Hans Børlis dikt presentert av ordfører Kamilla Thue

Når isfjell driver gjennom din drøm

Det er synd å måtte stige-av

karusellen Jorden, synd

å trå ut i det bunnløse mørket

uten å ha levd noen dager,

bare to–tre, bare fire–fem dager

så skinnende fulle av liv at

evigheten kunne lage

et stjernebilde av dem.

Et høgferdig ønske – jeg vet det, men

lyset blir så underlig blått

når isfjell driver gjennom din drøm.

Der skulle vi ha vøri, Kal …

Vise fra tømmerskogen

Her er det kaldt og kusli, Kal,

me’ snø og sno frå nol,

men langt i sør fins varme land,

me’ palmesus og sol.

Der skulle vi ha vøri, Kal –

vi skulle reist i fjol.

Du har vel hørt om Syden, Kal,

der kokospalma står

så lang og slank at toppen opp

i sjølve himlen når.

Der skulle vi ha vøri, Kal,

me’ tigersvansen vår.

Der vekser brø’ på trea, Kal –

– ja, tru meg om du kan –

og alle drekker palmevin

av store fempott-spann.

Der skulle vi ha vøri, Kal,

da hadde det gått an.

Der fins det fine jenter, Kal,

dom danser rundt i ring

me’ blomst i hår og strå om lend

og ellers ingenting.

Der skulle vi ha vøri, Kal,

hos Lola og Lu-Ping.

Du sitter stur og stille, Kal,

du jomter på et skrå. –

Det er så langt tel sydens vår

og palmekysten blå.

Dit ska’ vi aldri komma, Kal

– det kan du banne på.

Enetale

Jeg fikk ikke så lett

godtfolk i tale.

De forsto meg ikke, sa de.

Skjønt jeg lærte språket mitt av vinden

som mumler rundt alle laftknuter, skogen

som suser langs alle stier, blodet

som banker i alle årer,

så forsto de meg ikke. Men

jeg ga ikke opp,

jeg snakket så høgt ved meg sjøl at

menneskene var nødt til å høre det.

Da kalte de meg en stølle.

Ja Ja –

Aleine

I skogen,

aleine

dag etter dag,

måne etter måne –

Ingen å tala ved.

Ei markmus bare

som titter blankøygd opp av

et høl under en stubbe,

et ekorn, ei nøtteskrike

på leiting etter kakusmuler

i skåraflisa ved kvilplassen.

Ty, knakk det en kvist oppi hogget?

Nei, ingen –

Tankene,

som streif-flokker

av kaier om høsten:

Mørke i frostlufta

men høgt oppe

slik at strålene fra ei låg sol

streifer undersiden av vingene

i gylne glimt.

November

Planeten Jorden

duver djupt og tungt

i Melkeveiens hvite malstrøm

lik hodet til en druknende

som flyter opp for siste gang.

Denne øredøvende stillheten

etter lauvfallet!

Selv vinden har gitt opp,

baret stritter grått som hunderagg

i rimfrosten, jorda

ligger naken og forsvarsløs,

himmelen stiger ned mellom granene

med alle sine stjerner. Du

stikker deg til blods

på torner av lys.

Jeg frykter denne larmen

av stillhet. Jeg hører

hele verden vånde seg i den.

De mest gjennomtrengende skrik

er alltid lydløse.

Mann

Hvis du i livets grove strid

ikke fortaper din finhet –

hvis du tungt væpnet til kampen

kan stå i gryet og tyde

blomsters språk

og fuglers tale –

ja – hvis det nær din styrke

skjelver en vekhet

lik linnéaens varsomme klokke

innved gropet, jordkrøkt fururot –

da først er du mann

og menneske

i menneskers land.

Vinduet

Utsikten fra vinduet i soveværelset mitt

er dekket til med et hullet draperi av bar

på granene ute i den nære skogen.

Jeg ligger i tidlige morgener

og ser ut gjennom ruten

og tenker på ting

nær jorda: arbeidsdagen

som allerede sitter som en vond knute

nederst i ryggen, restskatten, brevet

jeg forlengst burde ha svart på – –

Men alt i ett

trår tankene ut i ei blå råk i det grønne,

blir kalde på føttene av evighet.

Oppbrudd, del 2

Jeg kjenner et bittert slektskap med

disse trærne som står der

evig står der

med striper av snegleslim over røttene.

Like håpløst som de

kjenner jeg hvor tung jorda er

når himmelen roper med blå vind.

Like ensomt som de

er jeg et mørke

som fugler sturer i.

Tause fugler

som løfter på hodet og lytter

når sangsvanenes fløyte av trolldom

skygger for stjernene.

Menneskets hender

Det bor en varme i menneskets hender

som i ingenting annet i verden.

Himmels flamme og helvets glo.

Selv nevesteinen ble varm

når menneskehanda tok i den.

Hendene

I mange og lange år

var jeg en menig soldat

i brødkrigens store birkebeiner-armé.

Da var hendene mine alltid

harde og ru, sprukne

av økseskaft-slit og vinterkjøld,

tunge tak i strid for føan.

Men den gang kunne disse grovskapte

griperedskaper av noen hender

iblant åpne seg lykkelig

og stryke varsomt

over mjuk kvinnehud

og lubne barnekinn.

Nå

er de samme hendene

blitt mjuke og hvite,

ja, reint silkeforet mjuke er de blitt

av års ufrivillig innesitter-liv.

Men kjærtegn? Nei,

nå har disse hendene

fått en lei tendens til

å knytte seg, lukke seg hardt

– rundt ingenting.

Det store brorskap

Se veiken i et lys om natta

hvor uendelig stille den brenner.

Hør dompapens frostalle fløyt

i gråningen en vintermorgen. Kjenn

den syrlige lukt av forbi

etter lauvfallet om høsten –

Tusen saktmodige stemmer

sier deg dette: Det er

alle tings ensomhet

som forener alle ting i

Det store brorskap.

Oktober

Atter gjester den høye måned

menneskenes lave trakt, atter

skrider tankefulle oktoberdager

stille over jorda. Tid som har

sett alt, håpet alt, elsket –

Sein tid

med lys av solefall over panna

som kvinner i sorg.

Inne på stormyrene

klager ei trane

på ensomhetens ødslige språk

som vet

at ingen noensinne

fikk et svar.

Skogsfolk

Vi banner og vi bråker

i sol og styggevær.

Vi prater vondt om kåker

og skog med bustetrær.

Vi filer sløge sager

og sputter snus på snø.

Og ofte kommer dager

da det var best å dø.

Ja, ord som frosne tårer

ved tyrielden falt.

Men støtt kom nye vårer

og hjertet glømte alt.

Og under grågåsplogen

i nye hauster, brør,

vi rusle skal mot skogen

med øks på arm som før.

Sangsvanene

Innerst inne –

bakenfor alle de vakre ordene

som alltid snakker om noe annet –

er Diktet stumt, stumt –

De aner de veldige

vinterskogene – snø

og åpne, svarte os

dit sangsvanene aldri nådde.

Lengselen

Den som har lengselen i seg

er aldri fattig.

Lengselen kan legge

en blå kongekappe

selv over tiggerens

magre skuldrer.

Høstkveld ved myrene

Vått kongrospinn. Skodde.

Et fugleskrik som ei spe flamme

på bunnen av skumringen

og himmelen full av grå lyd

et bladløst sus

som om alle de døde hvisker

med morken tunge:

– Ingenting …

Ingenting …

Ingen …

Jeg griper tak kring livet mitt.

Kjenner det inne i hendene

lik en liten våt, varm fugl

som rører på seg,

vil ut mellom fingrene.

Ei øks står og rustner

Ei øks står og rustner i skogen et sted

ved regnpisket grop etter eld.

En skogskar hogg den i granrota ned

og ruslet så heimatt i solefalls fred

en tåkekvit, seinhøstes kveld.

Han kjente ei smerte, ei sviende glo

som ulmet i tongpustet brøst.

Han harket og hostet. Han spyttet litt blo’

det lyst som roser på snøkvite mo,

men tankene sa: Det er høst!

*

Der djupt inni skogene strevde han før

så trufast med øks og med sag.

Når nettene løfter sitt sotsvarte slør,

står graner og suser i gryet og spør:

Nei, kommer han itte i dag?

Og skogbekken svarer med sekling og sang:

Han dro på ei langferd i natt.

Så syng bare, storskog, på lyngkledde vang

og byss du hans minne i måsamjukt fang,

han kommer nukk aldri meir att.

Se, myrskodda driver i liene blå.

– Syng, storskog, di salme sær. –

Ja, la sjølve høstnattas skyggeland slå

ei harpe hvis sorgstemte toner kan nå

hans sjel bakom stjernenes skjær.

Ordene

Angsten for ordene

den har jeg kjent.

Vers har jeg skrevet

og vers har jeg brent.

Tvilen i hjertet mitt

kviskret i hån:

«Fattigpilt er du,

som dikter på lån.

Arket er vakrest

når det er kvitt.

Spar det for ordet

som ikke er ditt.»

Tømmerhoggeren og motorsaga

En sang til deg

o motorsag: Siste modell,

8500 omdreininger i minuttet,

kjedehastighet: 20 m/sek.

Jeg ser din hvite stripe

av skinnende skarpfilte skovl-tenner

farlig nær pulsåren

i mine magre lysker. Hver eneste

av dagens åtte harde timer

holder du en tanke levende hos meg:

– Et glipp med foten bare … et eneste

feilgrep

så ville blodet mitt blømme på snøen …

Du lunefulle venninne

som allerede har gitt meg

yrkesnevrose i begge albuene

og «hvite fingrer».

Du lettsindige lille djevel

som dreper freden og skogsuset

med hysterisk motorbrøl og

forpester skogens ville dufter

med bensinós og oljestank.

Deg elsker jeg

med vår tids karrige kjærlighet:

Du lar meg tjene mer,

mange gule lapper mer

pr. svettedunstende dag

(det nye kjøleskapet, kone …

den uferdige verandaen …

kanskje til sommeren, kone,

kanskje til neste år …)

Stillheten har gått i eksil

et sted bakom stjernene,

en snø av avrevne fivrelvinger

dekker den store barfrosten.

Her gjelder om

å bite tennene sammen

og lære seg trinnene

i dansen rundt stålkalven.

Kompetanse

Hvis du med det rette

dvelende ettertrykk kan si ord som

«vurdere», «konkret» og

«på det nuværende tidspunkt»

samt seigdra et ettertenksomt

«ææ … hh» eller «ææ … øhh»

på strategiske steder i intetsigeriet,

da er du fullt kapabel til

å slite en ministertaburett i

den norske regjering.

Meningen

Meningen

er ikke for én og én av oss,

ikke for deg eller meg.

Det faller mye rå mørtel

på steinene i grunnmuren,

mye sulk og søppel,

før katedralens idé

syner seg i pilastre og strebebuer.

Teologi

(To karer sitter på kvilstokken og prater):

«Je sitter og tenker på dettane der

om himmel og evigheit, gutt …

Ska rekti lure på hen det bær’

når jordelive er slutt?»

«Jo, da får du kjortel ta solbleikt lin,

– en skreddersydd engleham,

og bak på den runde ryggen din

gror snøkvite venger fram.»

«Men trur du itte Vårherre har

en ørliten skogerkrull,

så vidt at en gammal øksekar

får høgge for matløsta skull?»

«Jo visst! Det gror grønskog på

himmelens mo,

så vokstall og høg og tett

som Libanons seder der Salomo

høgg temmer te temple sett.

Og der ska fellinga sekkert gå fint,

for henger du opp et tre,

da flakser du bære oppi – og svint

kvister du toppen ne.»

«Men håssen ska ein få målt opp og slik?

Det tør bli vanskeli, kær.

Du veit atte hist oppi Himmerik –

det fins inga fullmekter der …»

Høstkveld

Jeg sitter inne i et fugleskrik – –

I dette sære lyset av kvit lyd

ser jeg min sjel i et syn.

Den har auger som en skremt fugl,

og det later ikke til at den

kjenner meg.

Den stirrer på meg. Stirrer på meg

med det sugende svartblikket,

fullt av undring og angst.

Hender av vind

Etter mange år på villstrå

vet jeg

at hender av vind

alltid stødde mine blinde steg

gjennom ulendet.

En dåre er jeg og

skal jeg alltid vedbli å være.

Men midt i mørket

på dårskapens vei mot døden

denne plutselige berøring,

dette staggende tak i armen:

– Nei! Ikke der …

Mitt hjerte er ennå ikke

blitt et åtsel. Fordi

hender av vind

alltid stoppet meg

ytterst på randen av

ravnefølget.

Villa-by

Ikke piggtråd,

men hvitmalte stakitter.

Ikke svingende lyskastere

i vakttårnet, men

tynnslipte blikk

bakom gardinet.

Kommer du seint hjem en kveld,

så akt deg

at foten ikke snubler

i trappetrinnene …

Gå stille i dørene. Kamufler ditt skrik

med penhet og brahet. Lev

som var du død, som

hang din sjel

vaskepulverduftende hvit

på tørkestativet.

Men i veigrøften ligger

din lengsel – lurvet,

forstøtt av alle.

Ligger din forliste lengsel

med klovnedrakten tilklint

av spy og søle.

Septmeberskål

Lufta er gyllen

som klostervin, klar og kald.

September –

en klang som i tynt krystall:

Døden klinker med Gud.

Nixon-tale

Han sto der på en flaggsmykket talerstol

og serverte banaliteter med en glød

som var de den siste dagsorden i

Himmerike.

Smurte raust en billig gullbronse av ord

på korset av rusten piggtråd.

Øynene bedehus-aktig himlet

oppunder mørke bryn, hendene

velsignende strakt ut mot verden:

La de små millionærer komme til meg

og hindre dem ikke …

Til slutt

datt han gjennom bunnen på

fjernsynsapparatet

og forsvant ut gjennom et rottehull i

golvlisten.

Huldrestrengen

Je vil legge meg i ei utløe

en kveld da sulua skvatar

under solbron never i takskjegget.

Je vil blunde inn

mens angen av gras og kjyrublommer

strømmer mot sansene mine

som mild bedøvelse.

Så kommer skogsnerta

i rau stakk og sølvspente skor

leende gjennom doggfallet.

Ho bøyer seg over meg og kviskrer.

Ho tar lyra ut

av bankende hjerte mitt

og bitter en ny streng i lydbågan.

Ho veit at je mangler den strengen –

strengen som er spønni

tå hjerteblod og drøm,

tå måltrost sang og gryingsgull,

tå linneaduft og bekkesilder.

Huldrestrengen. – –

Så vakner je,

tar lyra mi med glae hender

og går med sol i ansiktet

ut mot den vaknende verda.

Je setter meg på en stubbe

og tar til å spelle.

I svimlende lykke kjenner je

at nå låter lyra mi

slik je drømte ho skulle låte

i alle halvglae dager og netter.

Med lyende hjerte speller je

den vesle, enfoldige sangen

som sildrende Nestrøy-åsa synger

i lyse jonsoknetter nord på Jaralden.

Tanker ved leirbålet

Du er selv et mål.

Ditt eget rastløse jag

etter vind skygger solfallsgull

forlenger bare vandringen for Ham

som følger deg i fáret,

som står ved den kalde asken

etter dine leirbål

med ditt sanne billede

varsomt mellom hendene.

Barnet

Vesle barn, du kom med bud

fra en gammal, mildøgd Gud.

Han som rusler rundt hver kveld

og tenner store stjerner

over skog og fjell.

Barneøyne, barnesmil

løser tru og splitter tvil.

Mørk og tung var hugen før

du, mitt barn, med lys i handa

banket på min hjertedør.

Og ditt lys det bar du med

fra et hellig altersted

lyset som du, vesle, så

dengang du som ugitt gave

i Guds hender lå.

Tonefall

Jeg sier strengt til meg sjøl:

– Ordene står der

og er bare trykksverte

på hvitt papir.

Men er det ditt dikt,

skal menneskene høre stemmen din

slå gjennom muren av avstand.

Høre deg rense strupen

og stamme

og lespe på s’ene

og møysommelig rydde plass mellom

ordene

for stillhetens hviskende engel.

Ord til meg sjøl

Takk din tunge klumpethet for at

det trass i alt kom flukt og høyde

over ditt sårføtte låglandsliv.

Et rådyr er så grasiøst og lett,

dét drømmer aldri om vinger.

Og ingensinne diktet fuglene en sang

om stjernene og vinden.

Det er noe som heter lengsel.

Og dén ble din arvedel.

Det er lengselen som setter

en vinge av ild

på fjellet i solnedgangen.

2

Du må lære å vente.

Du må bære dine vintrer,

stå dine vakter hos det levende

selv om livet i deg er lite og svart

som loppe på snøen i februar.

Tror du blåveisen smilte

så tindreblått under svàet om våren

hvis ikke rota hadde bodd

lange måneder

hos tælen og mørket,

med Døden som husvert?

Himmelranda

Det fineste ved heimen vår er

den mjuke himmelranda

kniplet av skog i vest.

Så reinklipt og lang i linene:

ei blå fuglemil

som varer fra Tempelberget i sør

til høgdene innpå Odalsskogen i nord.

Vi sitter ved kjøkkenbordet

og henter heim med øynene

stillhet og fred, høgtid

som vigsler vårt daglige brød.

Om kvelden

– når sola kvarer seg bak Raufjellet

og alt livet djupner mot natta –

da står himmelen over høgdene

så lågmælt hviskende mild

som ba sjølve jorda

en ordløs aftenbønn av lys.

Forunderlig trøst i dette

å se et pustende  jordmørke

så tillitsfullt nær himmelen at

det låner lys fra den: Det er som

jeg hører håse skrik fra villdyrstruper,

sorgfulle fløyt fra fuglenebb

løfte seg seirende over ensomhet og nød

og falle forsonet inn

i stjernenes kor.

Hymne til solnedgangen

Jeg har ikke sett

kunstskattene i Eremitasjen

eller Vinterpalasset i Leningrad,

ikke Louvre-samlingene, ikke

Musée d’Art Moderne i Paris,

men jeg har sett sola gå ned

over Hesteknatten.

I dager med lettskyet vær

henger kveldshimmelen ut

en østerlandsk eventyrprakt:

Ultramarin, sinober, oker og gull,

alle fargene på Guds palett

toner sammen i en overjordisk velklang

vest over disblå, tankefulle skoger.

Det er rart å tenke på at

bakenfor denne overdådige himmelranda

fins bare skrinne furuåser, tjennsputter,

storrblakke myrdrag innover mot

Fjellskogen

der minnene fra min barbeinte barndom

lyser bleikt som skogfioler

langs strendene av Børen sjø.

Å ja, – du drømmer vakkert,

mitt fattige land. Du løfter

jordens mørke, stienes mumlende

tungsinn,

blommer og fuglesang – alt

løfter du i lys av legende

opp i himmelen.

Tørst

Jeg vil drikke blå skygge!

Jeg vil slukke jordvarmen i sinnet mitt

med julinatt og dogg.

Jeg vil drikke blå skygge!

Jeg vil vite hvorfor

Fred har nattens farge.

Jeg vil drikke blå skygge!

Jeg vil  slukke  hjertet

med sus av våte åkrer. –

Ord blir gamle

Ord blir gamle.

Ismer blir gamle.

Diktere blir gamle.

Men lyden av takdrøpp

en morgen i hundedagene

er alltid den samme.

Og blomstene på geiteramsen.

Og det blå speilet

på vengen til nøtteskrika – –

Vi eier skogene

Jeg har aldri eid et tre.

Ingen av mitt folk

har noensinne eid et tre –

skjønt slektens livs-sti slynget seg

over århundrers blå høgder

av skog.

Skog i storm,

skog i stille –

skog, skog, skog,

alle år.

Mitt folk

var alltid et fattig folk.

Alltid.

Barn av livets

harde jernnetter.

Fremmede menn eier trærne,

og jorda,

steinrøys-jorda

som mine fedre ryddet

i lyset fra månens løkt.

Fremmede menn

med glatte ansikter

og pene hender

og bilen alltid ventende

utafor døra.

Ingen av mitt folk

har noensinne eid et tre.

Likevel eier vi skogene

med blodets røde rett.

Rike mann,

du med bil og bankbok

og aksjer i Borregaard:

du kan kjøpe tusen mål

skog og tusen mål til,

men solefallet kan du ikke kjøpe

og ikke suset av vinden

og ikke gleden ved å gå heimover

når røslyngen blømmer langs stien –

Nei, vi eier skogene,

slik barnet eier si mor.

Ville vinger

Når de ville fuglene flyr

gjennom mørket inne i meg

og riper med kalde vingespisser

i duggen på hjertet mitt,

da vet jeg

hetere enn forsoning

at all steinen i mitt liv,

alt tungt som ble lagt på meg,

var til bare for at

jeg bedre skulle kjenne

disse pinefullt salige

snert av ville vinger.

Din dyreste eiendom

Din dyreste eiendom

er summen av alt dét

ingen kan eie.

Åpne dine stengte grinder for

den evige gjennomgang. Sett deg

i kanten av ei glenne i skogen en kveld

når jorda synger en minnemesse av gras

over sine døde – lån

øynene til en trekkfugl som flyr

i midnattens blå time

tvers over Orion.

Ja, – du må låg ned i groen

og høgt opp under Vintergata

for å kunne se

din egen uendelighet blåne

bakenfor dødens nære grensehøgder

i vest.

Ville blommer

Den  lyse sommer

ødsler med ville blommer

på skrinne bakker og skralle tun

her langt innpå skogen.

Som kjærleiksdrømmer

blyge små blomma blømmer

for sola og vinden og himlen og Gud

her langt innpå skogen.

Og kommer noen

bortover finnskjegg-moen,

dom stanser i bakken og bryter en blom

her langt innpå skogen.

Makeba synger

Smilet skrider som

en sivgaselle

langs dine lange

munnviker, Makeba.

Og stemmen:

antilopens sitrende angst

ved vannhullene

når lukten av leopard

formørker vinden.

En skjønnhet

som lik stjernene

behøver mørket

for å kunne skinne.

Makeba synger – –

Sett kaffekoppen ned.

Legg teskjeen pent ved siden av

bløtkake-stykket på asjetten.

Miriam Makeba synger i TV – –

Og vi er opplyste mennesker,

vi har sjel – javisst,

en prima slitesterk

europeisk sjel,

ikke svart, ikke hvit,

men gammel-gul

som harskt fett.

Hør! Stemmen stiger

i vrede. Det er som

den ser oss her vi sitter

døde av velferd. En panterklo

glimter fram av

myk pote, en griffel skriver

gnislende i støvet

på våre hjerter:

«all the dark people,

one big team …»

Fred

Å være en nøkkeblomme

i stille tjenn i skogen,

det måtte være noe – –

– – ligge blikkstille i bekkeoset

ei natt i juli,

ligge med det reine liljeansiktet

tålmodig vendt mot stjernene,

søstrene på himmelsjøen,

bare være,

bare la den store gåta

være sitt eget svar.

Hviler i en stor mildhet

Ved kveld –

når stjernene går vestover

og jorda overgir seg stille

til sommerhimmelens fred, da

kjenner du som en iling i selve ryggmargen

at alt liv blir lukket inne

i ei varm vennlig hulhand

og løftet varsomt

opp. Hele verden hviler i en stor mildhet

trass i alt –

Hviler i  en  stor  mildhet

med alle sine sinnssykehus

panservogner barnemordere

kriger – – –

En stor hvit mildhet som engang

skal skape Mennesket. Og dá –

ved en ny tidsregnings begynnelse –

vil ondskapens svarte brakkland

bli omdannet til åkrer

som duver for vinden.

Det er derfor

livet holder ut

på planeten Jorden. Det er derfor

blåklokkene er like blå

hver sommer i graset. Og

fuglene like gylne når

de flyter på vinden høgt over hvetelandet

i solnedgangen.

Duften av fersk ved

Duften av fersk ved

er noe av det du seinest vil glømme

når slørene trekkes for.

Duften av hvit, fersk ved

i savatida om våren:

Det er som sjølve Livet går forbi

barbeint

med dogg i håret.

Den underlig nakne angen

kneler kvinnemjuk og blond

i stillheten inne i deg,

spiller siljufløyte

på knoklene dine.

Med tæle under tunga

leiter du etter ild til

et ord.

Og du veit, mildt som

sønnavind gjennom sinnet,

at ennå finnes det ting

å stole på i verden.

Juninatt

Jeg rusler stiene gjennom juni

timen etter at fuglene har tatt kveld.

Stille, dim-lyst;

skodde stiger fra myrene, heggen

står gjenferdshvit av blommer

over det morkne grindsleet

innpå øde skogstorp. All natta

skinnende blank-still som

en landskygge i himmelen.

Det brister en streng i hvert sekund;

angstens mørke ryggfinne

riper blikkstilla i deg.

Da aner du

milde stemmer, mumling

langt ute

der himmelen og jorda møtes

– fortrolige små natt-ord

mellom to som har kjent hverandre

lenge.

Ja – denne forunderlige

hvite skumringen –

så blid, så vanmektig villende

som ansiktet til en blind

vendt mot en elsket stemme.

Sommernatt

Sommernatta henger skjør

på spissen av nymånen:

Et flortynt silkeplagg,

svakt raslende, hengt opp på

en knagg av bleket horn.

Det ligger noe forlatt i lufta –

En lysende naken skikkelse

gikk langsomt inn i himmelen

og lukket evigheten bak seg.

Jeg hører lyden av fjerne vannfall

inne mellom stjernene.

Men tankene mine når ikke langt nok, ikke

dypt nok inn i det blå. De ligner

tårnsvaler

som suser inn fra bleike himler

og stuper mot mørket under taksteinene

med leire og strå i nebbet.

Ordet

Slik har jeg drømt det:

Min lengsels ord, mitt  eneste  –

mitt Sesam Sesam ved livets port –

skulle briste lykkelig ut i lyset

slik Apollosommerfuglen en kveld i

august

letter fra villvalmuens våte krone

og blomstrer bort i vinden over engene.

Jeg drømte det slik. Men

kraften som arbeider i meg

er langsom og tung. Den fanger ikke

sekundets sommerfugl-flukt, den skaper

skurende og bestandig, blindt

som elementene.

Mitt eneste ord Ordet

er en stein ved havet, en klippe

som slipes av tidevann og øde vinder.

Blir til forandres blir til umerkelig

uavlatelig

mens stormgule horisonter tenker

en umenneskelig form.

Trær

Trær

har alltid vært

mine nærmeste venner.

Det var stunder av stillhet da

jeg plutselig forsto

hva  trærne tenkte.

Førte stumme samtaler med dem

med hendene lyttende lagt

mot ru, solvarme stammer.

Det var ikke visdom vi utvekslet

men naken eksistens, fingertupp-tanker,

mumlende sevje-ord. (Visdom

er bare en beskyttelsesfarge

i menneskenes forskrudde

rovdyrverden.)

For en skjebnens ironi at nettopp  jeg

skulle komme til å livberge meg

som tredreper, leiemorder

til fals for skogbaroner

og blind kapital!

Drømte så vondt ei natt: Et tre

lukket røttene om hjertet mitt

lik ei veldig ørneklo

– og klemte langsomt til.

Hold sinnet ditt mjukt!

– Hold sinnet ditt mjukt,

sier en stemme i vinden

– La det ikke stivne

av år og alder. Smør det

med dagenes gule soltalg,

dynk det med dogg fra en blomsterkalk,

garv det i motgangs bitre saltlake.

Hold sinnet ditt várt og villig

som greina i brisen:

en hvileplass for fugler

med vingen blå av himmelduft.

Spireabusken

Juni. Disse søvnløst hvite nettene,

en kjær og samtidig smertelig tid.

En kamp, en spenning i lufta: Lyset

holdt på segnende strak arm

et par åndedrag av evigheten.

Spireabusken ute på bakken

foran huset vårt

står just i sitt fineste blomsterflor.

Skinner magisk hvitt,

liksom selvlysende i tussmørket.

Er som en engel skulle ha gått forbi

og lagt igjen sløret sitt

utenfor vårt ringe hus.

Vårgry

Tung som en innlandsis

gråner den gryende dagen

mot nattskymme åser østpå.

Det knudrete kalde morgenlyset

kanter seg som isflak i drift,

skurer med lydløs larm

mot gylne furustammer

og siklende sisselrotberg.

Morgenvinden vakner

med nikkende sus i baret,

lukt av brånende snø

inni bakliene.

Som gjenferd av fredløse stimenn

tusler grå skoddeskikkelser

lutrygget i skjul langs bekkefar

og blakke myrdrag. Sjøl står jeg

barhodet oppe på nakne himmelbrauta

og karrer stjerner ut av håret.

Så mildner den stigende dagrødmen

lysets fødselsveer. Det skimrer

jenteaktig blygt og mildt

i neveren på våte bjørkelegger.

Det dufter blått i skogen

som gikk himmelen barføtt på jorda

og satte nye vinger av spørsmål

på gamle jordtrukne svar.

Jeg rusler skogstien

innover i meg sjøl, lykkelig,

med strofene fra en svarttroststrupe

plantet som en kvast stritt duftende

trolldomsurter i

det gamle hjertet mitt.

Veversken Tid

Den blonde veversken Tid

sitter i skyggerisset under trærne

med renningen av solstråler

spillende mellom fingrene.

– Jeg vever lys av mørke,

sier veversken Tid,

– og fletter sang av sorg.

Med forvandlingens under i fingertuppene

slår hun livet ditt nennsomt

inn i veven av glemsel.

Og det gjør ikke vondt mer. Din angst

blir lyset i en skjær bjørkelegg

i mainatta, din lengsel

en blomst som vender krona si blygt

for nattens dugg.

Aurora

Jeg ville skape ord med vinger.

Lyse, klare vinger

kantet med rødt, som hos

Aurorasommerfuglen.

Og ordene skulle sette seg på hjertet ditt.

Vippe sakte med vingene av morgenrøde.

Under stjernene

Det er farlig å stirre

for lenge på stjernene:

Når du atter senker

blikket mot jorda,

ser du stjernene –

de kalde stjernene –

gjennom din brors hjerte,

bak din elskedes ansikt.

Og alt blir så håpløst

håpløst

fordi du har sett

inn i den store stumheten

bakenfor tingene.

Hvem kan vel tjore et fugletrekk?

Hele evigheten rundt oss. Og likevel

alltid denne tomme handa

som vart for sein i grepet.

Et sekund bare:

et tikk av klokka,

et hjerteslag,

så er det allerede DA.

Hvem kan vel tjore

et fugletrekk? Hvem

kan stanse Solen

over Josafats dal?

Freden

Freden –

freden er

en småfugl,

ei linerle

som flyr duppende

til og fra

med strå i nebbet.

Bygger reiret sitt

under motorpanseret på en bulldozer

som står stille i veiskjæringen

to-tre dager under pinsehelga.

Du må forsøke

Du sitter fast i din verden.

Vil du

løfte ditt eget liv

opp i en høgere sfære,

da må du samtidig løfte

alt omkring deg.

Et overmektig tak – javel,

men du må forsøke, du må

tro det umulige mulig.

Jeg så en gang ei krikk-and

som hamret vingene tilblods

mot isen i elvoset,

– føttene var frosset fast.

Slik

som denne vesle villanda

må du forsøke.

Å løfte heile jorda

med dine korte vinger.

Infrarød

Jeg har hørt tidenes vitnesbyrd, hørt redselsskrikene mellom linjene

i historiebøker like kalde og uberørte som innkjørselsrampen i Auschwitz 25 år etter – –

Babylons brunstige oksekraft, Platons høye tanker, Romerrikets storhet –

alt sammen hvilte på piskede, blodige slaverygger.

(Å Spartacus! Hvorfor marsjerte du

ikke mot Roma dengang du ennå hadde sjansen?

Noen tusen oppsprettede patrisier-vommer møkk og blod på kunstverkene i atriet,

Licinius Crassus tryglende på kne foran en arret slave fra Trakia – dét ville vært noe å tenke på,

en hat-flamme å varme seg ved

i kjellerrommene like til de ytterste tider.)

Revolusjoner. Kamp på barrikadene.

Proletariatets diktatur og champagne

til de fattige – – Jo takk – vi har sett det, gang på gang:

inne i jungelen i Bolivia.

De fattige, de forsvarsløse, de nederste vil alltid bli tråkket på,

vil alltid få smake pisken,

likegyldig enten keiseren eller kommissæren

styrer, enten Bibelen eller Det kommunistiske

manifest

ligger på alteret.

*

Min politiske kulør er infrarød (derfor ser du den ikke med blotte øyet).

Det finnes intet parti, ingen talerstol, intet forum for fettete floskler

så redningsløst langt til venstre.

Tusen års trellehat

overvintret i de armods lender

som ga meg livet. Kunne du så sant stikke handa inn i hjertet mitt,

ville du brenne deg, bror.

Men her svimer jeg omkring stille som en akvariefisk.

Dytter snuten mot glassveggen.

Hestehov

Våren har dyppet

vingen i solefallet i kveld.

Se! det har dryppet

gulldrøpp i gustne bakkehell …

Mennesket har avgjort ingen vinger

Mennesket har avgjort ingen vinger.

Tror du Neil Armstrong ellers hadde

kunnet sette

sine fotspor i støvet på månen …?

Når menneskene har gått heim

Du søker ditt eget speilbilde i

de dimme gåtene omkring deg.

Alltid.

Du legger dine ensomme tanker

i munnen på vinden. Du drømmer

menneskemening inn i

duft og sus. Alltid

svarer dvergmålet deg med din egen stemme

Men hva tror du skogen synger

siden,

når du er gått heim?

Jo, da er timen inne

for røster nakne som jern.

En stumhet reiser seg,

står med løftet panne

og kveder for stjernene,

kambriske kvad

som menneskelepper aldri har rørt.

Vesle Beate-Kristin

Du smiler så vakkert

fra nybleiket lin.

Du smiler mot våren,

Beate-Kristin.

Og våren har sendt deg,

Beate, et bud:

Ei stråle av vårsol,

en hilsen fra Gud.

Du smiler så vakkert,

du vesle Guds lån,

du søster tel symra,

Beate, vårt bån.

Veversken Tid

Den blonde veversken Tid

sitter i skyggerisset under trærne

med renningen av solstråler

spillende mellom fingrene.

Jeg vever lys av mørke,

sier veversken Tid,

og fletter sang av

Med forvandlingens under i fingertuppene

slår hun livet ditt nennsomt

inn i veven av glemsel.

Og det gjør ikke vondt mer. Din angst

blir lyset i en skjær bjørkelegg

i mainatta, din lengsel

en blomst som vender krona si blygt

for nattens dugg.

Du

Trass i ord som giftpiller,

trass i kunst som innvoller

og katteoppkast, trass i

døden på terskelen og

prognoser om en ildstorm,

tror jeg fremdeles det er mulig

å snakke som menneske til menneske.

For innerst under tungefestet på oss alle

gror et lite kjærlighetsord,

uanselig som en alrune og

med samme undergjørende

djupe rot:

D U

Istiden

Würm-istiden, den siste

store nedising av Nord-Europa,

varte i 120 000 år,

sier geologene.

120 000 år –

dager netter dager netter

uendelig

uten grønt

uten lukt av jord uten

soldirr i åpent vatn

Bare lam lyd av

is som revnet i frosten

nordlysets lave hyss hyss

himmelrender

som kniver

120 000 år

da selve Tiden satt

med hodet i hendene

og visste ingen råd.

Tenk deg da

de første blomstene,

de første bleike anemonene

mellom dryppende steiner

i sol på morénen – eller

et plutselig andeskrik

i oset der breelva stupte

ut i en sjø på sletten …

Det er håp i å tenke på slike ting.

Splinter av et knust speil

1. Mennesket

Vindene synger ditt tungsinn.

Smaken av dine tårer

brenner i havets salt.

Alt på Jorden, alt

skaper du av deg selv.

Besmitter du med deg selv.

Det gis ikke mer: Du

og endeløst øde hvelv.

2. Det knuste speilet

Men en dag skal speilet splintres.

Menneskebildet er en skjør ting,

og alt i naturen

følger tyngdekraftens strenge lov.

En dag skal du møte

likegyldigheten i den fallende stein

hjemløsheten hos rosen på en grav.

Et ansikt av stumhet

stengt, bortvendt

med himmelens lys over pannen.

Forgjeves søker du

dine egne trekk: Splintene

av det knuste speilet

glimter i sanden.

Fra den dag av

blir du en flyktning.

På flukt i Friheten, den grenseløse

hvor spurvene faller til jorden

under en blind himmel.

3. Getsemane

Suste det tungt av sorg

gjennom Getsemane den natten …

den natten soldatene førte Marias sønn med

til yppersteprestens hus?

Nei,

en eseldriver som drev sine dyr

gjennom Shushanporten i den tredje time,

hørte et mektig åndedrag av fred

bruse gjennom olivenlunden.

Og over den lille gropen som

Mesterens knær

grov i myk muld

vandret en bille, en bladtege

med ryggskjold som gammelt kobber,

antennene dirrende spent

mot en duft av hibiscus.

En gjeterfløyte oppe i høyden

lød ensom og langt borte.

Et ord

Jeg hvisker et ord.

Vinden sleit det fra leppene mine,

slynget det ut i rommet:

Gud – – –

Så små stjernene synes!

Så ubetydelige

der de blikrer redd i stormen.

Betelgeusa i Orion er

femten tusen ganger større

enn vår sol

sies det.

Og der ute –

i dette ufattelige, kalde stumme –

irrer et lite menneskeord omkring,

fredløst, søkende

Gud – – –

Å bli gjort til dikter

«Skogen gjorde ham til dikter,»

har velmenende journalister

skrivi i avisene

om vesle meg.

Jo da –

Det hendte jeg satt på en stubbe

i tjue-tredve minusgrader

og knurpet i meg klaka kaku

mens tankene spikket valhendt

på knoklete verseliner

inni hue på meg.

Og jeg kan forsikre dere om at

dét var en fanken så hardvølin måte

å bli gjort til dikter på!

Morgen på jorden

Det ryker grått:

Rød morgensol

setter fyr på steinene.

Mennesker med jord i øynene

vender tilbake fra søvnens lille eksil

og ifører seg sitt frynsete hverdags-jeg

med nylonforsterkning ved albuene.

Langt ute på markene

går Kain lutende mørk omkring

og sanker ved til sitt sure

uvillige bål.

Avstand

Jeg står og ser på himmelen

en vårkveld under rugdetrekket.

Forunderlig! Den største stjerna

er bare en liten liten ting

som et bjørkeblad kan dekke.

– – –

Avstand, avstand er det

som gjør det evige til å bære.

Godt at det skygger så stort

det lille nære …

Dagboksblar

2. Vårkjenning

Jeg så våren i dag.

Et lys av grønt gjennom snøen

i søkket der en elg hadde kvilt

i nattbeita.

En kvast av tyttebærlyng.

Dyret hadde brånt den fram

med varmen av sitt blod.

Jeg dekket den til med snø igjen.

Varsomt.

Slik du breier over et barn

som har sparket av seg dynen i søvne.

Makeba synger

Smilet skrider som

en sivgaselle

langs dine lange

munnviker, Makeba.

Og stemmen:

antilopens sitrende angst

ved vannhullene

når lukten av leopard

formørker vinden.

En skjønnhet

som lik stjernene

behøver mørket

for å kunne skinne.

Makeba synger – –

Sett kaffekoppen ned.

Legg teskjeen pent ved siden av

bløtkake-stykket på asjetten.

Miriam Makeba synger i TV – –

Og vi er opplyste mennesker,

vi har sjel – javisst,

en prima slitesterk

europeisk sjel,

ikke svart, ikke hvit,

men gammel-gul

som harskt fett.

Hør! Stemmen stiger

i vrede. Det er som

den ser oss her vi sitter

døde av velferd. En panterklo

glimter fram av

myk pote, en griffel skriver

gnislende i støvet

på våre hjerter:

«all the dark people,

one big team …»

Bli lys

Skaperen sa:

Bli lys! Og

det ble lys.

Men selv sitter han

i mørke

hos det skapte.

Lytter,

lik en blind

ved kanten av rislende åkrer.

Famler med blinde hender

over skapningens ansikt

for å kjenne seg selv,

finne seg selv.

Den svarte hesten

(Ved Delacroix’s bilde «Massakren på Scios»)

Den svarte hesten traver.

Vind i fakset.

Blod på høvene.

Mange røde marker

har den lagt bak seg.

Gaugamela,

Scios, Solferino – – –

Rytteren sov under fluesvermer,

under ravnesvermer,

ble til vakre kvite knokler.

Perser, tyrker, tysk husar –

Den svarte hesten traver.

Eugène Delacroix

mante den fast til lerretet

med sin flammende pensel,

Pablo Picasso bandt den i et skrik

på redselens torg i Guernica.

Men den svarte hesten slet seg.

Salen tom.

Skabrakket blodig.

Den svarte hesten traver.

Ord til meg sjøl II

Sett deg aldri til å skrive

med kaldt hjerte.

Begå ikke voldtekt mot ordene.

Du må øve deg i tålmod,

lære deg å vente, vente

selv om du synes hjertet

bunnfryser i deg, vente

mens angsten herjer deg

som en drankers abstinens, vente

til tiden endelig er inne

og diktet melder seg

så uventet og overrumplende at

du nesten med motvilje griper etter

kulepennen.

Drøm

Men drøm din drøm.

Dét er det eneste

som kan verge dine øyne

mot altfor nakne syner:

Drømmen er blømmende lyng

som skjuler dødens helleristning

på grunnfjellet i ditt sinn.

Barnet

Jeg vandret på villstrå i verden,

mitt følge var smerte og tvil,

men du er den røst som skal rope

meg heim fra vegløse mil.

Fra mørket i morslivet kom du:

et selsomt, forklaret bud

fra verdener bakenfor denne,

fra livet og håpet og Gud.

Du ser på meg, blidt og stille –

da undres jeg over at ord

som Angsten og Hatet og Hevnen

er kjent av noen på jord.

Så lenge et hjerte skapes

hellig og reint som ditt,

skal mennesket tro og håpe

trass alle tap det har lidt.

Jeg løfter deg, barn, som en visshet

mot skjæret av Ragnarok-rødt:

I lyset av regnbuens løfte

blir barnet – vår frelser – født.

Dompap

Dompap på foringsbrettet!

Et usvikelig sikkert varsel

om meir snø med det første,

men det får ikke hjelpe,

dompapen er min kjæreste fugl

i norsk vinterfauna,

en bevinget hilsen fra sola.

Jeg velsigner sikkefrøene

og henne som strødde dem ut

slik at solfuglen min kom på besøk.

Blir stående lenge ved vinduet og se,

det nedsnødde, livløst kalde landskapet

og så – overrumplende brått –

dette varmt røde fuglebrystet.

Det er som om hele snøvinteren –

dette boreale vanviddet av fykende

hvitt –

stanser opp et øyeblikk,

står og varmer sine blodløse

spøkelseshender

ved denne bittelille flammen av farge og liv.

Barnet

Jeg vandret på villstrå i verden,

mitt følge var smerte og tvil,

men du er den røst som skal rope

meg heim fra vegløse mil.

Fra mørket i morslivet kom du:

et selsomt, forklaret bud

fra verdener bakenfor denne,

fra livet og håpet og Gud.

Du ser på meg, blidt og stille –

da undres jeg over at ord

som Angsten og Hatet og Hevnen

er kjent av noen på  jord.

Så lenge et hjerte skapes

hellig og reint som ditt,

skal mennesket tro og håpe

trass alle tap det har lidt.

Jeg løfter deg, barn, som en visshet

mot skjæret av Ragnarok-rødt:

I lyset av regnbuens løfte

blir barnet – vår frelser – født.

Ord og liv

Jeg har drømt om at

én gang – en eneste –

skulle ord og liv

bli ett.

Slik skulle det skje:

som når speilbildet av en lom

svimler gjennom vårblått vatn

og treffer den levende fuglen

i en sprut av sølv, ytterst

i spissen av et svimlende

crescendo-tegn.

Det nytter ikke

Det nytter ikke med ord.

Det nytter aldri med ord

hvis du vil

si noe.

Vi er flyktninger her i det fremmede

vårt morsmål er stillhet.