stå den siste kveld,
og se i skjær av solfalls-eld
hvor vakkert livet var.
Det er ikke mulig
Det er ikke mulig
å være rask nok. For
neste sekund
er Nå
allerede fortid.
Nærhet
Jeg vil slipe huden på fingertuppene mine
tynn mot ru virkelighet, jeg vil
kjenne det jeg tar i.
For jeg tror på jordens
nødtørftige ting – de
som vandrer mellom våre hender
og er hos oss i dagene
ukjente, usette – –
Livets hellige, almindelige ting
av jord og støv og stumhet,
forrådt under korset,
forrådt i filosofenes
kasteller av is, forrådt
på Helikon og Parnassos
under kunstens kalde stjerne.
Jeg vil komme disse trofaste tingene
nær igjen – så nær at
ordene i diktet
tar form etter dem,
slik fingrene på handa til en tømmerhogger
krummer seg rundt økseskaftet
selv når han blar i salmeboka.
Rapport fra grasrota
Jeg er en liten maur.
Det stilnes over stiene
og storkvelden tar til å skumre i skogen.
Alle vettuge gamle skogsmaurer
er forlengst vel i hus
med barnåla si – men jeg
kravler i skymmingen med griperne klare
oppover et svaiende hveingras-strå.
Skulle jo vært fint
å komme trekkende heim til tua
med ei stjerne …
tråkket utafor jorda:
hestebjella som kløkk blåfjernt inni
landrøyken
kunne vært ei klosterklokke i himmelen
der erkeengelen ringte til vesper.
Orremyrene på Odalsskogen –
det var på slike steder
din ungdoms vinddrevne tanker
tidlig fikk fugleléten
av evighet og
aldri …
Nyttårsnatt
Klokken har slått tolv.
Tankenes rotteføtter rasler
i dyngen av visne dager
Og store menns
trådløse nyttårsløfter
ligger som en lukt i lufta.
Som eimen av hundepiss
på portstolpene.
Lille mann –
du i huset der
med snøskuffe ved døra
og pappstjerne i vinduet –
atter et år skal du bære
Jorden på dine smale skuldre.
Nyttårsnatt 1943
Så står jeg påny under himmelens velv
som før i de frysende år, –
Jeg lytter til lange vemodige skjelv
fra klokker som timetall slår.
Og klemtene faller i stillheta ned
lik mynter av skinnende gull –
som året betaler mi spillegjeld med
til handa som venter er full.
Det gråter et barn
1
Det gråter et barn i den frosne natt.
Det gråter mot mørket – forrådt, forlatt.
Og slektens håp gjennom tusen år
som lutende skygger rundt barnet står.
Vanmektige drømmer! Frihet og fred –?
– Det gråter et barn i mørket et sted.
Gråten fyller all verdens rum.
Men himmelen tier. Gud er stum.
Det fins inga frelse, det fins ingen fred
så lenge Mannen gjør Barnet fortred.
2
De seirer som vinnes med vold og vondt
er alltid tap – på en indre front.
Vi dreper i Barnet vår drømte dag.
Og ravnene varsler de nye slag.
Å, tider må komme da mennesket ser
at framtidens frelse er barn – som ler!
Vennskap
Noe av det fineste jeg har sett
på stien vestover gjennom livet
er de skogmilde åsrendenes
blå vennskap med himmelen.
Ja, stor trøst er det for
en sliten fotgjenger
å se landet løfte
sitt gropete ansikt
i avdagsskjæret,
se den gylte solfallshøgda
tett og tillitsfullt risset
i kveldshimmelens klare ro.
Vi eier skogene
Jeg har aldri eid et tre.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre –
skjønt slektens livs-sti slynget seg
over århundrers blå høgder
av skog.
Skog i storm,
skog i stille –
skog, skog, skog,
alle år.
Mitt folk
var alltid et fattig folk.
Alltid.
Barn av livets
harde jernnetter.
Fremmede menn eier trærne,
og jorda,
steinrøys-jorda
som mine fedre ryddet
i lyset fra månens løkt.
Fremmede menn
med glatte ansikter
og pene hender
og bilen alltid ventende
utafor døra.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre.
Likevel eier vi skogene
med blodets røde rett.
Rike mann,
du med bil og bankbok
og aksjer i Borregaard:
du kan kjøpe tusen mål skog
og tusen mål til,
men solefallet kan du ikke kjøpe
og ikke suset av vinden
og ikke gleden ved å gå heimover
når røslyngen blømmer langs stien –
Nei, vi eier skogene,
slik barnet eier si mor.
Globus
Joda, jeg har sett verden:
jeg har en globus heime i stua.
Den står der hovmodig
mellom billig krimskrams – havblå
hoverende full av
fremmed-vakre navn: Nuku-Hiva,
Rarotonga,
Sala-y-Gomez – –
Navn som dufter av havsalt
og fjerne latityder, navn
som engang fikk hjertet mitt til å skrike
som måken over sjøene i innlandet.
Men drømmen om Reisen
ble gammel i meg, falmet
som rutetabellen på veggen
på en landsens jernbanestasjon
hvor hurtigtogene larmer forbi
uten å stanse, kuer
står i geiteramsen langs sporet
og glaner med fluer rundt øynene.
Jeg foretar ikke lenger
pekefinger-reiser
på globusen i stua. Den står der
forlatt av min lengsel – bare
fluene surrer omkring den
og lager nye navnløse øyer
i Stillehavet.
Ord til meg sjøl
Du har reist deg murer
for å leve fritt.
Men som fange sturer
arme hjertet ditt.
Bryt i muren veg for
fremmed sorg og sang.
Fri ditt eget jeg for
enecellens tvang!
Slipp de mange andre
i ditt hjerte inn.
La dem tollfritt vandre
i ditt åpne sinn.
Du og Jeg er ikke
rette ord å si. –
Verdens håp er dette
vesle ordet Vi.
Styrke og svakhet
Styrken –
den virkelige styrke –
har i si hand en stav
som heter svakhet.
Den dagen styrken glemmer
å stø seg til denne mjå seljestaven,
da snubler den i en kingeltråd
og brekker lårhalsen.
Jul igjen …
Nå lyser gamle julekveld
på ny som strålerød juvel
i dette vinterens kvite slør,
som landet bærer – nå som før.
Og aldri tonte sangen slik
med hjertefødte ord
om fred og fryd på jorderik,
som nå – i gledens kor.
Se, stormer klarnet skyet hvelv,
og klokkers tunge kopperskjelv
nå maner dagens strev til kvil,
ja, over tusen kveldsblå mil.
Å – jul igjen! .. Det undres ord
har svøpt sin milde fred
over vinterfavnet armodsjord,
aom krigens mare red.
Det glade englekor som sang
om f r e d ved Betlehem en gang,
skal bruse atter nå i kveld,
som ekko frå hver barnesjel.
I hus og hytte – bygd og by
blir julens kjerter tendt,
og vidner med sitt strålegry
at Gud sin sol har vendt.
Bak alle bitre vinterdøgn,
med krig og ufred, hat og løgn
nå spirer tru på denne vår,
som julestjernens glitter spår.
Ja, denne tanken tvettes ren
av barneøynes tru,
når nå en julekveld igjen
mot rommets fred slår bru.
Mors julekveld
Je sitter og tenker på julekveld, mor –
je mins den så vel fra før:
Når maten sto ferdig i skåp og på bord,
og høgtida knakket på dør,
da kom du fra fjøset i nyfallen snø
med kveldsmjølka skumkvit i spann.
Og tusentall froststjerner tok til å strø
sitt sølv over helgstille land.
Du stanset på stien. – Du sto der og såg
med sinnet mot høgtida spent.
Som alteret kvitduket Køsslia låg
og lys hadde stjernene tent.
Slik sto du der mangen en julekveld blå
på fjøsstien – lita og trøtt.
Men aldri hørte du klokkene slå
den kvelden da Jesus vart født.
Nei, malmljomen trøtnet mot granskog og tall
der langt bakom høgdenes ro.
Nærmere er det til Betlehems stall
for den som har enfoldig tro.
Om aldri ei tårnklokkes dirrende klang
til deg djupt i skogen fant inn,
så tonte dog viddenes julekvelds-sang
mildt mot ditt menneskesinn.
Julaften
Bære juletreet heim fra utmarka
julaften. Snøtung skog,
messinghimmel i vest, småfugl
på stillferdig duppe-flukt
mellom granene i skogbrynet
og nekene som blusser i nordavinden
på alle tun frami grenda.
Ei adventstjerne av papp
skinner bak naboens rute.
Og neste hus er ditt. Ei kvinne, et barn
venter deg heim med treet
som ennå har frosne tårer i baret
etter kakelinna
(Banalt? Javel,
mange av de fineste tingene i livet
kalles banaliteter.)
Det er jul igjen.
Hjertet nynner unnselig
ei strofe som dufter av naftalin
og barndom
og kveldshimmelens lys
over ei frossen grav.
Kveld i advent
Fra mørket bak skogen i øst
kommer natta luskende med månen.
Som en lurvet ulv
med et utblødd hjerte i kjeften.
Nordavinden hujer hatsk
og svolker himmelen
med svart bjørkeris,
mens barfrosten nester att tjenna
med nåler av is.
Hvor innerlig busserullfattig
en kjenner seg slik en kveld!
Nordavinden er min slektning,
og jeg kaller stjernene
Guds jåleri.
Den tid er kommen
Den tid er kommen da
jeg ofte ser meg tilbake
og minnes
gode stunder i skogen.
Står et vemodig lys om dem, det er
som gløtt av nedlagte boplasser
innpå skogviddene en disblå dag.
Ser for meg hildringer som denne,
så klart som i en vaken drøm:
Granene sto med høge topper
i ring rundt kvilplassen;
konglene lyste matt i vinterlufta
som klokker av gammal kopper.
Frøsne orrhana-skrik
hang i bjørkeriset inni myrlaugga,
var hunger og liv
så langt som hjertet lydde.
Der satt du lut ved varmen
og steikte flesk i den bulkete blikkpanna.
Brente deg på panneskaftet
og svalte finga i snøen.
Så åt du det sprøsteikte sideflesket av
julegrisen
og dyppet kakubeta i fettet etterpå.
Men rett som det var stanset tygginga,
du satt kurrende stille
og glippet med auga, fort
som en støkt rev.
Ja, der satt du med fett på finga
og diktet
diktet ei tone inn i
kongleklokkene av irret kopper.
Helt ensom ble jeg aldri
Helt ensom ble jeg aldri, trass i alt.
Stjernene på himmelen var mine søstre,
vinden en gammel venn
fra barndommens barfotsomrer
i villblomstbakkene ved Børen sjø.
Jeg levde dager i vennskap med ting
av nærhet og fred, dager
da ansiktet nede i kilden smilte
skjønt det var mitt eget.
Og nå, nå har jeg levd lenge nok til
å høre døden synge i mine årer.
Det er som en stor fred,
et løfte om engang å få bo
på kontinenter inne i fuglesangen.
Hare
Min tuslete lille sommerlengsel
har forlengst fått vinterhámen.
Går i ett med landskapet,
ingen ser den lenger,
knapt nok jeg sjøl.
Bare de enfoldige hareauga
svartner og lever
engstelig som før:
En skygge av hubro på snøen,
ram lukt av rovdyr
i den skarpe vinden fra nord …
Slik er loven for dét
som rører seg innerst i hjertet:
Ikke stikke av mot omgivelsene.
Leve lågt i landskapet
og utvikle en beskyttelsesfarge.
Mitt liv
Det var rått, det var kaldt,
det var armod og alt
som gjør stiene tunge å trø.
Men en drøm lyste støtt
med et blodskjær så rødt
som ei sundtråkket tran’bær i snø.
Det var øks, det var plikt,
det var grovslit og slikt
som gjør sangene grå i ditt brøst.
Men en drøm lyste lell,
som en krypskytter-eld
innpå fredlyste skoger ved høst.
Det var svart, det var kvitt,
det var himmel og vidt,
det var lier der vårsola skein.
Je vil takke deg, land!
Og her har du mi hand –
Ho er svart, ja – men skitten er rein.
I usle koier
I usle koier
på strå og bar
lå’n far
og far hass far.
I usle koier
på bar og strå
de lå
og lydde te vinden
og tøgg på et skrå.
I usle koier
på vintervang
min sang
frå djupe kjelder
i mørket sprang.
Den tonge tona
frå laugg og li
vart mi.
Så vent inga vise
med lett melodi.
Tyrielden (1945)
Her i skogens grønne tempel
sitter jeg no mo aleine,
som en prest ved nattas alter –
ofrer tankene til elden.
Unner midnattstimens hvelving
kaller rappe villfuglvenger,
som et bud frå øydemarker
ingen jegers fot har tråkket.
Jeg vil gripe ut av natta
dette brus av vår og vidde.
Jeg vil sette ord til tona
av den store ødets harpe.
Tyrielden det er vennen
som kan kviskre liv i sangen,
som kan kjæle nakne hjertet
med de røde elskerhender.
Tyrielden er ei kvinne –
flekker av seg nattas fløyel,
dirrer naken som til famntak: –
«Sanger, brenn deg ut i elskhug!»
Elskhug! Elskhug! Kloder, stjerner
lytter til det ordets sølvklang.
Elskhug, sanger, det er nøklen
til ditt hjertes røde kiste.
Tyrielden lever, flammer,
kveder ødets Kalevala.
Gnistene er gylne sanger,
som må dø i sprang mot himlen.
Tyrielden er symbolet
på det ville elskerhjerte
som har glød til natta siger
over livets kvite aske.
Dagene
Dagene kommer, kommer –
De ser på meg,
ventende,
fylt av lys som håper.
Så dimmes de i kvelden,
bortvendt, sårt –
Lik barneøyne som strålte av
en forventning
som brast.
Det snør
Det snør
i mine grove hender.
Et svimlende kort sekund står fnuggene levende
på huden – jeg ser deres uendelig skjøre
rosettmønstre, et himmelpust av urørt renhet –
da bryter de sammen for blodvarmen i meg
og renner i dråper av skittent vatn over de kvaesvarte håndflatene.
Kveld i advent
Jeg kommer fra skogen.
Det snør,
store ulne fnugg
vimrer nervøst over bakken
som søker de forgjeves å unnslippe den råsvarte jorda.
Ei øks kvelder av i et vedskjul, et skingrende blankt grisehyl kuttes over av et skudd; grenda forliser i stillheten.
Synker som et skipsvrak uendelig
ned-gjennom snøkveldens djup.
Jeg åpner døra heime fylt av en merkelig angst: Mine kjære sitter uvirkelige i lampelyset,
vi løfter armene mot hverandre som gjenferd
tunge av dryppende tang.
Under himmelen
Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold!
Himmelen stod alltid
åpen over meg.
Jeg levde mine år
med Syvstjernen som nabo
og vinden som omgangsvenn. Jeg kjenner
de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda,
men også lengselens kongevei av lys
med Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet.
Jeg er et menneske. Jeg har
erkjent storheten i dét
å være så uendelig liten.
Kveld på kjøkkentrammen
Dompap på foringsbrettet,
det varmt røde brystet
mot en bakgrunn av snø.
Og lågt over åsranda i vest
ei lys skystrime
farget av skjæret fra solefallet.
Jeg sitter her og føler
den store sammenheng i alle ting.
I stillheten inne i meg
aner jeg skogens nærvær
slik du kan ane
skyggen av gyngende tregreiner
famle over fjernsynsskjermen
i kvelder med vind.
Nå gror den første stjerna
langsomt fram. Den flyter hvit
på mørket bak øynene mine,
lik ei nøkkerose
i et skogsvart tjenn.
Sagt til en interessert leser
Nei da, jeg skriver ikke om skogen,
jeg er ett med skogen og naturen
som en organisk del av det hele.
Dikta mine
gror villvokst opp av meg
lik geiterams og tiriltunge
over attgrodde åkrer
der harde, jordete hender
før høstet havre og potitter
og annen matnyttig grøde.
Jeg er et nedlagt småbruk
i livets utkanstrøk.
Høstnettene i skogen
Slik om høsten er nettene i skogen
en seende blindhet, en viten
bortenfor alle bilder – derfor
frykter jeg ikke døden. Jeg
kjenner den allerede.
Føler det ofte som
hadde jeg i vilske overskredet
den tonende grensen
mellom liv og evighet:
Dette svøvende milde suset, denne
rislende stillhet
med stjerner på bunnen.
Ja, levende har jeg besøkt
landet bortenfor alle bilder.
Og vendt tilbake med vissheten om
et groende mørke
lik jorda under trerøttene,
et lys
over tankens strebende krone:
demringranda av stordagen
som gryr i vest.
Bønn for Drømmen
Jeg frykter den kalde,
altfor kloke tanken.
Den som borer så presist,
roper så høgt på sannheten –.
Jeg ber for Drømmen:
det gåteblå sløret
som skjuler sannhetens
arrete ansikt.
Ja, jeg ber for Drømmen!
La meg lenge få tro
at suset i skogen er noe mer
enn et fysisk fenomen:
Grenenes friksjon
mot strømmende luft. –