Hans Børlis dikt presentert av ordfører Kamilla Thue

Hver dag i hele jubileumsåret presenterer ordfører i Eidskog kommune  et dikt fra Hans Børlis forfatterskap.

08.12.2018

Louis Armstrong

Gamle, milde Satchmo –

ansikt som hjulspor på sletten,

som muld og morild.

 

Sår på leppene.

Blod på munnstykket av messing. Alltid

raser solstormen

i dine lungers kløftede tre. Alltid

flyr en ravn på duevinger

fra din søndersungne strupe.

 

Nobody knows …

 

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?

De klapper.

Hender som slo, hender som hengte,

hender

som splittet et mildt, groende mørke

med hatets brennende kors.

Nå klapper de.

Og du spiller, gamle. Synger

Uncle Satchmo’s Lullaby. Svetten pipler,

brystet

hiver. En sol sitter fast

i trompetens skinnende svelg.

Som gråten i en strupe.

 

… the trouble I’ve seen.

 

Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull

over mitt eget stengte ansikt,

mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:

Hvor hentet du kraften til

ditt opprør uten hat? Din

skinnende tone av lys

som gjennomstråler negernatta? Svar meg,

hvor stor sorg skal til …

hvor stor sorg skal til

for å nære en ren glede?

 

Og trompeten svarer

langt borte fra,

en røk av sølv:

– Mississippi …

Hans Børli
07.12.2018

Ett er nødvendig

Ett er nødvendig – her

i denne vår vanskelige verden

av husville og heimløse:

 

Å ta bolig i seg selv

 

Gå inn i mørket

og pusse sotet av lampen.

 

Slik at mennesker på veiene

kan skimte lys

i dine bebodde øyne.

Hans Børli
06.12.2018

Når isfjell driver gjennom din drøm

Det er synd å måtte stige-av

karusellen Jorden, synd

å trå ut i det bunnløse mørket

uten å ha levd noen dager,

bare to–tre, bare fire–fem dager

så skinnende fulle av liv at

evigheten kunne lage

et stjernebilde av dem.

 

Et høgferdig ønske – jeg vet det, men

lyset blir så underlig blått

når isfjell driver gjennom din drøm.

 

Hans Børli
05.12.2018

Vinter-Kristus

Det knirket i usmurt lær.

Knektene førte ham til Golgata.

Men korset fikk de ikke reist,

jorda var frossen.

 

Da kledde de ham naken

og overga ham til frosten.

Men tornekransen rundt hans tinninger

den lot de sitte:

Et blodig rosenblad

sleit seg løs i nordavinden

og blåste inn i Menneskets hjerte.

Hans Børli
04.12.2018

Der skulle vi ha vøri, Kal …

Vise fra tømmerskogen

 

Her er det kaldt og kusli, Kal,

me’ snø og sno frå nol,

men langt i sør fins varme land,

me’ palmesus og sol.

Der skulle vi ha vøri, Kal –

vi skulle reist i fjol.

 

Du har vel hørt om Syden, Kal,

der kokospalma står

så lang og slank at toppen opp

i sjølve himlen når.

Der skulle vi ha vøri, Kal,

me’ tigersvansen vår.

 

Der vekser brø’ på trea, Kal –

– ja, tru meg om du kan –

 

og alle drekker palmevin

av store fempott-spann.

Der skulle vi ha vøri, Kal,

da hadde det gått an.

 

Der fins det fine jenter, Kal,

dom danser rundt i ring

me’ blomst i hår og strå om lend

og ellers ingenting.

Der skulle vi ha vøri, Kal,

hos Lola og Lu-Ping.

 

Du sitter stur og stille, Kal,

du jomter på et skrå. –

Det er så langt tel sydens vår

og palmekysten blå.

Dit ska’ vi aldri komma, Kal

– det kan du banne på.

 

 

Hans Børli
03.12.2018

Snøvinter

Hylende snøstormer

har gått gjennom skogen

og visket ut landskapets ansikt.

Et vanvidd av hvithet martrer

ditt nedsnødde blikk.

 

Bare en og annen

skrå snøbrøtt-stubbe

peker opp av fonnene:

spjærer av fersk

klaka ved,

gule som hundetenner.

 

Stillheten

så overveldende stor at

du hører døden puste

inne i dine øreganger.

 

Livet i deg:

små svarte fisker

som står stille

og rører sakte på finnene

i mørket under isen.

Og du minnes,

minnes så det gnistrer

gjennom hjernevasken av hvitt:

en sidensvans

lakkrød solgul svart

mellom rimblomstene i ei bjørkekrone

tre dager siden …

 

Hans Børli
02.12.2018

Å bli gammel

Det er grått å bli gammel,

ubotelig og ensomt

som reveskabb.

Og det verste er at

du aldri klarer å slite over

den langtøyde navlestrengen

som binder deg til dine unge år.

 

Plutselig kan du gripe deg i

å springe barføtt i graset

og hoppe i kåte sprett

over barndommens muntre vårbekker

skjønt du i virkeligheten sitter på en stein

og støtter haken til krokstaven

og kjenner slitasjegikta rive i

gamle, stabbetunge bein.

 

Hans Børli
01.12.2018

Enetale

Jeg fikk ikke så lett

godtfolk i tale.

De forsto meg ikke, sa de.

Skjønt jeg lærte språket mitt av vinden

som mumler rundt alle laftknuter, skogen

som suser langs alle stier, blodet

som banker i alle årer,

så forsto de meg ikke. Men

jeg ga ikke opp,

jeg snakket så høgt ved meg sjøl at

menneskene var nødt til å høre det.

Da kalte de meg en stølle.

Ja Ja –

Hans Børli
30.11.2018

I kramsnøen

Å gå i nysnø innover holtene –

Den første om høsten

og helst kram:

Da knurper det så godt under steget.

Og snur du deg og ser tilbake,

står sporet klart og nennsomt tegnet;

du leser ASKIM i hælavtrykket

etter gummistøvlene.

 

Iblant fester snøen

i rillene på støvelsålen;

du lugger med deg hele ballen

så grønn liksom forundret måsa

titter fram i fotslaget.

Og oransjerøde rogneblar,

som fuglespor etter drømmer.

 

De våt-svarte bjørkegreinene

med dråper av jern under albuen.

Det såre rådyr-lyset, vidt oppsperret mot

begynnelsens under, en mytisk tid

før tidene. Alt inngir deg en følsomhet

så naken stor at du kjenner

Melkeveiens hvite spiralarm

vibrere som et nøkkeroseblad i vind.

 

I et lykkelig gys av et sekund

vet du med fotsålene

at dette er Jorden,

din barndomsheim mellom stjernene.

Hans Børli
29.11.2018

Drømmene

Mine vidløftige drømmer,

så flyktige og skjøre, utsatte

som doggtung kingelvev

spent ut over ei glenne i skogen

der elgen ofte kommer lufsende

i smådilt over måsan

med horngreipa høgt løftet.

Hans Børli
28.11.2018

Nysnø

Ennå finnes der

tilgivelse i himmelen.

Gårsdagens sulk og søppeldynger

blir dekket til med

et finmasket slør av hvitt.

 

Jeg sitter og ser på

fnuggenes uendelig mjuke fall

skrått over brystet til en dompap

som lyser med sitt lille liv

i bjørka utenfor mitt vindu.

 

Det kjennes varmt innom meg

at alt jeg holder av, alt

som dufter av ville vinger,

er innerlig nær meg

hver gudskapte dag – her

mellom Jordens lågmælte undere.

Rart hvor lite et hjerte kan leve på

når alle kunstige behov

ligger igjen på en skrotplass

ved Melkeveien.

 

Jeg går barhodet ut.

Står i det hvite suset

og lokker snøvåte ord

heim fra skogen.

Hans Børli
27.11.2018

Det vakreste

Det er alltid en kulde i

det vakreste – jeg har ikke

sinn til det.

Det pustskjøre mønsteret

i snøkrystaller og rimblomster

tåler ikke varmen av

store, blå-årete

menneskehender –

Hans Børli
26.11.2018

Aleine

I skogen,

aleine

dag etter dag,

måne etter måne –

Ingen å tala ved.

Ei markmus bare

som titter blankøygd opp av

et høl under en stubbe,

et ekorn, ei nøtteskrike

på leiting etter kakusmuler

i skåraflisa ved kvilplassen.

Ty, knakk det en kvist oppi hogget?

Nei, ingen –

 

Tankene,

som streif-flokker

av kaier om høsten:

Mørke i frostlufta

men høgt oppe

slik at strålene fra ei låg sol

streifer undersiden av vingene

i gylne glimt.

Hans Børli
25.11.2018

Guds hand

Mitt avsides lille liv:

En fyrstikkflamme

som blafrer skremt

inne i hulhanda til Gud

i verdens blåsende netter.

 

Ja, i det redde skjæret av meg sjøl

har jeg sett innsida av

Guds hand.

 

Den var hard og ru,

slitt

lik handa til en bureiser

som står ved åkeren sin en kveld

og knuser et havrekorn for å se

om margen er god.

Hans Børli
24.11.2018

Fra en tømmerhoggers dagbok

Det er høyhet og ro over et tre.

Sterkt, likevel gripende vergeløst,

står det på moen og tenker

milde jordtanker, tålmodighet.

Ei skinnende kvit neverbjørk,

ei gammal furu

med bronsearmene  strakt  ut

i uendelig ømhet for vindene.

 

Da kommer du labbende gjennom lyngen

med øksa og motorsaga.

Stanser under den dødsdømte kjempen.

 

– Skarpretter, gjør din plikt!

 

Treet stuper. Hjelpeløst.

Splintrer greinene under seg i fallet.

Du står der i den brå stillheten:

Så tomt det vart! Lyset fra himmelen

faller over deg som en anklage.

Et minutt bare – ett minutt

av snerrende stål, mekanisk rutine –

og naturens langsomme drøm

gjennom hundre vårer

er skrumpet inn til en dum liten prikk

i stikkboka.

 

– Så mange dager, tenker du.

Så mange kimende julekvelder …

Tiur satt med lurvet klo kring greina,

hakket i rimet, rettet seg, lydde

når finnhunden søykte innpå en avsides

plass.

Store, stille snøfall – vårnetter,

stjernene hang doggete i baret

når skytteren kjek på  skrå

opp på Karlsvognen.

 

– Så mye liv, tenker du,

– så mye hemmelig liv

disse år-ringene sirkler inn!

Et sentrum

som pupillen i et seende øye.

 

Slik kan tankene svive

en sorgfull høstdag når

vinden mumler armodslig

over snauhogstene:

Kvist og vål, ferske stubber

hvor maurlik klisser i kvaen,

et og annet avfelt krufsetre

som henger på skakke i tomheten.

lik en kuleflerret fane

på en skanse som fienden stormet.

 

De snakker om driftsplan, forstmennene,

og risser opp hogstfeltene

med linjal på kartet.

Og vi menige – slitets landsknekter –

vi går seierrike til storm

etter en velberegnet strategi.

Landet blir liggende snaut etter oss:

høgdedrag og åsrygger syner seg

nakne

lik ribbeina på et veldig dyr

som vargene har revet.

 

Å, det er vondt, vondt

å være øksens samvittighet

slik en sorgfull høstdag!

Hans Børli
23.11.2018

Stjernene i november

Stjernene i november,

store, klare

over lasete

lauvfallslier:

Utkjempet sorg,

ensomhet, ord

fra tusen uskrevne

kjærlighetsbrev,

brodert med nennsomme sting

av glitrende sølvtråd

på himmelens djupblå fløyel.

Hans Børli
22.11.2018

Nysnø

Varsomme fjón av snø

rører ved ansiktet mitt i mørket,

famler, føler

langsomt

som hendene til en blind.

 

Og jeg prøver å smile –

 

for at himmelens blinde hender

skal vite

at det er et menneskes ansikt.

Hans Børli
21.11.2018

November

Planeten Jorden

duver djupt og tungt

i Melkeveiens hvite malstrøm

lik hodet til en druknende

som flyter opp for siste gang.

 

Denne øredøvende stillheten

etter lauvfallet!

Selv vinden har gitt opp,

baret stritter grått som hunderagg

i rimfrosten, jorda

ligger naken og forsvarsløs,

himmelen stiger ned mellom granene

med alle sine stjerner. Du

stikker deg til blods

på torner av lys.

 

Jeg frykter denne larmen

av stillhet. Jeg hører

hele verden vånde seg i den.

De mest gjennomtrengende skrik

er alltid lydløse.

Hans Børli
20.11.2018

Hvem kan vinne over døden?

«Døden er angsten for døden.»

(Kaj Skagen)

Vi slåss til siste dag. Men hvem

kan vinne over Døden? Det kan bare

Døden selv.

 

Så motta din tapperhetsmedalje

fra mine redde hender.

Hans Børli
19.11.2018

Mann

Hvis du i livets grove strid

ikke fortaper din finhet –

 

hvis du tungt væpnet til kampen

kan stå i gryet og tyde

blomsters språk

og fuglers tale –

 

ja – hvis det nær din styrke

skjelver en vekhet

lik linnéaens varsomme klokke

innved gropet, jordkrøkt fururot –

 

da først er du mann

og menneske

i menneskers land.

Hans Børli
18.11.2018

Skaperen

Skaperen sa:

Bli lys! Og

det ble lys.

Men selv sitter han

i mørke

hos det skapte.

Lytter,

lik en blind

ved kanten av rislende åkrer

 

Famler med blinde hender

over skapningens ansikt

 

for å kjenne seg selv,

finne seg selv.

Hans Børli
17.11.2018

Blå barneøyne

Til min datterdatter, Elin Margrethe

Jeg løfter deg opp, du vesle,

og hendene mine blømmer

av ny ømhet

for alt liv på jorda.

 

Sommermorgen. Sol og vind.

Det åpne vinduet rasler med stormkroken;

 

skogranda speiler seg i ruten, buet som

en fuglevinge.

Du er en vei tilbake, barn:

Du ser på meg

med alle mine tapte morgner.

 

Himmelen har overnattet

i dine undrende øyne,

Gleden overvintret

i mine frosne drømmer.

Hans Børli
16.11.2018

Kråke

Éi regnvåt kråke på skigarn

er bedre enn ti engler i Himmerike.

Hans Børli
15.11.2018

Vinduet

Utsikten fra vinduet i soveværelset mitt

er dekket til med et hullet draperi av bar

på granene ute i den nære skogen.

Jeg ligger i tidlige morgener

og ser ut gjennom ruten

og tenker på ting

nær jorda: arbeidsdagen

som allerede sitter som en vond knute

nederst i ryggen, restskatten, brevet

jeg forlengst burde ha svart på – –

Men alt i ett

trår tankene ut i ei blå råk i det grønne,

blir kalde på føttene av evighet.

Hans Børli
14.11.2018

Skipet

Med mykt spinnende turbiner

glir skipet fram over verdenshavet

under store, duggete stjerner.

Passasjerene lever den reisendes

uforpliktende liv:

Elsker i lugarene.

Danser på promenadedekket.

Ligger makelig henslengt i  fluktstoler

og nipper til en «Bloody  Mary»,

snakker lengselsfullt om den skinnende

solkysten

som baugen peker mot.

Ingen vet at

rorgjengeren driver

et sted langt bak i kjølvannet

med knust bakhode,

at en fremmed med ansikt av stein

luter seg over rattet

og dreier skuta langsomt om

på en ny og farlig kurs.

Hans Børli
13.11.2018

Det lille lyset

Det lille lyset,

ditt eget brennende sinn,

blender deg:

Den som går

med løkt i mørket,

han ser ikke stjernene.

 

Hans Børli
12.11.2018

November

Så grått og stumt.

November.

Ingen klang i lufta, stille

som i kjerkeklokka

en messefallsdag.

Den knisende lauvlatteren

forstummet i skogen, lukt

som av rå gravjord.

November –

sommeren slutt og

vinteren ennå ikke begynt.

Et interregnum, en tomhet

stor som på en gravølslåve

der de nettopp har «søngi-ut» liket

og en øde eim av salmer og sorg

henger att i lukta av gammelt høy.

Det er som om stillheten oppe

i himmelen

og stillheten nede på ei ribbet jord

hvisker ordløst sammen om

en avdød gud.

 

Hans Børli
11.11.2018

Oppbrudd, del 2

Jeg kjenner et bittert slektskap med

disse trærne som står der

evig står der

med striper av snegleslim over røttene.

Like håpløst som de

kjenner jeg hvor tung jorda er

når himmelen roper med blå vind.

 

Like ensomt som de

er jeg et mørke

som fugler sturer i.

Tause fugler

som løfter på hodet og lytter

når sangsvanenes fløyte av trolldom

skygger for stjernene.

Hans Børli
10.11.2018

Vinterbilde

Du begynner å bli gammel.

Er blitt lettere å herde ut med alt.

Og vondere samtidig. Sårene

blør ikke lenger, brenner ikke,

men smerten har fått en dóv knokkelsmak

av koldbrann.

 

Hjertet kjens stundevis kaldt i bringa,

klaknet

lik et stykke blodrustent råslag

en åtselfugl under flukt

har mistet fra stor høyde

ned i snøen.

Hans Børli
09.11.2018

Seks tusen kors

Det står i historiebøkene:

Da Licinius Crassus slo ned slaveopprøret

år 71 f.Kr.,

ble seks tusen fanger korsfestet

langs veien fra Rom til Capua.

 

Seks tusen – –

 

Tenk over dette, du

som sitter en kveld under leselampen

og hygger deg med Grimberg.

 

– – –

 

Bærestolene gynget fram

gjennom et espalier av kors.

Skallete, forspiste rikmenn, senatorer

på vei til landstedet i Campania.

Gløtt av fornemt flesk bakom

silkegardiner:

Dette forstemmende romerske ansiktet,

– små griseøyne mellom fettfolder,

hengende tunge blohundkjaker.

 

Og slavene, med nakne skuldre under

bærestangen,

svettende, stønnende, springende

gjennom ruinene av Spartacus’ drøm.

Seks tusen kors

langs veien fra Rom til Capua.

 

Luften sto dirrende ladet

av kobberfarget angst. Musvåkene

klippet hysterisk med vingene

i soldisen. – Det oste

av blod og død og åtsel.

– Rekk meg parfymekrukken, Flavia,

de hundene der oppe lukter så skrekkelig …

Tolv tusen fastspikrede hender

langs veien fra Rom til Capua.

 

Og tiden sto stille

i pinens langsomme helvete.

Men fuglene sang i oliventrærne som før

og sauene brekte saktmodig ute på

Campagnaen.

 

Én dag, to dager, – tre.

Og hvert minutt

hang slavene der på korset;

kjøttet i håndflatene tøyde seg til

en frynset hempe rundt naglen, kroppene

svaiet i en bue ut fra treet, øynene

kranset av fluer, tørre, stirrende

mot syner bortenfor all forstand.

 

Først mot kveld tredje dagen

sluknet de sterkeste.

Caput Mortuum.

Seks tusen lemlestede lik

langs veien fra Rom til Capua.

 

Her snakkes så mye om ett kors, én død.

Men hvem var vel han som hang

på kors nr. 1012 på venstre side,

regnet fra Den appiske port?

Nei, ingen –

Seks tusen døde

langs veien fra Rom til Capua.

 

– – –

 

Dette har hendt. Dette har vært

i tiden. Den samme flod av tid

som vugger ditt liv i kveld

der du sitter makelig i lenestolen

og venter på ettermiddags-kaffe.

(At idyllen er mulig, at hjertet

kan kjenne fred i denne verden – –)

 

Du har det med deg. Alt. Ravnene skriker

over en avgrunn i din sjel

hvor skjendselens verdensåtsel stinker.

Pogromer, krig … troskyldige naturfolk

utryddet som skadedyr … galeislaver

lenket fast til toften

på brennende skip … Auschwitz,

Eichmann … seks millioner

myrdede jøder … Og idag

en blodig barnehånd i graset

ved en bombet landsby nær Hanoi …

 

At du makter å le! Du. Mennesket.

At det er mulig

å sitte så makelig henslengt

med ettermiddags-kaffe og smultringer

øverst på tidenes monolitt

av forvridde menneskekropper!

Hans Børli
08.11.2018

Nå.

Et meget lite ord.

Nå.

Likevel rommer det

hele evigheten.

Hans Børli
07.11.2018

Menneskets hender

Det bor en varme i menneskets hender

som i ingenting annet i verden.

Himmels flamme og helvets glo.

Selv nevesteinen ble varm

når menneskehanda tok i den.

Hans Børli
06.11.2018

Gi etter!

Noe inne i deg

stritter alltid imot.

Noe slitent

som stirrer striøygd

gjennom svett hår.

 

Du skulle gi etter nå,

gi etter, lydig mot

de evige lover. Se bare

på aftenstjerna

disse klare høstkveldene:

Den skrider gyllent

utforbakke på himmelen

mot skogens syngende mørke

på høgdene i vest

 

stille, trygg –

 

Bare vi,

som står så lavt i jordmørket,

synes at himmelen og lyset stanser

mot veståsen.

Hans Børli
05.11.2018

Skogsfolk

Der levde vi

på Jordens skulder

under nordlysets hvite tre.

Nordavinden plystret lavt

mellom ordene vi mumlet

på kne ved attføkne eldgroper,

mens flammen av ei fyrstikk blafret skremt

inne i hulhåndens øde verdensrom.

 

Lovottene trakk blod

fra sprukne, øksskaftslitte fingrer.

Angsten for Fattigkassa gikk som

et huløyd spøkelse mellom oss.

Dagene ble for korte, – i kvelder

med måne

lå skyggen av snøbøyde trær

krum som dødens sigd over stien.

Og bekken lo under svullisen

hult og meningsløst – lo

lik fangen som ble gal i fengslet.

Ingen av oss hadde varme nok til

å holde hjertet sitt snøbart.

 

Ennå i dag hender det at

små milde ord

fryser ihjel i bringa mi,

lik trekkfugler som kom for tidlig

til en sein vår.

Hans Børli
04.11.2018

Bønn

Fred ber jeg om, Gud!

Fred

som en nysnøkveld:

Alle blodspor i skogen

snødd-att, alle

flyktende redde fár

varsomt visket ut.

 

Bare en eneste time av

hvit fred.

Så fikk ulv og gaupe igjen

reise seg fra lægeret.

 

For ingenting varer,

ingenting varer i en verden hvor

freden er snø

i rovdyrspor.

Hans Børli
03.11.2018

Hendene

I mange og lange år

var jeg en menig soldat

i brødkrigens store birkebeiner-armé.

Da var hendene mine alltid

harde og ru, sprukne

av økseskaft-slit og vinterkjøld,

tunge tak i strid for føan.

Men den gang kunne disse grovskapte

griperedskaper av noen hender

iblant åpne seg lykkelig

og stryke varsomt

over mjuk kvinnehud

og lubne barnekinn.

er de samme hendene

blitt mjuke og hvite,

ja, reint silkeforet mjuke er de blitt

av års ufrivillig innesitter-liv.

Men kjærtegn? Nei,

nå har disse hendene

fått en lei tendens til

å knytte seg, lukke seg hardt

 

– rundt ingenting.

 

Hans Børli
02.11.2018

Kjærlighetsdikt etter frostnettene

Denne lille uro

i rimhvite skoger:

Et rådyrhode

speilt i ila

i demringens matte tinn-lys.

 

Men vinteren har allerede låst.

En skygge av liv

formørker et øyeblikk

speilbildet av froststjerner

i nattisen.

 

Så løfter dyret hodet

og lytter, værer

etter rennende vatn …

Hans Børli
01.11.2018

November

Værbrauta henger frynset over skogen,

som en guirlander av papir

under taket i en forlatt festsal.

Stillheten er så stor at du hører den:

En usigelig ensom tone

vibrerer i frostlufta. Det er som

den forvakte spillemannen

ennå sitter igjen etter oppbruddet.

Stryker fåfengt på fela, stirrer

glassøygd ut i ingenting.

 

Værbrauta – Melkeveien

Hans Børli
31.10.2018

Den svarte hesten

Natta er en svart hest.

Stjernedogg glitrer i

det fykende fakset.

Og månesneiet bakom disen:

ei feltflaske av irret kopper

halvt skjult under rytterens kne.

 

Og høvene …

Herregud,

like siden barndommens dager

da stien heim ofte vart for lang

før mørket falt på,

har angsten levd i meg,

angsten for at hjertet mitt

skulle komme under høvene

på den svarte hesten.

Hans Børli
30.10.2018

Det store brorskap

Se veiken i et lys om natta

hvor uendelig stille den brenner.

Hør dompapens frostalle fløyt

i gråningen en vintermorgen. Kjenn

den syrlige lukt av forbi

etter lauvfallet om høsten –

Tusen saktmodige stemmer

sier deg dette: Det er

alle tings ensomhet

som forener alle ting i

Det store brorskap.

Hans Børli
29.10.2018

Barnekongens grav

Nei – fåfengt!

Alt du sier om din barndom,

forteller bare hvem du er

i dag.

 

Dypt kan du grave i sinnet

på leiting etter det døde barnet i deg.

Trenge helt inn til begynnelsens

dunkle krypt.

Men seglene er brutt; tiden

er en gravrøver. Du står

i fakkelskjæret under de dryppende hvelv

og ser ditt herjete Nå-ansikt speilt

i stillhetens øye som stirrer

fra barnekongens tomme sarkofag.

Hans Børli
28.10.2018

Konfirmasjonsdressen

Fattigfolk måtte spare på skjellingen

dengang i «de harde trettiåra».

Vart inga penger til overs

til penklær og slik luksus.

Je minns je sleit konfirmasjonsdressen min

til je var godt over de tjuge.

Vaks reint ut av den til slutt:

Ermene på jakka rakk bare

godt over albågan,

og buksebeina tydde

midt ned på smalleggen.

Je såg ut som et anne’ fugleskræmsel

der je sto og stødde veggen på lokale’.

 

Og når je riktig kjenner etter,

så har jeg visst levd all min dag

i et liv som je tidlig vaks ut av.

Hans Børli
27.10.2018

Jeg har alltid spurt

Jeg har stått aleine

og sett mot stjernene om kvelden.

Jeg har løftet mitt skogmanns-ansikt

Derfor var jeg aldri med

der neveslag i bordet

satte punktum bak menns meninger.

 

Jeg har alltid spurt.

Jeg har aldri svart.

Jeg har heller aldri

hørt andre svare. – –

Hans Børli
26.10.2018

Oktober

Atter gjester den høye måned

menneskenes lave trakt, atter

skrider tankefulle oktoberdager

stille over jorda. Tid som har

sett alt, håpet alt, elsket –

Sein tid

med lys av solefall over panna

som kvinner i sorg.

Inne på stormyrene

klager ei trane

på ensomhetens ødslige språk

som vet

at ingen noensinne

fikk et svar.

Hans Børli
25.10.2018

Menneskets ansikt

Mennesket bærer

sitt ansikt i vinden,

nakent, forsvarsløst,

tålmodig –

Sorgens svarte ravner

slår seg ned i munnvikene,

tungsinn og mismot

tynger smilets veike strå

lik yr av rå høstskodde.

Og tidens usynlige termitter

arbeider i knokler og vev,

former utrettelig

håpløshetens maske av alderdom.

 

Men menneskene møtes på veiene

og løfter tappert

sine nakne ansikter mot hverandre.

Prøver å skjule ørkenen

bak et muggspist strå av smil.

 

Til slutt, venninne,

maler jeg ansiktet mitt

svart på innsiden

slik at du ikke skal se

døden gjennom det.

Hans Børli
24.10.2018

Dører innover i evigheten

Hun lå der og var død.

Død var hun.

DØD.

Dette stutte, definitive ordet

fylte hele verden den natta.

Det lyste av ansiktet hennes der hun lå

mellom sterilt hvite laken,

sjukehusets blå stempel på putevaret

tett innåt ene kinnet.

Jeg satte meg ned på hælene,

satt der lenge og så.

Det lyste av ansiktet hennes, et lys

fra før den første morgen og

etter den siste kveld. Jeg hørte

en stum sang

åpne dører innover i evigheten.

 

Det var den natta

min angst for døden

døde.

Hans Børli
23.10.2018

Det vanskeligste

Det vanskeligste er

å holde ut med seg selv.

Holde ut med seg selv

og bære over når

det lukter sure strømper

av din sjel.

 

Men prøv med det gode! Husk

du skal bo i hus med deg selv

så lenge lyset brenner

i øynene dine. Hver morgen

skal speilet hviske til deg der du står

innsydd i ditt eget skrukne skinn

og med såpe rundt øreknutene.

– Dette er Du, Du, Du … Men prøv

med litt vennlighet, et strøk

over det glisne håret kanskje:

– Det går nok bra, kamerat.

Det går nok bra …

 

For mye av hatet og kulden i verden

kommer av menneskets

tærende selvhat.

Hans Børli
22.10.2018

Skogsfolk

Vi banner og vi bråker

i sol og styggevær.

Vi prater vondt om kåker

og skog med bustetrær.

 

Vi filer sløge sager

og sputter snus på snø.

Og ofte kommer dager

da det var best å dø.

 

Ja, ord som frosne tårer

ved tyrielden falt.

Men støtt kom nye vårer

og hjertet glømte alt.

 

Og under grågåsplogen

i nye hauster, brør,

vi rusle skal mot skogen

med øks på arm som før.

Hans Børli
21.10.2018

Og alt er såre godt

Han fikk et liv i gave

av Gud i himmerik.

Det sleit han ut som slave,

og Gud får att et lik. –

 

Nå senker de i jorda

en mager husmanns-skrott.

Så leser presten orda –

og alt er såre godt.

Hans Børli
20.10.2018

Dikt

Du klauv møysommelig opp på

ei røys av svarte ord

og tok etter stjernene.

Fikk inga brannsår

på finga av det. Men

inne i deg er det noe

som svir og brenner

ennå.

Hans Børli
19.10.2018

Døde fugler

Jeg har sett døde fugler i skogen. Om

høsten.

De ligger i lauvrasket

med føttene bønnlig trukket opp

under seg,

vingenes gotiske linje gjennombrutt

av vær og væte. Brystfjærene

skjelver sakte i vinden,

– du hører stillheten snø

inne på fugleviddene i det vesle hjertet.

Et lys faller inn fra evigheten:

Ditt sinn kaster skygge,

lik et tre i måneskinnet

ute på endeløse nysnø-myrer.

Hans Børli
18.10.2018

Sangsvanene

Innerst inne –

bakenfor alle de vakre ordene

som alltid snakker om noe annet –

er Diktet stumt, stumt –

De aner de veldige

vinterskogene – snø

og åpne, svarte os

dit sangsvanene aldri nådde.

Hans Børli
17.10.2018

Oktobernatt

Rim gror over åkrene.

Nakne kornstaurer

peker på Nordstjerna.

 

Som gjenferdet av en død sommer

lurer tåkenatta

over tunge tømmerlåver,

hvor kornband kviler hos kornband

mildt,

som barn i søvn.

 

Dette er dødens time!

 

Intet er endt med døden.

Mektige høstmanns-hender

berger livets grøde.

Hans Børli
16.10.2018

Nekrolog

For dette menneske som hviler

med hendene foldet over brystet

i lys fra saktmodige kjerter,

for dette menneske

er Døden død.

 

Hans mørke bilde svant bort. Lik røyken

over et utbrent bål:

 

Vinden strør en håndfull aske i havet

og vandrer syngende videre.

På klippen

hvor Tiden knuste sitt timeglass

synger en hvit stillhet: Lys

uten skygge.

 

En sol har stanset i senit.

Hans Børli
15.10.2018

Kvinnene bryter lauv

Med oppvendt ansikt

og regndogg i håret

bryter kvinnene lauv. Det første.

Skyene vandrer gjennom deres øyne,

brystene risser sin ømme bue i

den blå vinden

som dufter vått

av snøbråningen i skogene.

 

En kvast av ungt lauv,

noen dunete rakler

i vasen på kjøkkenbordet,

oppå en falmet påskeløper av papir.

Mannen ser på med likegyldige øyne,

mannen vet ikke at

livets fakkel brenner i hans hus.

 

Men kvinnens prestinnehender

smiler i en hemmelighetsfull lykke,

et vemod blått som vinden.

 

Det er ennå håp,

det er håp for verden

så lenge kvinnene pynter sitt hus

med ungt lauv.

 

Hans Børli
14.10.2018

Lengselen

Den som har lengselen i seg

er aldri fattig.

Lengselen kan legge

en blå kongekappe

selv over tiggerens

magre skuldrer.

Hans Børli
13.10.2018

Tiden

Tiden Tiden –

som halsen på en drept fugl

ennå varm

i hendene dine.

Hans Børli
12.10.2018

Hold ut

Det er ikke lett å snakke om været

når gater av glødende kobber

svir hull i dine skosåler og

sjelen er en tørr flaggermus-lyd

inne i knoklenes mugne hulning. Men

skriv med ditt bitre hjerteblod

et brev til trassen i deg

når alle håp går forbi din dør

uten å banke på.

 

Hold ut, menneske!

Det har faktisk hendt at

Den fortapte har låst seg inn i himmelen

med nøkkelen til helvete.

Hans Børli
11.10.2018

Ved korsveien

Vandringsmannen vaknet ved korsveien.

Bålet var sloknet,

men månen lyste klart

over østmarkene. Da så han

en stor fugl i halvlyset, den satt

vaglet på veiviser-fløyen,

sank inn i seg selv

med hodet under den lange vingen.

 

Og bjørka ved mjølkerampen

sto med linn nattbris i lauvet

og hvisket glim av stjerner: Her

er du. Nå. Hos Deg.

Og lenger kommer du aldri,

samme hvilken vei du velger

hvor langt du vandrer.

Hans Børli
10.10.2018

Høstkveld ved myrene

Vått kongrospinn. Skodde.

Et fugleskrik som ei spe flamme

på bunnen av skumringen

 

og himmelen full av grå lyd

et bladløst sus

som om alle de døde hvisker

med morken tunge:

– Ingenting …

Ingenting …

Ingen …

 

Jeg griper tak kring livet mitt.

Kjenner det inne i hendene

lik en liten våt, varm fugl

som rører på seg,

vil ut mellom fingrene.

Hans Børli
09.10.2018

De flyktige tingene

Det er de flyktige tingene

som blir i deg:

Skyggen av en fuglevinge

over stien foran din fot,

lukten av rim og frosne rognebær

en høstmorgen for lenge siden, et ord

sagt i skodda og vinden

ved en skremt kvistvarme

inni elgmarkene …

 

Det er de flyktige tingene

som lever i deg

og holder fast et bilde av deg selv

og livet – flimrende,

som strender speilt

i riflet elvestrøm.

Hans Børli
08.10.2018

Oktober

Disse brådjupe kveldene om høsten

når håen rimer over engene

og måneskinnet ligger som

en snirklet gammel urnøkkel av gull

midt i en sølepytt i hjulsporene på vegen.

Et traneskrik går vilske i skogen,

der lukter blod og is i vinden,

– du er så higende nær ei lykke at

hele atlanterhavet av sorg i verden

skiller deg fra den.

Hans Børli
07.10.2018

Nettene i oktober

Nettene blir logne og ly

slik seint i oktober

når lauvrivar’n har herjet fra seg inni liene,

bjørkegreinene står svarte

risset i det høge blå

lik brister i gammelt porselen.

Og stjernene på himmelen

blikrer ikke lenger og skjelver redd,

de brenner klare og rolige,

de svaier som flammen på talglyset

der han bessfar satt innpå

kårkammerset sitt

og vendte varsomt blar i Bibelen

i kvelder for lenge lenge sia.

Hans Børli
06.10.2018

Ei øks står og rustner

Ei øks står og rustner i skogen et sted

ved regnpisket grop etter eld.

En skogskar hogg den i granrota ned

og ruslet så heimatt i solefalls fred

en tåkekvit, seinhøstes kveld.

 

Han kjente ei smerte, ei sviende glo

som ulmet i tongpustet brøst.

Han harket og hostet. Han spyttet litt blo’

det lyst som roser på snøkvite mo,

men tankene sa: Det er høst!

*

 

Der djupt inni skogene strevde han før

så trufast med øks og med sag.

Når nettene løfter sitt sotsvarte slør,

står graner og suser i gryet og spør:

Nei, kommer han itte i dag?

 

Og skogbekken svarer med sekling og sang:

Han dro på ei langferd i natt.

Så syng bare, storskog, på lyngkledde vang

og byss du hans minne i måsamjukt fang,

han kommer nukk aldri meir att.

 

Se, myrskodda driver i liene blå.

– Syng, storskog, di salme sær. –

Ja, la sjølve høstnattas skyggeland slå

ei harpe hvis sorgstemte toner kan nå

hans sjel bakom stjernenes skjær.

 

Hans Børli
05.10.2018

Ode til elgbiffen

Elgbiff –

nødtørftig steikt over ringhølet

på komfyren i skogskoia.

Grovfibret lårkjøtt

med barnåler og tørre tyttebærblar

klistret i snittet etter Morakniven.

 

Seigt er det, la gå,

krever god tanngard.

Men smaken, menneske! Karrig tørr

men likevel som krydret med

all skogens ville poesi:

Furubar,

røsslyngblommer i seinsommersol,

våt bjørkenever og tyrirøyk

og livets salige brunst …

De fine smaksvortene på tunga di

sender skinnende lykkebud til hjernen,

ditt hedenske kjøtteter-hjerte

ler lykksalig i brystet.

Kort sagt,

du er herlig heime på jorda.

Hans Børli
04.10.2018

Oktoberkveld

Det dirrer som en streng av mørk oktober

mot klangbunn av den avgrunns-djupe

natt.

Og haustens prakt av gull og rød sinober

blir strødd så ødselt bort i svarte kratt.

Hør, vinden ånder gjennom visne kroner

som bruset i ei enkes sørgeslør.

Og bakom alt – i kuldens barske soner –

slår nordlysflammer over stjerneglør.

Det klager inne fra de øde moer

der lauvfall demper potemjuke steg,

når villdyr lister over månebroer

på villmarknattas endelause veg. –

 

Nå seiler jorda under kjøldgrønn himmel

på evighetens djupe, stille sjø.

Se, som en moreld lyser vintergatens

vrimmel

av stjerner som spår vinter, frost og snø.

 

Hans Børli
03.10.2018

Bønn i oktober

Med lepper bitt av frosten

hvisker jeg en gudløs bønn:

 

La meg synge,

synge den syke sola

ned fra himmelen! La meg

fylle hendene med skygge og snø

og skape en blomst

med ansikt som ung synd!

 

Jeg lever på Jorden, på Jorden

hvor hestene har muldblikk, hvor sene asters

brenner lydløst

ved døren hos en jeg elsker.

Jeg vil ikke

synge med knokkelmunn! Vil ikke

være en medskyldig

når livet raver

baklengs inn i mørket

med skuddsår i bringen!

Hans Børli
02.10.2018

Ordene

Angsten for ordene

den har jeg kjent.

Vers har jeg skrevet

og vers har jeg brent.

 

Tvilen i hjertet mitt

kviskret i hån:

«Fattigpilt er du,

som dikter på lån.

 

Arket er vakrest

når det er kvitt.

Spar det for ordet

som ikke er ditt.»

Hans Børli
01.10.2018

Jeg liker uvær

Jeg liker uvær.

Stritt regn om hausten.

Tunge snøfall ved juleleite.

Det løyser og lindrer

noe frossent og forblåst inni meg.

 

– ligge i ei slåttebu

når regnet trommer på nevertaket,

og skogen driver inn i gråskodda!

Det er som endelig å få gråte

fullt og befriende

etter lang barfrost i sinnet.

 

Eller gli på ski over myrene

en dag i januar,

når snøkorn slår

som kvite gnister gjennom rommet.

 

Og verda søkker,

søkker i kvitt sus

inn i himmelen – –

 

Da er en først aleine,

heilt og herlig aleine.

En veit at sjøl skisporet

slettes ut

ettersom en går.

 

Ja, jeg liker uvær.

Men synet av fugletrekk om hausten

gjør meg tung til sinns.

 

Jeg har ofte stått på høgda

når tranene dro mot sør

med sol under grå venger.

Da visste jeg sårt

at jeg elsker uværet

fordi det er grått –

 

som glemselen.

 

Hans Børli
30.09.2018

Ran

Jeg ligger bundet

hjelpeløs

i et gustent mørke av

måne og barfrost.

 

Og høstnatta –

ei kvinne med svart flagrende hår

munn som et hoggsår i ansiktet –

lister seg lydløst bort

med hjertet mitt i hendene.

 

Jeg kan ikke røre meg,

kan ikke kreve hjertet mitt tilbake,

dette røde

som brenner

mellom fingre av frost.

 

Men jeg lever.

Jeg lever

 

og morgenen skal finne meg

og late som om ingenting var.

 

Hans Børli
29.09.2018

I Børrudskogen

Jeg har ikke lange vegen til skogs,

åtte-ti skritt bare

så står jeg inne i søylehallen

av gotisk himmelstrebende stammer.

Jeg ruslet ofte der på stien

over vennlige furubrenner

oppover mot Kroksjøen.

Helst om høsten

når villgraset bølget silkeblankt

i vinden over sletthogstene

og furukronene kniplet seg mjukt

mot høge trekkfugl-himler.

Ja, jeg levde mange dikt

aleine der oppi Børrudskogen.

Det kom sjelden så langt som til

ord og linjer, bare

et vingesus gjennom sinnet,

en hete bak øynene.

Diktene forble

skikkelsesløst fri, fri

som rådyret inni snaret,

som traneskriket på myrene.

 

De uskrevne diktene mine

skal synge duetter med vinden

og hviske i sivet

ved breddene av den mørke elv

der Tuonelas svane skriker.

 

Tuonelas svane – dødssymbol i det finske folkeepos Kalevala

Hans Børli
28.09.2018

Tømmerhoggeren og motorsaga

En sang til deg

o motorsag: Siste modell,

8500 omdreininger i minuttet,

kjedehastighet: 20 m/sek.

 

Jeg ser din hvite stripe

av skinnende skarpfilte skovl-tenner

farlig nær pulsåren

i mine magre lysker. Hver eneste

av dagens åtte harde timer

holder du en tanke levende hos meg:

– Et glipp med foten bare … et eneste

feilgrep

så ville blodet mitt blømme på snøen …

Du lunefulle venninne

som allerede har gitt meg

yrkesnevrose i begge albuene

og «hvite fingrer».

Du lettsindige lille djevel

som dreper freden og skogsuset

med hysterisk motorbrøl og

forpester skogens ville dufter

med bensinós og oljestank.

 

Deg elsker jeg

med vår tids karrige kjærlighet:

Du lar meg tjene mer,

mange gule lapper mer

pr. svettedunstende dag

(det nye kjøleskapet, kone …

den uferdige verandaen …

kanskje til sommeren, kone,

kanskje til neste år …)

 

Stillheten har gått i eksil

et sted bakom stjernene,

en snø av avrevne fivrelvinger

dekker den store barfrosten.

Her gjelder om

å bite tennene sammen

og lære seg trinnene

i dansen rundt stålkalven.

Hans Børli
27.09.2018

Ensomhet

Je for døve ører sang nok

her i bygda mang en gang. –

Sangen som ei sprøkkin bjelle

djupt i hjertets armod klang.

 

Ja, som ugla seint en haustkveld

kjutret je mot snø og sno.

Ingen svara. Skriket døde

uhørt hen på øde mo.

Hans Børli
26.09.2018

Redskap

«Arbeid er kjærlighet gjort synlig.»

(Kahlil Gibran i «Profeten»)

Jeg liker å bruke god redskap,

velprøvd, villig arbeidsredskap

som lette seg fram til sin form

gjennom århundrer

og stanset

på menneskehenders lykkelige Ja.

Liker å bruke kroppen min også,

kjenne motstanden, noe virkelig.

(Men kom endelig ikke

med denne raslende papirdraken

Virkeligheten. Den er bare

Ordet blitt til ord, Logos

med nylonvinger.) Det duver

en takt gjennom alle ting, en rytme

du lytter deg inn i

med hjertet og fingertuppene.

Og har du først funnet denne solrytmen,

da er det ikke lenger mulig

å bli helt ensom.

Hans Børli
25.09.2018

Isfuglen

Høsten kom tidlig.

Nordavind,

snø i bergene

og alle farger sloknet.

Men jeg har hørt mine drømmer

hviske sammen

som barn om natta,

som fanger i luftegården:

– Langt inne i snømarkene

ved elver så djupe at

de aldri fryser til

lever Fuglen

– den gnistblå isfuglen

med solfjær i bringa.

Hans Børli
24.09.2018

Kompetanse

Hvis du med det rette

dvelende ettertrykk kan si ord som

«vurdere», «konkret» og

«på det nuværende tidspunkt»

samt seigdra et ettertenksomt

«ææ … hh» eller «ææ … øhh»

på strategiske steder i intetsigeriet,

da er du fullt kapabel til

å slite en ministertaburett i

den norske regjering.

 

Hans Børli
23.09.2018

Jegerdrøm

Vi er alle jegere.

Og svinnende kort

er vår lykkes stund:

Den sky fuglen

sett gjennom sikteskåret.

 

Og siden?

 

Tyngden av død

i jegerens hender.

 

Vær viss – den dag vil komme da

du priser kulen som

forfeilet sitt mål. Vingeslagene

som reddet din jegerdrøm

fra oppfyllelsen.

Hans Børli
22.09.2018

Hvis

Hvis du salter ditt blod

med jordens ramme safter,

hvis du bosetter deg med ditt hjerte

i landet på hitsiden av

de blå synsrendene, hvis

du sår vinterrug i

dine drømmers frostlendte åker

der fåfengt du prøvde

å dyrke opium,

da skal du aldri mer

fornærme hverdagen

ved å kalle den grå,

da vil livets lys være hos deg

alltid,

også i de lykkeløse timer,

slik blar av brudebluss og kongslys

kleber til dine våte støvleskaft når

du vabber tungt gjennom myrlende.

 

Hans Børli
21.09.2018

Høstkveld

Det ånder så tongt gjennom sloknende dag

av kveldsvind som egges til storm.

Og skyene skjuler i drivende jag

hver stjernes befriende form.

Se, lauvet, det sist, så falmet – forlatt

til høstjordas gravmarker tyr,

før grågåsa klager sitt farvel inatt

etsteds innpå måsagrå myr.

 

Der haster en vandrer så ilsomt mot sør,

det var sommar’n, den glade gesell,

og skogen, hans brur, med det

lauvgrønne slør,

skal skjendes av stormhand ikveld.

Men kimen er sådd. Djupt i grojordas skjød

der blunder en sommarens sønn,

som engang bak nettenes snødrev og nød

skal nevnes for Vår i vår bønn.

Hans Børli
20.09.2018

Meningen

Meningen

er ikke for én og én av oss,

ikke for deg eller meg.

 

Det faller mye rå mørtel

på steinene i grunnmuren,

mye sulk og søppel,

før katedralens idé

syner seg i pilastre og strebebuer.

Hans Børli
19.09.2018

Urbanisert

Han la-igjen sitt ansikt i skogen;

det ligger forlatt i røsslyngen

og tygger vind.

Mens han tusler omkring inne i

drabantbyen

med sjelen strittende som halm

ut av tomheten.

 

Det er ikke så lettvint som

de kaldkloke velferderne

på toppen tror: Du kan ikke

bare sette pendress på ei sorg

og kalle den lykke.

 

Hans Børli
18.09.2018

Vengen av ei grågås

Ho mor –

dømt til livsvarig i

den gistne, værgrå husmannsstua

der svarte skogen i alle år

snuste loddent mot laftknutene.

 

Minns ho brukte en fugleveng

til sopekost i huset. Gikk der

så stillsom og adels fin i rørslene,

sopte søppel og støvelskitt fra det kvist-

knokete kjøkkengolvet

med vengen av ei grågås.

Hans Børli
17.09.2018

Politikerne

Nesten hver kveld

ser du en eller annen av dem

i Dagsrevyen på TV. De står der

oppsteglet på Stortingets talerstol

og gnikker bakhodet mot de stramme hvite

pantalon-knærne til Eidsvollsmennene

på bildet i bakgrunnen.

 

Og ordene de mer eller mindre veltalende

strør ut av sine autoriserte kjeftamenter

kreker som maur inn i øregangene på oss

og gnager hjernekassene våre

hule og tomme

slik det skal og bør være

i et godt demokrati.

Hans Børli
16.09.2018

Teologi

(To karer sitter på kvilstokken og prater):

«Je sitter og tenker på dettane der

om himmel og evigheit, gutt …

Ska rekti lure på hen det bær’

når jordelive er slutt?»

 

«Jo, da får du kjortel ta solbleikt lin,

– en skreddersydd engleham,

og bak på den runde ryggen din

gror snøkvite venger fram.»

 

«Men trur du itte Vårherre har

en ørliten skogerkrull,

så vidt at en gammal øksekar

får høgge for matløsta skull?»

 

«Jo visst! Det gror grønskog på

himmelens mo,

så vokstall og høg og tett

som Libanons seder der Salomo

høgg temmer te temple sett.

 

Og der ska fellinga sekkert gå fint,

for henger du opp et tre,

da flakser du bære oppi – og svint

kvister du toppen ne.»

 

«Men håssen ska ein få målt opp og slik?

Det tør bli vanskeli, kær.

Du veit atte hist oppi Himmerik –

det fins inga fullmekter der …»

Hans Børli
15.09.2018

Elgøyet

Jeg står og stirrer inn

i tomme dyreøyne

der livets syner er brustne – –

 

Hva er det for selsomt

lys der inne?

Er det stjerneskinnet?

Er det bålets skjær?

Nei, det er dødens

bleike kjerter,

tent av ei stålkapslet kule.

 

Og jeg spør mot elgøyet

og mot høstkveldens store stjerner:

Er det fagert landet

bak dødens grenser.

Er det blåner som suser

av fred – fred –?

 

Men fjernt ute

svarer en villfugl

med isnende skrik.

Spør høstnatta,

dødens elskerinne!

Hans Børli
14.09.2018

Slik forlater du et bål

Slik du en høstdag inni tømmerliene

forlater et bål

som ennå brenner – slik du

tar redskapen din og går

bort i skodda og stillheten

mens skjæret fra bålet du tente

famler over stammene bak deg,

over ansiktene til dem som

ble sittende att i lysringen –

Slik

skulle jeg ville bryte opp

fra dette livet.

 

Skjønt jeg vet jo at det er

bare en kort frist. Om ikke lenge

vil kvitoska fyke i vinden

over den kalde gropa etter

alle flakkende bål, rådyret

prente si snøskurte klauv

midt i eldstedet.

Hans Børli
13.09.2018

Nattbilde

Grøssalt er det å se

ansiktet til et aldrende

menneske som sover:

Dødens vinge

har rørt ved det, stillheten

kommer med várt klokrafs over golvet

og legger seg ved senga

som en svart hund.

Ingen dyrebare løgner

smidd av smil

kan lenger lyve bort at

sorga tar siste stikket

i alle spill.

Hans Børli
12.09.2018

Høstkveld

Jeg sitter inne i et fugleskrik – –

 

I dette sære lyset av kvit lyd

ser jeg min sjel i et syn.

Den har auger som en skremt fugl,

og det later ikke til at den

kjenner meg.

 

Den stirrer på meg. Stirrer på meg

med det sugende svartblikket,

fullt av undring og angst.

 

Hans Børli
11.09.2018

Leve revolusjonen!

Dere er så bekymret for arbeideren,

dere som sitter trygt bak papirkanonene

og fabler om revolusjon.

 

Dere har lest «Das Kapital» – joda, men

den lange og tunge leksen

den har dere aldri stavet på.

Hva vet vel dere om

de beryktede åtte timer, ti timer, tusen

forbannede år? Hva vet vel dere

om filler og møkk og svette?

Om steinstøv i lungene,

ødelagte ryggvirvler, muskler

slitt løs fra festet, barn

som gråter etter brød, morgendagens

truende ansikt på ruten …

 

Dere er bare matleie.

Og matleihet, kamerater,

det er en svak ideologi

å bygge revolusjonen på.

Hans Børli
10.09.2018

Valgplakat

Det tales på «Folkets hus» i kveld.

Det tales om folkets vel.

 

«Ned med renten! Mindre skatt!

Skog til skogløse bruk …!»

 

Ute ved porten blinker det matt

i en strømlinjet Buick.

 

«Så flott en bil! Hvem eier den?»

 

«Vår meget talende venn.»

Hans Børli
09.09.2018

TIl mor

Alt godt og vakkert som er blitt

meg kjært på heimens jord,

har lånt sitt lys fra hjertet ditt,

du gamle, slitne mor.

 

Du lever med i bjørk og hegg,

i sol og regn og vind.

Pinseliljen ved din vegg

er budskap fra et sinn.

 

I trogent strev med tusen ting

i stue fjøs og kvé,

du sleit din gylne giftering

så tynn som lauv på tre.

 

Jeg ser deg for meg, mor, så tidt,

jeg ser deg der du står

på stabbursbakken, høgt og fritt,

med himlen om ditt hår.

 

Jeg vet: en dag er alt forbi

og all din gjerning gjort.

En hånd av nådig søvn slår i

den tunge kobberport.

 

Da vil den gamle stua stå

som fremmed for mitt blikk.

Og heimløs heime skal jeg gå

langs stien der du gikk.

 

Hans Børli
08.09.2018

Hender av vind

Etter mange år på villstrå

vet jeg

at hender av vind

alltid stødde mine blinde steg

gjennom ulendet.

 

En dåre er jeg og

skal jeg alltid vedbli å være.

Men midt i mørket

på dårskapens vei mot døden

denne plutselige berøring,

dette staggende tak i armen:

– Nei! Ikke der …

 

Mitt hjerte er ennå ikke

blitt et åtsel. Fordi

hender av vind

alltid stoppet meg

ytterst på randen av

ravnefølget.

Hans Børli
07.09.2018

Høstmannen

Ditt liv er et korn blant kornene

i høstmannens hender.

Ru og mørke av jord

omslutter de med linjer av ømhet

såmannens evige drøm

 

at en gang

en gyllenmoden åker

lik stjernenes stumme sus

på bunnen av vinden

 

og ingen hunger mer

alle sigder rustnet bort

Hans Børli
06.09.2018

Noe

Vi byttet bort Gud mot et gudløst savn,

men noe er helg for oss alle.

Noe. – Vi veit ikke navn.

 

Noe er hellig hevet

over et lavland av tvil.

Vend deg mot vest når sola

synker bak trøtte mil.

 

Da skal du ordløst ane

vingeslag gjennom ditt bryst.

Bak blåfjella hvisker noe

bortenfor sorg og lyst.

Hans Børli
05.09.2018

Villa-by

Ikke piggtråd,

men hvitmalte stakitter.

Ikke svingende lyskastere

i vakttårnet, men

tynnslipte blikk

bakom gardinet.

 

Kommer du seint hjem en kveld,

så akt deg

at foten ikke snubler

i trappetrinnene …

Gå stille i dørene. Kamufler ditt skrik

med penhet og brahet. Lev

som var du død, som

hang din sjel

vaskepulverduftende hvit

på tørkestativet.

 

Men i veigrøften ligger

din lengsel – lurvet,

forstøtt av alle.

Ligger din forliste lengsel

med klovnedrakten tilklint

av spy og søle.

Hans Børli
04.09.2018

Natt

Lar glaset stå åpent mot natta.

Ligger og lyer på skogen og vinden.

Det blåser stjerner gjennom granbaret,

en øde lyd

som evigheten er laget av.

Døden sitter på ei grein der ute i mørket

og gynger med i vindens rytme,

med gjennomsiktige siriss-vinger

av sorg og lenge siden.

Jeg tenker:

Det er ikke råd å komme

helt nær

noen eller noe – alle

har vi himmelen rundt hodet

lik ei klokke av glass.

Hans Børli
03.09.2018

Politikerne

Der sitter de.

På fjernsynsskjermen.

Og rører rundt i ordvellingen

med hender som digre briske-tvarer.

Er som de innerlig ønsker

å gjøre de runde ordene

enda rundere

med store myke gester.

Hans Børli
02.09.2018

Barnetro

Da jeg var en liten gutlarv heime på torpet

i skogen,

fulgte jeg ofte mor til fjøset om kvelden

for å hjelpe henne med å bære

mjølkebøttene i hus.

Slik i sopptida utpå ettersommeren

kunne krøttera ofte bli seine.

I logne godværskvelder

satt vi der utafor den værslitte fjøsveggen

og nilydde inn i stillheten

etter bjelleklang og kuraut.

Det sto ei diger osp oppe i berget

ovafor sammarsfjøset.

Og hver gang et vindpust snaget gjennom

skogen,

raslet det varsomt i lauvet på ospa oppi

berget.

 

Da innbilte jeg meg at

det var vingeslag jeg hørte:

englene flyttet på seg

og slo seg inn på nattkvisten oppe

i høghimmelen et sted.

Hans Børli
01.09.2018

Septmeberskål

Lufta er gyllen

som klostervin, klar og kald.

September –

en klang som i tynt krystall:

Døden klinker med Gud.

Hans Børli
31.08.2018

Ensomhet

1

Jeg planter et  skrik

på de nordlige høgder

der himmelen står mørk som jern.

Jeg planter et skrik,

og ser min innestengte smerte

briste ut i

blomst – en rød villvalmue

på nordlysets kalde åkrer.

 

2

Djupt i mørket mellom stjernene,

midt i den ytterste ensomhet,

er menneskehjertene alltid sammen,

slik trerøttene i jorda

rører ved hverandre og skjelver

når stormtakene griper i skogen.

 

Ja – ensomheten er

menneskehjertenes eneste

ubrytelige fellesskap.

Hans Børli
30.08.2018

Sett fra månen

Hverken Armstrong, Collins eller Aldrin

sa det,

men sett fra Månen tror jeg

Jorden ligner et menneskekranium

med store mørke  skallebrudd

etter tunge slagvåpen.

Hans Børli
29.08.2018

Nixon-tale

Han sto der på en flaggsmykket talerstol

og serverte banaliteter med en glød

som var de den siste dagsorden i

Himmerike.

Smurte raust en billig gullbronse av ord

på korset av rusten piggtråd.

Øynene bedehus-aktig himlet

oppunder mørke bryn, hendene

velsignende strakt ut mot verden:

La de små millionærer komme til meg

og hindre dem ikke …

 

Til slutt

datt han gjennom bunnen på

fjernsynsapparatet

og forsvant ut gjennom et rottehull i

golvlisten.

Hans Børli
28.08.2018

Dikteren

Han er den falne engel.

Han sitter med svidde vinger i helvete

og skriver brev til noen han kjente en gang.

I Himmelen.

 

Leiter mødefullt etter ordene,

nøler og mumler og stryker over,

for han husker ikke lenger så godt

de skyldløses språk.

Hans Børli
27.08.2018

Heime hos naturen

Jeg satte sommersola som en smørblomst

i øverste knapphullet på busserullen min.

Jeg sveipte høstnatta kringom meg

som et svart sørgeslør.

Jeg var så liten at jeg satt som en mygg

i øyenbrynet til Gud. Jeg var så stor at

universet lyste grønt inne i mitt mørke

lik et gaupeøye i skogen om natta.

Hans Børli
26.08.2018

Mitt siste tre

Titusentalls trær har jeg felt.

Tok det første innpå Brannmyråsa

på Fjellskogen

den høsten jeg fylte sju år.

Nå er jeg godt over de seksti.

Og de fleste av disse åra, skogsknog,

øks og svans, motorsag og fellespett.

Hen står mon det siste treet

jeg kommer til å felle?

Kanskje nærmere enn jeg aner.

Ei malmfuru innpå grensehøgdene?

Ei bartung gran? Eller

ei osp med krone som en mangearmet

lysestake av bronse?

Ingen veit.

Men tanken min sitter som

en blå fugl på spiret ditt i kveld,

du mitt siste tre.

Hans Børli
25.08.2018

Huldrestrengen

Je vil legge meg i ei utløe

en kveld da sulua skvatar

under solbron never i takskjegget.

Je vil blunde inn

mens angen av gras og kjyrublommer

strømmer mot sansene mine

som mild bedøvelse.

 

Så kommer skogsnerta

i rau stakk og sølvspente skor

leende gjennom doggfallet.

Ho bøyer seg over meg og kviskrer.

Ho tar lyra ut

av bankende hjerte mitt

og bitter en ny streng i lydbågan.

 

Ho veit at je mangler den strengen –

strengen som er spønni

tå hjerteblod og drøm,

tå måltrost sang og gryingsgull,

tå linneaduft og bekkesilder.

Huldrestrengen. – –

 

Så vakner je,

tar lyra mi med glae hender

og går med sol i ansiktet

ut mot den vaknende verda.

 

Je setter meg på en stubbe

og tar til å spelle.

I svimlende lykke kjenner je

at nå låter lyra mi

slik je drømte ho skulle låte

i alle halvglae dager og netter.

 

Med lyende hjerte speller je

den vesle, enfoldige sangen

som sildrende Nestrøy-åsa synger

i lyse jonsoknetter nord på Jaralden.

 

Hans Børli
24.08.2018

Augustmørket

Mjukt som silkefôr er augustmørket,

faller så brått og overrumplende:

Du rusler stien gjennom skogen

med himmelen over deg,

strøk av unge granbarskudd

som linne kjærtegn mot ansiktet.

Men plutselig

ser du at den lange skyggen din

er borte.

 

Alt blir så svimmelt og underlig.

Du kjenner deg ikke lenger som Deg.

Er som hjertet ditt ble hengende igjen

i en kingelvev. Universet

glør grønt som en sankthansorm

inne i det bunnløse tomrommet i deg.

Hans Børli
23.08.2018

Døden

Det heslige bilde av Døden

din egen angst tegnet

er et avgudsbilde, en kimære.

La deg ikke fjetre! Lytt

til Livet som hvisker  mjukt

i solefallet: – Jeg

skal bringe deg en gave

til slutt.

Jeg arbeider på den hvert sekund,

jeg vever den av dagrandsrødt,

av blå-blått fra kveldshøgdene,

av varmen under vingen til en fugl

som sover på nattkvisten,

av kornmo og mørke og

min egen hviteste drøm

vever jeg en gave til deg:

 

Døden.

 

Vingeslag

befridd fra sin vinge.

Hans Børli
22.08.2018

Ei dørklinke av jern

Jeg minnes ofte

klinka av jern

på svalgangsdøra

heime på torpet i skogen:

Henders varsomme grep,

jordete bondenevers lengsel,

hadde slitt den tynn som

en fuglevinge.

Hans Børli
21.08.2018

Tanker ved leirbålet

Du er selv et mål.

Ditt eget rastløse jag

etter vind skygger solfallsgull

forlenger bare vandringen for Ham

som følger deg i fáret,

som står ved den kalde asken

etter dine leirbål

med ditt sanne billede

varsomt mellom hendene.

Hans Børli
20.08.2018

Dyret i mennesket

Dyret i mennesket

hyler vanmektig. Fredløst

under soler av hardt neônlys.

En herreløs hund, en angstbiter

som flekker tenner mot seg selv

i gult hat.

 

Dyret i mennesket

var engang et kongelig dyr.

En sang fra det høye,

en guds kjærlighet

nynnet inn i sener og rødt blod.

Lykke var det, stolthet

edel og sky

som linjene i kronhjortens hode,

som sviktet i panterens steg.

 

Og fjellene sov blått

bak de jomfruelige sletter

hvor klo og klauv

tro langs de samme stier

mot vannhullene.

 

Det rene, ubesmittede dyret

lever ennå i oss

i sjeldne stunder

av vennskap

mellom sjelen og kjødet.

Solstunder

da livet synker inn i våre sanser

billedløst, nytt

som på den første dag.

 

Se på en ung kvinnes

leende lender,

en manns ansikt når

han reiser seg ved kilden,

leppene våte

av jordens kyss.

Hans Børli
19.08.2018

Den navnløse

Kristendommen – tja,

den kan være temmelig lunken.

Som lukten av prestefis

i sakristiet.

 

Alt dette ulne Jesus-pratet

har gjort Vårherre til

en tannlaus gammel gubbe

som lever på kår hos Sønnen.

Er det rett å ta lynet ut av Jehovas hånd

på denne snakkesalige måten? Nei –

den som alltid ferdes til fots

under åpen himmel, den som

skjelver for tordenværets velde,

slåss mot vinterstormene,

lytter ved sommerengene,

han aner

en høgere guddom:

Den ansiktsløse, Den navnløse

som bor i boliger av lys

der du må legge av deg din menneskehám

ved porten før du trår inn,

slik husmennene i gamle dager

måtte kippe av seg de jordete skoene

før de gikk inn til husbonden.

 

Det er ikke mulig for oss mennesker

å uttale Den navnløses navn

fordi vi har ord

og tunge.

Hans Børli
18.08.2018

Sangen

Min persiske drøm, Du

mitt magiske teppe

fra 1001 natt – fly meg

heim til landet

der fugler av ild synger

med tunger dyppet i snø.

 

Sangen

om fjernsol på vardene i vest.

 

Sangen

om hjertets blå rasteplasser.

Sangen

som blir i tiden

lik stjernegnisten i rinnende vann.

Hans Børli
17.08.2018

Barnet

Vesle barn, du kom med bud

fra en gammal, mildøgd Gud.

Han som rusler rundt hver kveld

og tenner store stjerner

over skog og fjell.

 

Barneøyne, barnesmil

løser tru og splitter tvil.

Mørk og tung var hugen før

du, mitt barn, med lys i handa

banket på min hjertedør.

 

Og ditt lys det bar du med

fra et hellig altersted

lyset som du, vesle, så

dengang du som ugitt gave

i Guds hender lå.

Hans Børli
16.08.2018

Kveld

Graset bøyer seg ydmykt

som lyttet det til ei stemme nede i jorda,

den bratte kveldshimmelen i vest

drikker en dag og bleikner.

Selv står jeg i mild skumring

og slipper Cassiopeia som

en gyllen østerlandsk drage

ut av mine nattvante øyne.

Hans Børli
15.08.2018

Ordene

Ordene,

de dødelige menneskeordene –

veit du at de eier en sjel?

 

Ord som blir drysset,

som regnets dråper

på blygrå sjø.

Ord som blir kviskret.

Ord som blir nynnet.

Ord som blir bedt

der en skal dø.

 

Stemningen, –

elden i mennesketanken,

finner ordenes reine metall.

I dikterens esse

blir ordene sveiset

til klare klokker –

 

til gledens og sorgens

tonende klokker.

 

Hans Børli
14.08.2018

Kråker

Tro meg, uten kråker

ville ikke livet være det samme.

Uten kråker på skeive i vinden

over blakke jorder etter høstregnet.

Uten kråker kraksende på hestelorten

langs tømmerveger over mørknende sjø-is

om våren.

 

Uten kråker med svarte agat-øyne, speidende

mot menneskenes boliger når det dages.

Uten kråker

ville det være et tomrom i vinden,

en skygge av savn bak øynene dine.

 

Alt av liv behøves hos Livet.

Og kråka vet ikke at den heter kråke.

 

Hans Børli
13.08.2018

Tonefall

Jeg sier strengt til meg sjøl:

– Ordene står der

og er bare trykksverte

på hvitt papir.

Men er det ditt dikt,

skal menneskene høre stemmen din

slå gjennom muren av avstand.

 

Høre deg rense strupen

og stamme

og lespe på s’ene

og møysommelig rydde plass mellom

ordene

for stillhetens hviskende engel.

Hans Børli
12.08.2018

Gåtene

De store gåtene i ditt liv.

Du har ikke løst en eneste av dem,

bare tuklet så lenge med dem at

de ikke lenger kan løfte seg

i fri flukt.

De kryper blindt omkring i mørket

på jordbunnen i deg,

lik store lodne nattsvermere

med laser av sundrevet kingelvev om

vingene.

 

Hans Børli
11.08.2018

Sette grime på natta

Du får ikke tak i det. Det er bare

anelser, bevegelser i mørket

langt inne i deg,

bakom alle ordene.

 

Det er som i barndommens dager:

du skulle hente hesten heim fra hamninga

i svarte augustkvelder.

Hørte knepp i hovleddene på gampen,

og pusten, forunderlig het mot det våte

graset,

men dyrekroppen gikk i ett med mørket

og himmelen raslet av flaggermus.

 

Du sto der tafatt

og prøvde fåfengt sette grime

på sjølve natta.

 

Hans Børli
10.08.2018

Heimkomst

Det står en mann i kveldsolskjæret

ved den gamle morkne grind,

men fremmed kan han ikke være –

tårer glitrer på hans kinn.

 

Han står med hatten sin i neven,

suger inn alt kjent og kjært,

mens trost og skjære holder leven,

og bekken suser lunt og nært.

 

Men herregud! Hans øyne finner ikke

hva helst av alt de ville se,

for stua som han lukket inn i

avskjedsblikket,

er revet no for lengesia ned.

No blomstrer bare kvite prestekrager

rundt omkring ei ranet, ødslig tuft,

hvor tusen tapte barndomsdager

ligger gjemt i kveldsval duft.

 

Og se! I stien ned til brønnen

vogger òg det ville flor,

som kviskrer stille imot sønnen:

Her gikk di gamle, slitne mor. –

Ho ruslet her med sølverglans i håret.

Ho ventet alltid på et brev

og sovnet stille inn her ene året

med en bønn for ham som aldri skrev.

 

Et kratt av viju kranser åkerflekken

som faren grov i ærlig strev,

men på ei steinrøys nedved

kvennhusbekken

ligger att et rustent grev.

Og heggen står i samme brurekransen

som snødde stilt om ham og vesle Gerd,

da de tok avskjed etter siste lørdagsdansen

før han dro ut på livets vide ferd.

 

No står han atter på de gamle tufter

mens kvelden dirrer ømt av fuglelåt.

Og ville, stride prestekragedufter

gjør hjertet sårt og tongt av gråt. –

Å – som han lengtet frå en præriesommer

til disse skogblå kvelders kvil,

men se – det er jo bare blommer

som hilser ham med velkomstsmil.

 

Hans Børli
09.08.2018

Ord til meg sjøl

Takk din tunge klumpethet for at

det trass i alt kom flukt og høyde

over ditt sårføtte låglandsliv.

Et rådyr er så grasiøst og lett,

dét drømmer aldri om vinger.

Og ingensinne diktet fuglene en sang

om stjernene og vinden.

Det er noe som heter lengsel.

Og dén ble din arvedel.

Det er lengselen som setter

en vinge av ild

på fjellet i solnedgangen.

 

2

Du må lære å vente.

Du må bære dine vintrer,

stå dine vakter hos det levende

selv om livet i deg er lite og svart

som loppe på snøen i februar.

 

Tror du blåveisen smilte

så tindreblått under svàet om våren

hvis ikke rota hadde bodd

lange måneder

hos tælen og mørket,

med Døden som husvert?

Hans Børli
08.08.2018

Augustkveld

Vinden stilner,

de svaie åkrene ranker seg og stanser,

blomstene løfter blikket.

 

Det er som om all naturen står

med ansiktet vendt oppover

i den pustløse skumringen.

 

Kjære,

også dine øyne flykter.

De som hvilte så mildt

på barnet og meg

og kornet vi sneiset i solnedgangen.

 

Hva er dette

som hvisker livet

bort fra livet?

Hans Børli
07.08.2018

På himmelranda

Jeg sto ofte

med ene foten på himmelranda og

den andre foten løftet –

Men aldri vågde jeg

steget ut i blåsalen

der stjernene danser.

 

Støvlene mine var mørke av dogg.

Og lyngklokkene jeg så langs stien

sang stilt inni tankene.

Hans Børli
06.08.2018

Etter Hiroshima

De gyldige ord i dag

har en lukt av lik.

Nevner du ordet blomster,

kjennes det som svik.

 

Likevel: blomstene gror

som før på vår arrete jord.

Og går vi forbi dem – uten å se,

tjener vi neppe livet med dét.

Hans Børli
05.08.2018

Himmelranda

Det fineste ved heimen vår er

den mjuke himmelranda

kniplet av skog i vest.

Så reinklipt og lang i linene:

ei blå fuglemil

som varer fra Tempelberget i sør

til høgdene innpå Odalsskogen i nord.

Vi sitter ved kjøkkenbordet

og henter heim med øynene

stillhet og fred, høgtid

som vigsler vårt daglige brød.

Om kvelden

– når sola kvarer seg bak Raufjellet

og alt livet djupner mot natta –

da står himmelen over høgdene

så lågmælt hviskende mild

som ba sjølve jorda

en ordløs aftenbønn av lys.

 

Forunderlig trøst i dette

å se et pustende  jordmørke

så tillitsfullt nær himmelen at

det låner lys fra den: Det er som

jeg hører håse skrik fra villdyrstruper,

sorgfulle fløyt fra fuglenebb

løfte seg seirende over ensomhet og nød

og falle forsonet inn

i stjernenes kor.

Hans Børli
04.08.2018

Kornmo

I de fattigste dager,

i de mørkeste døgn,

flammer det som kornmo i sinnet

alt

du aldri har levd.

 

Du aner plutselig

liv

som passerer deg

gysende nær,

som en hest med ville øyne

og vind i fakset

brått åpenart av lynet

ute på augustjordene natterstider.

 

Hans Børli
03.08.2018

Dagene går mot vest

Dagene går solleia mot vest

med menneskenes drøm og lengsel.

Og slenger alt likegyldig fra seg

i skyggene bak kveldsåsen.

Har du sett lyset

over de svarte gran-palisadene

på solefallshøgda

i opplette kvelder?

Et himmelsk forklaret lys

med røtter i jorda. Et lys

som sang fra døde fugler,

som stillheten i en gitar på veggen, som

villblommer på ei fattig grav.

Det er menneskenes fåfengte drøm og

lengsel

som ligger bortslengt

der vest i evigheten

og skinner liv i himmelen

en stakket stund

før harde stjerner brister ut

og rår rommet aleine.

Hans Børli
02.08.2018

Poesi

Hva poesi er –?

 

Spør vinden,

spør tranene ved nattsjøen, spør

en talgstripet gammel lysestake

som svarer deg med stillhet:

 

Poesi er dette ene:

at du lever.

Og overvinner Døden

hver jordisk dag.

 

Tro ikke et øyeblikk at

du maktet det

hvis ikke skosnutene dine

fikk mørke strimer av doggvått når

du går over grønnsværet om morgenen,

hvis ikke jentene på bussholdeplassen sto der

med munnvikene omspunnet av smil,

hvis ikke

rugbrødet i frokostpausen hadde en smak

av auguststillhet og mysterium,

hvis ikke – – –

 

Hans Børli
01.08.2018

Hymne til solnedgangen

Jeg har ikke sett

kunstskattene i Eremitasjen

eller Vinterpalasset i Leningrad,

ikke Louvre-samlingene, ikke

Musée d’Art Moderne i Paris,

men jeg har sett sola gå ned

over Hesteknatten.

I dager med lettskyet vær

henger kveldshimmelen ut

en østerlandsk eventyrprakt:

Ultramarin, sinober, oker og gull,

alle fargene på Guds palett

toner sammen i en overjordisk velklang

vest over disblå, tankefulle skoger.

Det er rart å tenke på at

bakenfor denne overdådige himmelranda

fins bare skrinne furuåser, tjennsputter,

storrblakke myrdrag innover mot

Fjellskogen

der minnene fra min barbeinte barndom

lyser bleikt som skogfioler

langs strendene av Børen sjø.

 

Å ja, – du drømmer vakkert,

mitt fattige land. Du løfter

jordens mørke, stienes mumlende

tungsinn,

blommer og fuglesang – alt

løfter du i lys av legende

opp i himmelen.

Hans Børli
31.07.2018

Dyr

Jeg er dyret.

Jeg har ingen sjel som du,

men øynene mine

er vinduer inn til et hjerte

slik skaperen skapte det

den femte dag.

 

Jeg er dyret.

Jeg sier ingen ting.

Du kan sette meg i band,

du kan spenne meg for lasset,

du kan slå meg med pisken,

du kan kjæle meg med mjuke hender,

du kan se på meg bak burgitteret,

du kan jage meg i de store skogene –

men øynene mine vil alltid være

vinduer inn til et hjerte

slik skaperen skapte det

den femte dag.

 

Jeg er dyret.

Jeg sier ingen ting.

Hans Børli
30.07.2018

Geiterams

Et gammelt eldsted i skogen.

Et svartbrent søkk

strødd med visne barnåler.

Midt i eldgropa står en kvast

av ung geiterams

svulne knopper

som nikker mjukt i vinden.

Jeg knakker ut pipa mot en stein

og rusler stien videre

mindre ensom enn før, trøstet

av dette grønne gudsordet.

Minnet om en død venn

kommer meg plutselig nær

i den stumme klangen av blå stillhet

over høgdene i vest.

 

Hans Børli
29.07.2018

Tørst

Jeg vil drikke blå skygge!

Jeg vil slukke jordvarmen i sinnet mitt

med julinatt og dogg.

 

Jeg vil drikke blå skygge!

Jeg vil vite hvorfor

Fred har nattens farge.

 

Jeg vil drikke blå skygge!

Jeg vil  slukke  hjertet

med sus av våte åkrer. –

Hans Børli
28.07.2018

Et spor som varer

Jeg mumler en bønn

under mi veglause vandring.

– La det bli noe igjen etter meg

gamle Gud,

eller hva du heter

du som tier bak solefallet.

La ikke livet mitt bli som

å tråkke i mjellsnøen

ei natt det blåser og snør.

Og lutende under min grå tyngde

hører jeg en stemme bak i hodet, stille

som skygger på veggen i lampelys: – Be om

sommerfuglvinger til din tanke

hvis du vil sette et spor som varer.

Hans Børli
27.07.2018

Morgen

Det er sommermorgen, grytidlig

som lukten av vått bjørkelauv.

 

Godt å kjenne hjertet

hakke under busserullen

enda en jordisk morgen

blank som et fugleøye.

Jeg står stille lange stunder,

tar livet inn over meg,

snakker høgt ved meg sjøl

slik vanen min er blitt

her i ensligheten.

– Du, sier jeg til meg

og er vennlig i målet.

 

Kommen fram til tømmerteigen min

nugger jeg øksa løs fra natthogget

i en stubbe. Den skinner, blankslitt

av talløse hogg i hard ved:

Ei morgensky på himmelen skrider som

en hvitvinget engel gjennom stålet,

midt på øksvigget sitter en snegl

glinsende svart av nattedogga.

 

Jeg fingrer den varsomt løs

og legger den bort på et neverflak

fra en tørr bjørkestubbe. Står litt

og er hos den med øynene, tenker:

Sneglen er fredens sanne apostel

i denne vår halsende verden

som lengter etter langsomhet.

 

Så begynner jeg å arbeide.

Tar morgenen inn

i åndedrag som smaker spisst

av nattekjølighet og furunåler.

Å, det er godt å røre på seg!

Godt å ta i redskap

du er så fortrolig med at

den kjennes som en forlengelse av armene.

 

Ja – når muskler og nerver og vev

fører sine ordløse samtaler

med tingene i verden,

da lytter tunga i munnen min

og rører prøvende på seg

lik en vanfør i rullestolen.

 

Hans Børli
26.07.2018

Ord blir gamle

Ord blir gamle.

Ismer blir gamle.

Diktere blir gamle.

Men lyden av takdrøpp

en morgen i hundedagene

er alltid den samme.

Og blomstene på geiteramsen.

Og det blå speilet

på vengen til nøtteskrika – –

Hans Børli
25.07.2018

I ventehallen

Tingene vandrer gjennom meg

med ansikter streifet av likegyldighet og

kulde.

Samtaler sakte på et språk av stumhet

hinsides alle rumlende ord. Jeg sitter her

forlatt i meg selv som i

den ekkofylte ventehallen på en flyplass

i et fremmed land. Ute i vinden

ruser piloten motorene

klar for en ukjent destinasjon.

Jeg samler min fattige håndbagasje

av trådslitt tro, venter på at

den røde lampen skal blinke

over utgangen.

 

Hans Børli
24.07.2018

Du lever

Du rusler gjennom skogen,

med sol på hendene dine

som varmen av blyge kjærtegn.

Da trår du på en kongle på stien,

kjenner det mjuke trykket av den

gjennom sålen på skoen din.

En liten hendelse, liten at

den nesten er ingenting.

Men vær hos den

med hele ditt menneske.

For det hender deg på Jorden dette.

Du lever. Lever.

Hans Børli
23.07.2018

Vi eier skogene

Jeg har aldri eid et tre.

Ingen av mitt folk

har noensinne eid et tre –

skjønt slektens livs-sti slynget seg

over århundrers blå høgder

av skog.

 

Skog i storm,

skog i stille –

skog, skog, skog,

alle år.

 

Mitt folk

var alltid et fattig folk.

Alltid.

Barn av livets

harde jernnetter.

 

Fremmede menn eier trærne,

og jorda,

steinrøys-jorda

som mine fedre ryddet

i lyset fra månens løkt.

 

Fremmede menn

med glatte ansikter

og pene hender

og bilen alltid ventende

utafor døra.

 

Ingen av mitt folk

har noensinne eid et tre.

Likevel eier vi skogene

med blodets røde rett.

 

Rike mann,

du med bil og bankbok

og aksjer i Borregaard:

du kan kjøpe tusen mål

skog og tusen mål til,

men solefallet kan du ikke kjøpe

og ikke suset av vinden

og ikke gleden ved å gå heimover

når røslyngen blømmer langs stien –

 

Nei, vi eier skogene,

slik barnet eier si mor.

Hans Børli
22.07.2018

Til barnet

Jeg spør i angst:

Hvorfor ble du mitt barn?

 

Du er for sart og yndig

for ei fattig stue

under vinterstjerner i norden.

Du kunne smilt fra silkehynder

i et gammelt slott.

Eller lekt mellom lotusblomster

i hagene rundt et indisk palass.

 

Ja, hvorfor ble du mitt barn?

Livet her

kan bare by deg

vintrer og fattigdom,

husmannskår og kulde.

 

Ansiktet ditt er så mjukt.

Det er som et stille spørsmål

som ennå ikke har fått svar.

Nei, som en blomst er det,

i timen før daggry.

 

Men livet her

krever harde hender

og sinn som tåler frost – –

 

Jeg spør i angst:

Hvorfor ble du mitt barn?

Men djupt i  hjertet

takker jeg det godes Gud.

Hans Børli
21.07.2018

Heimkomst

Det blømmer langs sammarsfjøs-stien

der mor mi gikk.

Blommer som sol, blommer som snø,

blommer som blåskyggen

djupt i et gråtslørt barneblikk.

 

Jeg bøyer meg over korsstilte kronblar

og ånder inn angen,

den kyske, doggregn-svake.

Og fjernt bak skogene klinger

en fløytetone av tapte ting

som aldri skal vende tilbake.

 

Det rasler som før oppi seljelia

og stua luter på bakkekammen,

liksom mot himmelen stødd.

Men stillheten venter på trammen,

– og tretti vintrer har snødd.

 

De svalblå kvelder for lenge sia

de finner du aldri igjen.

For Tia har gått gjennom Storbør-lia

og rørt ved din barndoms grend.

Hans Børli
20.07.2018

Trøst

Jeg har spunnet meg en tynn trøst

av vind og ingenting: Til slutt

skal mitt grove jordiske hylster

ligge forlatt tilbake, bortslengt

lik barkhylsen  av ei seljefløyte

i villgrasset ved utgardsgrinda,

mens den skogville tonen i meg

befridd fra sitt fengsel

går i ett med solfallets stumme sang

over Hesteknatten og Raufjellet.

Hans Børli
19.07.2018

Runer

De spinkle toppskuddene

på granene nedi hagan min

rister grønne runer

mot kaldklar vesthimmel.

 

Denne runerekken

kan ingen tyde.

Og godt er det, for

det er alt det utydede i verden

hjertene rettelig forstår.

Hans Børli
18.07.2018

Ville vinger

Når de ville fuglene flyr

gjennom mørket inne i meg

og riper med kalde vingespisser

i duggen på hjertet mitt,

da vet jeg

hetere enn forsoning

at all steinen i mitt liv,

alt tungt som ble lagt på meg,

var til bare for at

jeg bedre skulle kjenne

disse pinefullt salige

snert av ville vinger.

Hans Børli
17.07.2018

Stille

– Du er så stille, du – jo da,

dette har jeg

inntil kjedsommelighet fått høre.

Men stillheten i meg er som

mørket rundt et skrik. Blodmørket

i strupen til ei hubro

som hojer innpå Havmyrhøgda

under månesigden en sprengkald

vinterkveld

når hungeren rasler i hareløse snar.

 

Eller bedre:

Har du sett ei kølamile

som ryker og brenner på siste døgnet?

Dén ser også forbannet stille ut.

Hans Børli
16.07.2018

Svarttrost

Lågbeint,

svart som en kølabrenner,

men nebbet lyser gult som

en splint av Solen.

 

Med dette nebbet

roter svarttrosten i kumøkk,

trekker meitemark fram av hullene

under råttent lauv, hakker

i blodrisen talg

på sauetarmer i slaktetida.

 

Og med samme nebbet synger den

i ómende kvelder om våren

ei tone så rein og klar

som aftenstjerna speilt i bekken,

som ordet aldri, som lyset

om Kristi tornekronte panne

på en gammel ikon.

 

Lyset i verden,

livets fortvilte lys

spunnet av mørke.

Hans Børli
15.07.2018

Nordisk

Å, netter i juli! Netter

med vanvidd i lys og luft

da mjødurten skjelver i dogga

som lydløse skrik av duft.

 

Den lyse himmelen stirrer

som angsten i gale hjerner.

Og skumringen faller så lett så lett

som aske fra sluknede stjerner.

 

Å, netter i juli! Netter

da skapningen kjenner Gud

som strøk av iskalde hender

over blodhet hud.

Hans Børli
14.07.2018

Ser jeg en blomme i skogen –

Ser jeg en blomme i skogen

– linnéaklokker i vind –

skjems jeg over mørket

i mitt nordvendte sinn.

 

Det bryter så sårt i bringa,

ei strime av soltent gry.

Men nattdyr ligger og glirer

gloøgd fram fra sitt ly.

Hans Børli
13.07.2018

Din dyreste eiendom

Din dyreste eiendom

er summen av alt dét

ingen kan eie.

 

Åpne dine stengte grinder for

den evige gjennomgang. Sett deg

i kanten av ei glenne i skogen en kveld

når jorda synger en minnemesse av gras

over sine døde – lån

øynene til en trekkfugl som flyr

i midnattens blå time

tvers over Orion.

 

Ja, – du må låg ned i groen

og høgt opp under Vintergata

for å kunne se

din egen uendelighet blåne

bakenfor dødens nære grensehøgder

i vest.

Hans Børli
12.07.2018

Sommernatt

Julinatta puster

med linne åndedrag av vind

så himmelen snør i blå fingrer

gjennom det skjelvende bjørkelauvet.

Vårherre sitter vák

og rikser tankefullt med ei åkerrikse

og tenker på hvor lykkelige menneskene er

som kan svale sine sorger

i nattedugg og søvn,

sus fra grønne åkrer.

 

Han sukker, den gamle,

og går innover i himmelen

aleine –

Vemodet ligger igjen etter ham

og gjør lyset over engene

dimt blått

som glasset i kirkevinduer

i skyggen av store trær.

Hans Børli
11.07.2018

Sus i myrull

Livet er ikke alltid

et hesblesende kappløp med døden.

 

Livet er ikke bare

titusen strevsomme steg

mot små mål.

 

Nei, livet er rikt nok til

å være bare sus i myrull –

 

Livet er rikt nok til

å glemme timene og brødet

og døden.

 

Men alle disse flittige –

med lønningsposer og armbåndsur

og spisestue i lys bjørk …?

De er så gjerrige på minuttene.

 

Ropet fra hjertene drukner

i larmen av stempler og stål.

 

Men myrull suser i sønnavind

den enkle sangen

som hjertene minnes i maskinhallene.

 

Og ensomme fugler

seiler i sol,

seiler i sol og skriker – –

Hans Børli
10.07.2018

Ville blommer

Den  lyse sommer

ødsler med ville blommer

på skrinne bakker og skralle tun

her langt innpå skogen.

 

Som kjærleiksdrømmer

blyge små blomma blømmer

for sola og vinden og himlen og Gud

her langt innpå skogen.

 

Og kommer noen

bortover finnskjegg-moen,

dom stanser i bakken og bryter en blom

her langt innpå skogen.

Hans Børli
09.07.2018

Ved bålet

Jeg sitter med ryggen mot bålet.

Stirrer sårøyd ut i

stjerneløs natt.

 

– Snu deg! ber du

– Jeg makter ikke holde liv i

bålet vårt stort lenger. Hjelp meg

med å skape lys omkring oss!

 

Men jeg kan ikke rive meg løs fra mørket.

Det tasser av steg utenfor lysringen,

og noen hvisker navnet mitt

med stemme som vissent gras.

 

Ser du! En mørk kontur

ruvende fram i lysdímen … Da

kjenner jeg handa di, sval

over øynene mine.

 

Slik sitter vi sammen

i stjerneløs natt. To mennesker.

Mens bålet brenner ned

og dette som er i mørket

rykker langsomt nærmere.

Hans Børli
08.07.2018

Gudstjeneste

Jeg sitter her i en kirke

av skogduft og dogg og dag.

Linnéa ringer til messe

med lydløs klokkeslag.

 

Og presten har intet ansikt

og prekenen har ingen ord.

Det hellige sakramente

er angen av vårlig jord.

 

En løvsanger kvitrer ved redet,

en bille bestiger et strå.

Og dypt i den signede stillhet

hører jeg livshjertet slå.

 

Det finnes en tillit i verden,

et lys over store og små.

Hans Børli
07.07.2018

Makeba synger

Smilet skrider som

en sivgaselle

langs dine lange

munnviker, Makeba.

 

Og stemmen:

antilopens sitrende angst

ved vannhullene

når lukten av leopard

formørker vinden.

En skjønnhet

som lik stjernene

behøver mørket

for å kunne skinne.

 

Makeba synger – –

Sett kaffekoppen ned.

Legg teskjeen pent ved siden av

bløtkake-stykket på asjetten.

Miriam Makeba synger i TV – –

Og vi er opplyste mennesker,

vi har sjel – javisst,

en prima slitesterk

europeisk sjel,

ikke svart, ikke hvit,

men gammel-gul

som harskt fett.

 

Hør! Stemmen stiger

i vrede. Det er som

den ser oss her vi sitter

døde av velferd. En panterklo

glimter fram av

myk pote, en griffel skriver

gnislende i støvet

på våre hjerter:

«all the dark people,

one big team …»

Hans Børli
06.07.2018

Traneskrik

Langt innpå øde myrer

skriker ei trane.

som dagen allerede sturer

mot første snøfallet

skriker ei trane

så skurrende kaldt og vilt

som hadde fuglen

ei skarp froststjerne

iset fast i strupen.

 

Og jeg veit med meg sjøl at

dette skriket

vil alltid komme til å følge meg,

alltid,

fordi den skaskøtne flyttfuglen

holder til i vegløse ødemarker

djupt inne i meg.

Hans Børli
05.07.2018

Morgen

Din kvinne er så vakker

når hun sover.

 

Mot kinnenes matte hvithet

legger tunge vipper

sin kyske, gråtmjuke skygge.

 

Og teppets bevegelse

mot brystets duvende bue

er som en dønning

av grenseløs ømhet.

 

Når øynene hennes åpnes

fra drømmenes tåkesyner

til smil mot en ukjent dag,

da veit du

at ditt eget liv her i verden

ikke lenger er det kjæreste.

 

For dette smilet – for denne gleden

i to øynes fløyelsdjup

skal du bringe dine gode gjerninger

som et offer –

alltid – alltid.

 

Og du smiler mot dagen

og eier et hjerte.

Hans Børli
04.07.2018

Amerika

Walt Whitman gråter i sin grav, Amerika.

Du har

gjort hans veldige grønne visjon til

et inntørket kongrospinn

rundt hodet på Frihetsgudinnen.

 

Hippies med møllspist skjegg og

mugg mellom tærne

pakker sine vanmektige hyl inn i

rytmer fra «Leaves of grass»,

dette duvende tonefall av hav

som vugget drømmen om

en stor nasjons løfterike framtid,

dengang bison beitet på slettene under

solefallet

og Røde Sky satt på sin mustang i skyggen

av Little Big Horn

og så prærievognene rulle vestover mot

Laramie.

 

En forgiftning brenner i dine årer, Amerika.

Du har spist strange fruit

for lenge. Du har

satt en blankpusset dollar

til sol på vestens himmel

og pyntet dødens knokkelsmil

med skinnende gullplomber.

 

George Washington er død.

Abe Lincoln er død.

John F. Kennedy er død.

Martin Luther King er død.

Men Butch Cassidy og Sundance Kid lever

– de skyter fra hoften

midt i Det Hvite Hus.

 

Du har drept din framtid, Amerika.

Alt du har tilbake er

en flokk lusete hauker og

en værhane.

Hans Børli
03.07.2018

Verdens eneste håp

(Til Sirhan B. Sirhans mor)

Det var den dagen dom skulle falle.

Du kom inn i den kalde empire-salen

støttet til en rettsbetjent:

 

Liten og tafatt i blitz-glimtene,

det glisne hvite håret, håndvesken

fattig-fint hektet inn på armen,

de lett krumme leggene

med tydelige åreknuter under

billige bomullsstrømper.

Jeg visste jeg hadde sett deg før.

En liten kvinne,

en utslitt gammel mor,

frysende,

gjennomblåst av en vind

bitrere enn døden.

 

Og jeg sa til meg selv:

– Der ser du det,

så lite glansfullt er det,

verdens eneste håp.

 

Hans Børli
02.07.2018

Fred

Å være en nøkkeblomme

i stille tjenn i skogen,

det måtte være noe – –

 

– – ligge blikkstille i bekkeoset

ei natt i juli,

ligge med det reine liljeansiktet

tålmodig vendt mot stjernene,

 

søstrene på himmelsjøen,

 

bare være,

bare la den store gåta

være sitt eget svar.

Hans Børli
01.07.2018

Hviler i en stor mildhet

Ved kveld –

når stjernene går vestover

og jorda overgir seg stille

til sommerhimmelens fred, da

kjenner du som en iling i selve ryggmargen

at alt liv blir lukket inne

i ei varm vennlig hulhand

og løftet varsomt

opp. Hele verden hviler i en stor mildhet

trass i alt –

Hviler i  en  stor  mildhet

med alle sine sinnssykehus

panservogner barnemordere

kriger – – –

En stor hvit mildhet som engang

skal skape Mennesket. Og dá –

ved en ny tidsregnings begynnelse –

vil ondskapens svarte brakkland

bli omdannet til åkrer

som duver for vinden.

 

Det er derfor

livet holder ut

på planeten Jorden. Det er derfor

blåklokkene er like blå

hver sommer i graset. Og

fuglene like gylne når

de flyter på vinden høgt over hvetelandet

i solnedgangen.

Hans Børli
30.06.2018

Rugdeskytter

Diktet har et stutt liv

for den som skaper det.

Et vingesus bare,

et glimt av fugl på flukt

over ei glenne i sinnet.

 

Å skrive diktet –

å stanse det i svarte ord –

dét er som å skyte ei rugde

under morgentrekket om våren.

Hans Børli
29.06.2018

Kvite netter

Kvite netter med strandsnipeskrik

langs skogstille strender,

stryker som milde elskovshender

mot jordens jomfrulender.

 

Kvite netter med duft av linnéa

langs drømmerens stier,

ånder i lauvkledte midtsommerlier

som brursukk når prestehand vier.

 

Kvite netter med fullmåneglans

i susende kroner,

når oss som døvende dvergmålstoner

frå sommerens evige lengselssoner.

Hans Børli
28.06.2018

I vedskålen

Hugalt å drive på med noe

en virkelig kan.

Kløyve ved for eksempel,

dét er god medisin

for kropp såvel som sjel.

Bare dette å ta i økseskaftet

er som å handhelse på

en gammel kjenning.

Så endereiser du en kabbe på

hoggstabben,

svinger øksa og klemmer til,

treffer på millimeteren

(finga og armene og heile kroppen

tenker for deg).

Kabben sprekker med en sprø knekk,

og det lukter så godt av veden,

særlig hvis det er økseslindret,

soltørket bjørk. Du tar opp

ei vedski og snuser på den:

en duft så levende rein,

så nær ved alle ting, og likevel

fjern som en jonsokkveld

i din ungdom, stjerna

i juninatta.

 

Ja, når du står slik i vedskålen

og kløyver helgeveden,

da kan det komme for deg at

du kanskje siktet for høgt

etter mål og mening i livet ditt.

Hans Børli
27.06.2018

I livets skog

Jeg står med en drøm i hendene.

Din drøm:

en dunet, hjelpeløs fugleunge

som falt ut av redet.

 

Hva skal jeg gjøre med den –

Legge den tilbake?

Nei,

den hvite fuglemoren

ville ikke lenger kjennes ved sitt avkom,

fordi det luktet menneskehender av det.

 

Hva skal jeg gjøre –

Lukke fingrene hardt til?

 

Hans Børli
26.06.2018

Duften av fersk ved

Duften av fersk ved

er noe av det du seinest vil glømme

når slørene trekkes for.

 

Duften av hvit, fersk ved

i savatida om våren:

Det er som sjølve Livet går forbi

barbeint

med dogg i håret.

 

Den underlig nakne angen

kneler kvinnemjuk og blond

i stillheten inne i deg,

spiller siljufløyte

på knoklene dine.

 

Med tæle under tunga

leiter du etter ild til

et ord.

 

Og du veit, mildt som

sønnavind gjennom sinnet,

at ennå finnes det ting

å stole på i verden.

Hans Børli
25.06.2018

Om nettene i juni

Om nettene i juni

er demringen et stille

lys av oppstandelse.

Det er som om

fugler står opp fra de døde

og rører lufta

mykt mykt

med usynlige vinger, vinger

hvis hvite knokler smuldret i mosen

for tusen glemte somrer siden.

 

Du står der fjetret i det løftende suset.

Vil følge, men kan ikke.

Lenken strammer om ankelen, slaveloddet

av gjort og ugjort

holder deg fast til

jordens stumme mørke.

 

Om nettene i juni

når alt er vinger

og blått.

Hans Børli
24.06.2018

Villblommer

Villblommer

på det skrinne steinrøystorpet

heime på Skogen.

Et overdådig yr av farger

som biter av en sundrivin regnbåga

strødd ut over bakkene ved Børen.

Fagerklokke,

veronika,

tjyrublom,

tiriltunge, tepperot

og mange mange andre,

mange at

skulle jeg nevne dem alle,

ville jeg ikke ha papir nok å skrive på.

Ja, de velsignede ville blomma

som omskapte gustne finnskjegg-bakker

til små filialer av Himmerike

slik ved sankthans-leite

hver gudskapte sommer.

Hans Børli
23.06.2018

Nijinsky

 

Dine bratte faun-vrister

Nijinsky: et nei

til all tyngde

Din higende lys-sjel

omsluttet av kjøtt og mørke

og menneskedunst

 

Å, øyeblikk av frihet

Nijinsky – dine ubendige sprang

i «Sylfidene»:

klingen glitrende naken i lyset

flammer av sol-ild

slynget mot uendeligheten

Men alltid

fallet

det uunngåelige

tilbake

på scenens arrete planker

tilbake

i ditt legemes krater

 

Dine dansesko om natten

Nijinsky – tomme

gapende som fiskemunner

i hotellsuitens gustne mørke

mens du stirret søvnløst

og ynket deg

med krampe i lårmusklene

og kloden som et slavelodd

lenket til din ankel

 

Jeg håper de brente din døde kropp

og strødde asken for vindene.

Eller unte de tyngden og mørket

den siste triumf:

å by deg en seng av jord?

Hans Børli
22.06.2018

Juninatt

Jeg rusler stiene gjennom juni

timen etter at fuglene har tatt kveld.

Stille, dim-lyst;

skodde stiger fra myrene, heggen

står gjenferdshvit av blommer

over det morkne grindsleet

innpå øde skogstorp. All natta

skinnende blank-still som

en landskygge i himmelen.

Det brister en streng i hvert sekund;

angstens mørke ryggfinne

riper blikkstilla i deg.

Da aner du

milde stemmer, mumling

langt ute

der himmelen og jorda møtes

– fortrolige små natt-ord

mellom to som har kjent hverandre

lenge.

 

Ja – denne forunderlige

hvite skumringen –

så blid, så vanmektig villende

som ansiktet til en blind

vendt mot en elsket stemme.

Hans Børli
21.06.2018

Døden

Døden er et tre,

ei mektig, susende torden-eik

er døden. De djupe røttene

suger verdensmørket

som sevje av vårkald jord, drikker

til greinene blømmer lys, drikker

til selv din hjerneskalle er

en tom, skinnende, reinflidd skål,

rede til å fylles av lys, lys …

Hans Børli
20.06.2018

Bilde

Vår vilje til å nå hverandre

med ondskaps skarpe odd

henger krum som en hunnerbue

på flanken av vindens hest.

Mens det vesle gode ordet

vi aldri turde si hverandre,

søker skjul innerst i hjertet

lik en liten haraunge

som sitter på bakbeina

og kikker skremt over villgraset.

Hans Børli
19.06.2018

Ensom

Det blafrer eld

på svarte skjær

i vårblå kveld

og sønnavær.

 

En kar rer seng

på lyngkledd jord,

mens fugleveng

i mørkret ror.

 

Han lyer inn

mot natt og vår.

Han har et sinn

som åpent sår.

 

Han kjenner krav

i sjel og kropp.

Fra blodets hav

går rådamp opp.

 

Men ingen ting

skal hende her –

i flammering

på svarte skjær.

 

Han stirrer opp

mot stjerna høy.

Å, jentekropp

bak rift i tøy – –

Hans Børli
18.06.2018

Sommernatt

Sommernatta henger skjør

på spissen av nymånen:

Et flortynt silkeplagg,

svakt raslende, hengt opp på

en knagg av bleket horn.

 

Det ligger noe forlatt i lufta –

En lysende naken skikkelse

gikk langsomt inn i himmelen

og lukket evigheten bak seg.

 

Jeg hører lyden av fjerne vannfall

inne mellom stjernene.

Men tankene mine når ikke langt nok, ikke

dypt nok inn i det blå. De ligner

tårnsvaler

som suser inn fra bleike himler

og stuper mot mørket under taksteinene

med leire og strå i nebbet.

Hans Børli
17.06.2018

Stille

Blåtone av vår over Hesteknatten. Von

om orrhana-spell i gråningen.

Lørdagskveld, stille:

selv de evindelige motorsagene tier.

Freden er kommen heimatt

på helgebesøk.

 

Er longt inne i meg også, nesten –

En ring av hvile omkring tonen,

som i ei kjerkeklokke

i høgstnattstimen

når tauet henger urørlig fra stokken,

og skyggen av gluggekarmen

skyver måneskinnet foran seg

umerkelig sakte

over tiljene i tårnet.

 

Tanker kommer til meg

med lys i hendene: Je er

bessfar åt ei lita jente nå …

Elin, heter a.

Ska’ tru om ho vil få oppleva

slik stillhet frami åra som kommer?

Og setta pris på den slik som je?

Har itte høgere ønske

for vesle gudslånet mitt.

Hans Børli
16.06.2018

Menneskehender

Jeg minnes kvinnene i min barndoms land,

skogskvinnene, svøpt i nøysomhetens

falmete blåtøy.

De arbeidet alltid,

de gikk gjennom dagene

lutende

som i en stri motvind.

Hendene deres var grove og ru, røde

av vaskestamp og kaldvatn og

arbeid arbeid arbeid –

Men best husker jeg stundene da

disse hornete plasskone-hendene

leitet seg nølende tilbake til

en tapt mykhet: Jeg så dem

sanke doggtunge villblommer

en pinsekveld, jeg så dem

berge vask i hus mot uvær.

Lysende hvit vask

hengt ut til tørk på klesnora.

 

Ja, dét husker jeg best:

De kluntete jordhendene

som bar hvitt

varsomt

under en mørknende tordenhimmel.

 

Hans Børli
15.06.2018

Juninatta

Juninatta er

en svaksynt dag

som stomler omkring

mellom stammene i skogen

og leiter fortvilet etter

skyggene som ble borte.

Hvor skal nå den nakne

gjemme sin angst?

Hans Børli
14.06.2018

Ordet

Slik har jeg drømt det:

Min lengsels ord, mitt  eneste  –

mitt Sesam Sesam ved livets port –

skulle briste lykkelig ut i lyset

slik Apollosommerfuglen en kveld i

august

letter fra villvalmuens våte krone

og blomstrer bort i vinden over engene.

 

Jeg drømte det slik. Men

kraften som arbeider i meg

er langsom og tung. Den fanger ikke

sekundets sommerfugl-flukt, den skaper

skurende og bestandig, blindt

som elementene.

Mitt eneste ord Ordet

er en stein ved havet, en klippe

som slipes av tidevann og øde vinder.

Blir til forandres blir til umerkelig

uavlatelig

mens stormgule horisonter tenker

en umenneskelig form.

Hans Børli
13.06.2018

Perspektiv

«Mennesket vokser i livets strid,»

heter det velberget

blant folk som har striden bak seg.

Ska’ lure på dét …

Sjøl har jeg faktisk minket;

snart er jeg så liten at

jeg ser himmelen

gjennom lissehøla i skoa mine.

Hans Børli
12.06.2018

Bjella

Stillheten  i meg er som

en skog etter lauvfallet, – en skog

med sky vingeslag av fugl som flykter

for jegerens steg gjennom vissent lauv.

Og langt inni skogen, sett av ingen,

ligger ei bjelle i lyngen,

ei irret lita messing-vekke

med barnåler og jordgroe rundt

den rustne kolven.

Hans Børli
11.06.2018

Trær

Trær

har alltid vært

mine nærmeste venner.

 

Det var stunder av stillhet da

jeg plutselig forsto

hva  trærne tenkte.

Førte stumme samtaler med dem

med hendene lyttende lagt

mot ru, solvarme stammer.

Det var ikke visdom vi utvekslet

men naken eksistens, fingertupp-tanker,

mumlende sevje-ord. (Visdom

er bare en beskyttelsesfarge

i menneskenes forskrudde

rovdyrverden.)

 

For en skjebnens ironi at nettopp  jeg

skulle komme til å livberge meg

som tredreper, leiemorder

til fals for skogbaroner

og blind kapital!

 

Drømte så vondt ei natt: Et tre

lukket røttene om hjertet mitt

lik ei veldig ørneklo

– og klemte langsomt til.

Hans Børli
10.06.2018

Gudstjeneste

Hver klarværs jonsokkveld

går jeg ut på fláberget

utafor huset her

og holder ei lita gudstjeneste

ordløst for meg sjøl.

Står barhodet

med ansiktet vendt

mot vest

der storskogen blåner

i høgd bakom høgd

innover mot heimtraktene mine

på Fjellskogen.

Ligger et lite tjenn

et sted der inne i ensligheta:

Lomtjennet,

stille, blankt som et auge.

Seven vekser i tett gard

inni vikene.

Og slik i kveldskjøligheta

faller doggdråper fra stråene

og lager ringer i det blikkstille vatnet.

Jeg står og ser bakover i tida

og kjenner doggdråpene

som en sval berøring i hjertet.

Hans Børli
09.06.2018

Juninatt

Sommeren har helt lys i mørket,

natta driver mellom stammene, sølvaktig

lik androtten fra store dyr i måneskinn.

Bjørk og rogn blar i vinden

med varsomme lauvhender, en bille

kryper fram fra urskogen av røsslyng

og stanser mellom barnålene på stien.

 

Står med kald glans i ryggskjoldet

og tar inn Guds program

med dirrende himmelantenne.

 

Å ja – denne veldige kuppelen av blått

tuftet på svarte granåser, taggete

som kjeften på ei revesaks.

Higende går jeg inn i natta,

mine lenker av frihet

rasler bak meg: Jeg finner aldri

stort nok rom rundt mitt ingenting.

Det er av evighetens ætt.

Hans Børli
08.06.2018

Jorda

De vandret under vårhimmelen.

De var gamle.

Vise.

 

Stillferdig talte de sammen

om Gud,

og tingene bak døden.

– Et sted langt der framme …

sa de,

og pekte med visne fingrer

ut mot blånene i vest.

 

Men under dem lå  jorda,

djup, svart, evig.

 

En bonde kjørte sitt plogspann

over vårmarkene,

og de to ble med ett tause.

 

Tankene –

de vise tankene –

slo seg ned ved plogfura

som trøtte fugler.

Hans Børli
07.06.2018

Ved grensen

Kan vel ei snauhogd grenseglenne

skille skogene åt –?

Nei, alltid skal skogsuset renne

sammen i sang og gråt,

og svenske og norske skogen

kysse hverandre på grensens grunn

med villblommers doggvåte munn.

 

Med konten på ryggen sto mannen

i segnene fjerne år,

hilste landet åt grannen,

hilste en fremmed vår.

Fremmed –? Nei, skogen suste –

den blandet sin sang med hans drøm og tro

slik fostbrødre før blandet blo’.

Hans Børli
06.06.2018

Hold sinnet ditt mjukt!

– Hold sinnet ditt mjukt,

sier en stemme i vinden

– La det ikke stivne

av år og alder. Smør det

med dagenes gule soltalg,

dynk det med dogg fra en blomsterkalk,

garv det i motgangs bitre saltlake.

Hold sinnet ditt várt og villig

som greina i brisen:

en hvileplass for fugler

med vingen blå av himmelduft.

Hans Børli
05.06.2018

Nøkkelen til himmerik

Slik lappeskomakeren romsterer i sin kiste

og graver med krokete fingrer, roter

blant rustne spiker og bekatråd og skonudd

etter et redskap han har bruk for,

slik leiter jeg valhendt

blant alt skrotet i mitt indre

etter nøkkelen til Himmerik.

Hans Børli
04.06.2018

Gråsteinen

Gråsteinen er min bror.

Jeg kjenner dens pine.

Denne kalde, knugende ro

med striper av størknet helvete.

 

Ingen vekt i verden

er tung som den

steinen kjenner

når sommerfuglen hviler på den,

når vinden lener seg mot den

og leker flyktig med en lerketrille.

 

Men også gråsteinen tror på en

forvandling.

Og venter. Venter

det store oppbrudd av vinger og vektløshet.

Juninattskumringens blå profeti.

Hans Børli
03.06.2018

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld

og svaler oss ute på trammen.

Og alt vi ser på har dobbelt liv,

fordi vi sanser det  sammen.

 

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt

av sunkne solefalls-riker.

Og blankt som en ting av gammelt sølv

er skriket som lommen skriker.

 

Og heggen ved grinda brenner så stilt

av nykveikte blomsterkvaster.

Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,

– det er som om noe haster …

 

Å, flytt deg nærmere inn til meg

her på kjøkkentrammen!

 

Den er så svinnende kort den stund

vi mennesker er sammen.

Hans Børli
02.06.2018

Spireabusken

Juni. Disse søvnløst hvite nettene,

en kjær og samtidig smertelig tid.

En kamp, en spenning i lufta: Lyset

holdt på segnende strak arm

et par åndedrag av evigheten.

 

Spireabusken ute på bakken

foran huset vårt

står just i sitt fineste blomsterflor.

Skinner magisk hvitt,

liksom selvlysende i tussmørket.

Er som en engel skulle ha gått forbi

og lagt igjen sløret sitt

utenfor vårt ringe hus.

Hans Børli
01.06.2018

Skogsus

Det er som du aner en evighet

i skogenes milde sus,

når kveldssolens siste stråler

ligger som gull på ditt hus.

 

Du veit at i djupet der inne

i miler av kveldsblå fred,

der er det bestandig å finne

et ensomt og fredlyst sted.

 

Der du kan tenne en nying

og ligge og drømme ei natt,

til morgenens siste stjerne

av himlens hvelv er tatt.

 

Og alt det som aldri kan måles

i tidens og timenes mål,

det hører du tidløst suse

i natta omkring ditt bål.

 

Ja, alt det vi alle frykter,

dog håper en gang å nå,

det hører du tidløst suse

i skognatta djup og blå.

Hans Børli
31.05.2018

Solregn

Vårregnet

trår varsomt i sølvsko

over gusten jord etter snøbråningen.

Symreblomstene langs stien

nikker samtykkende, blygt og hvitt,

når regndråpene rører ved dem.

Så bryter sola brått igjennom,

de gylne gløttene

faller gistent over måsan

gjennom såldet av gyngende bar.

Jeg stanser, løfter ansiktet mot lyset.

Lukker øynene. Da

er det som jeg ser og sanser

várere, ømmere, inn i svarløsheten

bakenfor sol og stjerner.

Været, all slags vær –

har rommets grenseløse vesen.

Snur du øret mot vinden

og lytter med hele ditt hjerte,

da hører du granngivelig

Gud puste.

Hans Børli
30.05.2018

Alle dikt

Gud har sorg. Derfor

er blomstene så kvidefullt vakre,

svarttrost-strupen så hvit av toner

når skumringen faller i mai, kvinnene

så kuldskjært svaie i knebuen der de går

i motlys på frosne vinterveier

og har sine drømmer omkring seg som

en duft

med røtter djupere enn tælen.

Alle dikt

er spunnet av sorg.

 

Også Gleden.

Hans Børli
29.05.2018

Vårgry

Tung som en innlandsis

gråner den gryende dagen

mot nattskymme åser østpå.

Det knudrete kalde morgenlyset

kanter seg som isflak i drift,

skurer med lydløs larm

mot gylne furustammer

og siklende sisselrotberg.

Morgenvinden vakner

med nikkende sus i baret,

lukt av brånende snø

inni bakliene.

Som gjenferd av fredløse stimenn

tusler grå skoddeskikkelser

lutrygget i skjul langs bekkefar

og blakke myrdrag. Sjøl står jeg

barhodet oppe på nakne himmelbrauta

og karrer stjerner ut av håret.

 

Så mildner den stigende dagrødmen

lysets fødselsveer. Det skimrer

jenteaktig blygt og mildt

i neveren på våte bjørkelegger.

Det dufter blått i skogen

som gikk himmelen barføtt på jorda

og satte nye vinger av spørsmål

på gamle jordtrukne svar.

 

Jeg rusler skogstien

innover i meg sjøl, lykkelig,

med strofene fra en svarttroststrupe

plantet som en kvast stritt duftende

trolldomsurter i

det gamle hjertet mitt.

Hans Børli
28.05.2018

Mor

Der satt du i ei lågloftet stue

midt i rimfrostvinteren,

tett innåt et vindu

hvor roser av blomsterpapir lyste

i fóringen av sammenrullet bomull

mellom ytter- og innerrutene.

Skjønt slitte og ru av tungt arbeid

var hendene dine forunderlig

reine og fornemme

der varsomt de vendte blad i

den store boka.

BIBELEN sto det på permen

med avflasset gullskrift.

Så hylte en gris,

så kokte ei gryte over,

så grét en unge etter mat.

Da la du et julekort inn til bokmerke

for å finne-att rette stedet

om det vart ei stund ledig

ved påsketider en gang.

Hans Børli
27.05.2018

Langt innpå skoga

Ti tusen mål skog står og svagar i vind

og tenker og er som et levende sinn.

Og hjertet mitt banker, aleine med alt

som hvisker så stilt og som huier så kaldt

langt innpå skoga, langt innpå skoga,

– ho-ho ho.

 

Je står her og lyer meg sorgsam og rar,

for alt det je spør om, får skogsus til svar.

Og aldri i evighet vil det vel skje

en mann blir så vis som et susende tre

langt innpå skoga, langt innpå skoga,

– ho-ho ho.

 

Men hugsamt er det nå likevel

å høre på grana og vinden i kveld.

De prater sammen som søster og bror

og bruker så vakre, vindville ord

langt innpå skoga, langt innpå skoga,

– ho-ho ho.

 

Og bakenfor høgda, den borteste blå,

skal gåtene alle vel løsningen få

når hjertet er jord under villgraset blakt,

når lengslen er lys i en grenseløs trakt

høgt over skoga, høgt over skoga,

– ho-ho ho.

Hans Børli
26.05.2018

Jordiske ting

1

Kjenner du det rene behag

ved ting uten glans, jordiske ting

som aldri ga seg ut for å være

splinter av sola?

 

Steinene

på tunet heime

har en farge som trofasthet,

det slitte

handtaket på en grøftespade

leidde meg vennlig

gjennom sommerriker

av snipeskrik og myrull,

 

og jeg hater ikke

økseskaftet

som ga meg treller i hendene. Nei,

når jeg griper om

svai hickory

og hogger til

med spenstig svikt i håndleddene,

da kan jeg kjenne kroppen min

som en lykke,

som en dyp musikk

tonende ut i fingertuppene.

 

2

Snø rann over hendene mine,

sol og sevje,

armod og ensomme år –

Jeg ser på dem og tenker:

De har ikke bygget katedraler,

ikke spunnet glitter og stjernespinn,

 

men de har rørt ved gudsbildet

i  jordens  nakne,  glansløse ting.

Hans Børli
25.05.2018

Veversken Tid

Den blonde veversken Tid

sitter i skyggerisset under trærne

med renningen av solstråler

spillende mellom fingrene.

– Jeg vever lys av mørke,

sier veversken Tid,

– og fletter sang av sorg.

Med forvandlingens under i fingertuppene

slår hun livet ditt nennsomt

inn i veven av glemsel.

Og det gjør ikke vondt mer. Din angst

blir lyset i en skjær bjørkelegg

i mainatta, din lengsel

en blomst som vender krona si blygt

for nattens dugg.

Hans Børli
24.05.2018

Plutselig

Plutselig

kan du sanse døden som

et nærvær

 

En lav lyd

men annerledes

og alltid hørbar

gjennom den hule larmen fra

forfengelighetens marked

 

Det er som når dueflokken

plutselig letter fra en våt gesims

midt i storbyens dóve mareritt

Hans Børli
23.05.2018

Ved motorveien

Døgnets store små sorger, jordlivets

stumme hverdagstragedier: ekornet

i veibanen, det ihjelkjørte smilet

på skapningens blodige lepper …

Hvem bryr seg vel om slikt smått

når hestekreftene brøler? Hvem

ser det? Nei, vi har for harde

og ubestikkelige øyne – derfor

farer vi  ofte  vill

i våre egne kalde

regionsplaner over livet.

 

Livet –

og kjærligheten til alle ting –

er noe du må føle deg fram til

med hendenes ru hud – slik som

den blinde i lønndom lærer seg

sin elskedes ansikt

med fingertuppene.

 

Hans Børli
22.05.2018

Oppsitter

Kont-Jo, venn og granne,

Kont-Jo, kamerat!

Vi har elsket dette lande.

Stridd for snus og mat.

 

Innpå digre bolagsskoger

fekk vi kava, du og je.

– Aldri vart vi unt å høre

sus tå eige tre.

 

Kaute skogbaroner eiger

heimen som vi kaller vår.

Steinrøys-heimen der vår slekt har

sliti alle år.

Kont-Jo, venn og granne,

Kont-Jo, øksekar!

Seks fot jord tå fedrelande

er vår odelsgard.

Hans Børli
21.05.2018

Aurora

Jeg ville skape ord med vinger.

Lyse, klare vinger

kantet med rødt, som hos

Aurorasommerfuglen.

 

Og ordene skulle sette seg på hjertet ditt.

Vippe sakte med vingene av morgenrøde.

Hans Børli
20.05.2018

Når kvelden står rød over Hesteknatten

Slik ved pinsetider når

kvelden står rød over Hesteknatten,

bjørkestammene rundt huset vårt skinner

med kvinnelig blygt skjær i neveren og

løvsangeren synger sin bekkeblanke strofe

inne i det rosa lyset – da

kjenner jeg alltid at

det finnes en kosmisk mildhet,

en syngende fred og en nåde

uavhengig av menneskets lunefullt

gode onde hjerte.

 

Et sted der ute i uendeligheten

hvor stjernene blømmer som myrull

saler Døden av sin gamle hest

og leier den gjennom lysets port

inn i tunet til sin blonde søster

Livet.

 

Hans Børli
19.05.2018

Da mor døde

Det var ei natt i mai.

Utenfor vinduet sto nakne trær

og famlet med knoppsåre greiner etter

                                                           stjernene.

Klokka viste 20 minutter over 4.

Sykesøster dro den slitte ringen av din

finger, mor,

og pakket dine få eiendeler fra

nattbordskuffen

Det hele var så lavmælt,

så forferdende enkelt,

som var døden et bud

som ventet ved døra.

 

«De får ringe lensmannen, De da.

Og presten.

Melde dødsfallet, mener jeg …»

 

Jeg gikk gjennom de grå korridorene.

Det dryppet fra en spring et sted,

et spebarn gråt nede på fødestua.

Det er forunderlig, tenkte jeg. Det

kjens som

jeg brått har mistet retten til

mangt som var meg dyrebart:

Villblomma på tunet heime,

stien gjennom graset, måltrosten

som sang i skogen ved skigarn –

ja, alt dette uutsigelige som var heimen

er gått tapt i natt. Jeg eide det bare

i kraft av din kjærlighet, mor.

Den var mitt eneste skjøte,

– husmannsslektens uskrevne borgerbrev.

 

Nå krever Tiden sitt lån tilbake.

Den store fremmedheten

står alt breibeint på tunet

og vifter med utkastelsesordren.

Hans Børli
18.05.2018

Under stjernene

Det er farlig å stirre

for lenge på stjernene:

 

Når du atter senker

blikket mot jorda,

ser du stjernene –

de kalde stjernene –

gjennom din brors hjerte,

bak din elskedes ansikt.

 

Og alt blir så håpløst

håpløst

fordi du har sett

inn i den store stumheten

bakenfor tingene.

 

Hans Børli
17.05.2018

Eidskog-sangen

Vår kjære bygd – du smiler

så fredfullt for deg selv,

der kledd i blått du hviler

mot Värmlands vardefjell.

Eidskog, Eidskog – mo og myr

og mørke vatn hvisker

vår barndoms eventyr.

 

I disse  grisne  grender

i  grenseskogens skjød,

har harde arbeidshender

vekt kornets sang om brød.

Eidskog, Eidskog – slit og savn

og tusen dyre gleder

la klangen i ditt navn.

 

Med tømmerstokken strevde

vår ætt i frost og sno,

men under snøen levde

en blåveisknopp av tro.

Eidskog, Eidskog – vill og vár

du elsket fram i folket,

et sinn som sus i bar.

 

Vår fedrejord, vi takker

for alt du kjærlig gav –

fra korn i steinrøysbakker

til graset på ei grav.

Eidskog, Eidskog – dyre ord

du har den milde tone

av sangen hennes mor.

 

Så vid kan vegen falle

for dem som dro avsted.

Men heimen tok de alle

i avskjedsblikket med.

Eidskog, Eidskog – evig grønn

lå minnets voll og hvisket:

Kom heimatt, du min sønn!

Hans Børli
16.05.2018

Lykka

Lykka …?

Det er vel de stutte stunder

da intet skal hende og intet har hendt.

Bittesmå stunder, som øyer i havet

utenfor hverdagens grå kontinent.

 

Der hender iblant at du møter ditt hjerte

lik en som du aldri har kjent. –

Hans Børli
15.05.2018

Planker

Tre er et vennlig materiale,

det har en duft av mildhet i seg.

Steinens tålmod har vandret gjennom det

og jordens mørke

på vei mot det evige lys.

 

Gå over ei trelast-tomt om sommeren,

gå mellom gylne plankestabler

i juli

når geiteramsen har tent sine vemodslys

rundt sponhaugen ved sagskuret,

 

da er det som om sola

tenksomt hviler sitt hode

i ru hender av jordisk duft.

Hans Børli
14.05.2018

Treet som vekser opp-ned

Drømmen er et tre som vekser opp-ned:

Røttene festet i himmelen,

fine rothår suger

sær grokraft

fra moldmørket mellom stjernene,

mens krona brer ut sine greiner til

en hvileplass for fuglene

i menneskehjertets uendelige rom.

Hans Børli
13.05.2018

Hvem kan vel tjore et fugletrekk?

Hele evigheten rundt oss. Og likevel

alltid denne tomme handa

som vart for sein i grepet.

Et sekund bare:

et tikk av klokka,

et hjerteslag,

så er det allerede DA.

Hvem kan vel tjore

et fugletrekk? Hvem

kan stanse Solen

over Josafats dal?

Hans Børli
12.05.2018

En kvast linnea

Ennå bevarer jeg

minnet om deg, jente.

Du var så vakker,

du lyste som en villblomst

på dansegolvene i min ungdom.

Aldri turde jeg by deg opp,

jeg var for grov og grå,

hadde for store, dumme hender,

for snauslitt sjeviotdress.

Du danset ut med en annen

-og forsvant for meg

i årenes blå dis av avstand.

Men ennå bevarer jeg

det skjære minnet om deg

djupt i mitt skrukkete gamle sinn.

Det er som en kvast linnea

varsomt holdt i

en kvaesvart tømmerhogger-neve.

Hans Børli
11.05.2018

Engang

Engang

skal hjertet glemme sine krav,

skal lengselen lukke  seg

blygt,

som nøkkerosa om kvelden

når speilbildet av stjernene

gror fram i svartstilt vatn.

Hans Børli
10.05.2018

Fløtarguten talar ve´ jentene

Sitt rolig, jente! Bære sitt!

Vil du ifrå mæ fyke,

da haugger je hakan i hjerte ditt

som i en stokk i stryke.

 

Je slepper dæ itte! Sitt bære still!

Se neva mine, Kari:

dom krøker fingra og klemmer tel

omkring de ting je tar i.

 

Så blått det kveiles, du! Gras og fiol

rer senga vår under graner

der vårgauken galer slik han gol

i tjaugetals Lybeck-romaner.

 

Det bruser opp i mæ, blo’ og vår,

– det er som når storbommen stuper

igjennom Gransjø-dammen som står

me fulle, flomgule luker.

 

Å, gi mæ et kyss! Men fyst må je ta

og sputte tur mæ snusen.

Det er fulle så du itte vil ha snusrand rundt truten din, pusen.

 

Du vil itte gjenne snu go’kjakan tel,

du kaster så kry me nakken.

Er fulle reidd atte skjeggstubb og stell

skæ skrubbe skrammer i lakken.

 

Je er ingen filmsjarmør, men skitt,

nå kjenner je mæ i taka.

Je trur je tar og løfter litt

på eitt tå serkeflaka

Hans Børli
09.05.2018

Freden

Freden –

freden er

en småfugl,

ei linerle

som flyr duppende

til og fra

med strå i nebbet.

 

Bygger reiret sitt

under motorpanseret på en bulldozer

som står stille i veiskjæringen

to-tre dager under pinsehelga.

Hans Børli
08.05.2018

Vinden

Det finnes store skoger, ennå.
Og mjukt gras.
Og vind i verden.

Men prøv aldri å tyde
vindens språk;
da besmitter du den bare med deg selv.
Menneskenes sannheter er flettet av løgn,
legg dem ikke i vindens munn.

Hans Børli
07.05.2018

Karyatide

Troen er en karyatide,
en kvinneskikkelse mellom ruiner.

Forlatt, hensunket i stein,
står hun der ennå
oppreist
med sine blinde øyne.
Templet som hun bar
er forlengst styrtet i grus,
blitt til et leie for ville dyr.

Nå bærer de arrete skuldre
en bør av ingenting:
Det øde rommet
hvor fuglene skriker vilskent.

Hans Børli
06.05.2018

Døden

Je har aldri tenkt meg døden
som en kvil i kvite puter,
der hvor sorg og stillhet rår bak
lamperøde ruter.

Je har aldri tenkt meg døden
som en tårevåt avskjed
med et liv hvor sorg og sjukdom
støtt må regnes med.

Je har tenkt meg døden slik som
elgen faller i sin skog
når den kvasse blyspiss-kula
flerrer ragget bog.

Je har tenkt meg døden slik som
aspa rød og trassig blør
når de ville traner klager
gjennom gylne dager
på sin flukt mot sør.

Inga bleike sørgekranser,
ittnå prat om – takk for alt!
Bare gull og blåe høgder
der hvor sola falt.

Hans Børli
05.05.2018

Du må forsøke

Du sitter fast i din verden.

Vil du

løfte ditt eget liv

opp i en høgere sfære,

da må du samtidig løfte

alt omkring deg.

Et overmektig tak – javel,

men du må forsøke, du må

tro det umulige mulig.

 

Jeg så en gang ei krikk-and

som hamret vingene tilblods

mot isen i elvoset,

– føttene var frosset fast.

 

Slik

som denne vesle villanda

må du forsøke.

 

Å løfte heile jorda

med dine korte vinger.

 

Hans Børli
04.05.2018

Tæle

 

Det er tæle i oss. Under de usikre smil,

under ja-ord og menneskevarme, er det alltid tæle i oss.

 

Det er som å gå over myrdøss i skogen tidlig i mai: Du kjenner

det harde støtet av is mot foten under den engstelige mykhet av måsa og bjønnbær-lyng

 

Sein er våren

i menneskenes sinn.

Hans Børli
03.05.2018

Syng liv i ditt liv!

Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!

Jeg står med et segl på min munn

og tier frossent mot alt som har krevd forløsningens syngende stund.

 

En sjel og ei skjorte … Allikevel er prisen forunderlig stor.

Og jeg er for arm til å svare min gjeld i gyldige, gangbare ord.

 

Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd! Jeg har bare ventet på vår.

Og nå har den øverste stjerne krevd: Syng liv i ditt liv før du går!

Hans Børli
02.05.2018

Infrarød

 

 

Jeg har hørt tidenes vitnesbyrd, hørt redselsskrikene mellom linjene

i historiebøker like kalde og uberørte som innkjørselsrampen i Auschwitz 25 år etter – –

 

Babylons brunstige oksekraft, Platons høye tanker, Romerrikets storhet –

alt sammen hvilte på piskede, blodige slaverygger.

(Å Spartacus! Hvorfor marsjerte du

ikke mot Roma dengang du ennå hadde sjansen?

Noen tusen oppsprettede patrisier-vommer møkk og blod på kunstverkene i atriet,

Licinius Crassus tryglende på kne foran en arret slave fra Trakia – dét ville vært noe å tenke på,

en hat-flamme å varme seg ved

i kjellerrommene like til de ytterste tider.)

 

Revolusjoner. Kamp på barrikadene.

Proletariatets diktatur og champagne

til de fattige – – Jo takk – vi har sett det, gang på gang:

 

inne i jungelen i Bolivia.

 

De fattige, de forsvarsløse, de nederste vil alltid bli tråkket på,

vil alltid få smake pisken,

likegyldig enten keiseren eller kommissæren

styrer, enten Bibelen eller Det kommunistiske

manifest

ligger på alteret.

*

Min politiske kulør er infrarød (derfor ser du den ikke med blotte øyet).

Det finnes intet parti, ingen talerstol, intet forum for fettete floskler

redningsløst langt til venstre.

 

Tusen års trellehat

overvintret i de armods lender

som ga meg livet. Kunne du så sant stikke handa inn i hjertet mitt,

ville du brenne deg, bror.

 

Men her svimer jeg omkring stille som en akvariefisk.

Dytter snuten mot glassveggen.

 

Hans Børli
01.05.2018

Sang til det røde flagg

Ser jeg et stormflagg som vifter

med duken i flammende skrud,

da står jeg der stille og skrifter

for dagenes nidkjære gud:

 

Å – slett ikke alltid mitt hjerte

var levende, bankende rødt –

skjønt lengselen brann som ei kjerte

i fredlause hugen min støtt.

 

Jeg ber om en sak å få tru på –

ei gnist som kan tenne mitt sinn.

Ja, selv om ei klinge med blo’ på

til freden skal sende meg inn.

 

Jeg veit at titusener unge

har segnet på veiene frem.

Å, flagg, med di flammende tunge

hvisk meg hva du hvisket til dem.

 

Ja, flagg med den blodrøde farve,

jeg trygler i lykke og gru:

Jeg ville så gjerne få arve

det hjertet som brast for si tru.

Hans Børli
30.04.2018

Hestehov

Våren har dyppet

vingen i solefallet i kveld.

 

Se! det har dryppet

gulldrøpp i gustne bakkehell …

Hans Børli
29.04.2018

Grenseboer

Jeg har alltid bodd ved grensen

mellom livet og døden.

Og som alle grenseboere

taler jeg språket i begge riker.

 

Jeg vanket ofte på villstrå i

skoger bakenfor skogene.

Undret hvem som hadde gått der

hvergang jeg krysset mitt eget spor,

visste hverken vei eller lei.

Og plutselig kunne det slå meg:

Så stille her er! Selv skyggen din

har forlatt deg.

 

Har du mon vinglet deg inn i

landet på andre siden?

Grensen er attgrodd

og vanskelig å øyne

mange steder …

 

Men jeg kjente ingen angst:

Jeg taler dødens språk

uten aksent.

Hans Børli
28.04.2018

Tro

Om jeg tror på Gud?

Tja, jo da – på min egen måte, men

det er vel mer et spørsmål

om Gud tror på Meg.

Hans Børli
27.04.2018

Mennesket har avgjort ingen vinger

Mennesket har avgjort ingen vinger.

Tror du Neil Armstrong ellers hadde

kunnet sette

sine fotspor i støvet på månen …?

Hans Børli
26.04.2018

Min barndoms skog

Skog under himmelen, åsrender

som øksa har gjort glisne, ujevne

som en gammel tanngard.

 

Jeg kjenner ikke igjen

min barndoms skog.

I menneskenes ansikter,

i fugleskriket og vinden,

noe fortapt: Ensomheten

er blitt ensom …

 

Folketomme plasser, hus

som stirrer sinnssykt på deg

med svarte glasglugger. Nesle gror

opp gjennom sprungene i planke-

trammen,

bolker av halvt nedråtnet skigard

sleper seg gjennom villgraset i skogkanten

lik grådyr med skudd i korsryggen.

Bjelleklang og barnelatter borte;

dvergmålet

ruster i stillheten inni lia

og ingen behøver lenger

legge stein på brønnslokket.

 

Jeg rusler stien over jorder

hvor nyplantet gran titter opp av

rørende små åkerlapper

mellom røysene. Jeg ser

det mjuke ordet heime

ligge pjusket forlatt i hveingraset

som vingefjær av en drept fugl.

Hans Børli
25.04.2018

Ingen av oss

Ingen av oss

overlever livet.

Men dess mindre du har levd,

jo svartere dør du.

Hans Børli
24.04.2018

Livet

Mannen tramper sin sti

tungt.

Snubler i sleipe røtter,

trår ut i gjørmehull

og drar svart med seg

utover nysnøen.

Ser ikke.

Hører ikke.

 

Inne i krattskogen

reiser et dyr seg varsomt.

Står der

spinkelt levende i frostlyset.

Ser med bunnløse fløyelsøyne

mot den stomlende lyden av

en blind.

 

Mannen tramper forbi.

Bærer sin døde tyngde

inn i det øde snølyset.

Uten å vite

hvor nær han var –

Hans Børli
23.04.2018

Når menneskene har gått heim

Du søker ditt eget speilbilde i

de dimme gåtene omkring deg.

Alltid.

 

Du legger dine ensomme tanker

i munnen på vinden. Du drømmer

menneskemening inn i

duft og sus. Alltid

svarer dvergmålet deg med din egen stemme

 

Men hva tror du skogen synger

siden,

når du er gått heim?

 

Jo, da er timen inne

for røster nakne som jern.

 

En stumhet reiser seg,

står med løftet panne

og kveder for stjernene,

kambriske kvad

som menneskelepper aldri har rørt.

Hans Børli
22.04.2018

Arbeidsfolk

Vi kommer i vane med det:

Vi sliter for å leve,

men før vi veit ordet av

lever vi for å slite. Og da

har storfolket fått oss

dit de vil. Da

kommer de med Norges Vel-medaljen

og lar seg avbilde i avisene

med handa gemenslig lagt

på aksla til en eller annen

vindskeiv trotjener.

Hans Børli
21.04.2018

Havet og skogen

Havet og skogen er søsken.

De taler langveis sammen

på vindspråket. Den ene blond

av brenningers hvite skumbrem,

den andre mørk

av rotvokste vingeslag.

Havet og skogen er søster

og bror. Og selv er jeg

av samme higende ætt.

Jeg anerkjenner ingen grenser,

selv ikke dødens. Jeg har

sloppet mitt hjerte på beite

på solnedgangens røde enger

og slått opp min lengsels sandslitte

 

beduin-telt

bortenfor synsranda,

der lendet haller vestover mot evigheten.

Hans Børli
20.04.2018

Ensomme er vi

Ensomme er vi,

slik vinden er ensom.

 

Du møter din bror på vegen.

Han skal andre steder.

Ser du sorg i hans øyne,

teller du dine gleder.

 

Ved tusen vegviser-galger

leser du sted og lei.

Aldri krysser du grensen

mellom Deg og

 

Ensomme er vi. – Selv i en favn

hvisker du bare ditt eget navn.

Hans Børli
19.04.2018

Vesle Beate-Kristin

Du smiler så vakkert

fra nybleiket lin.

Du smiler mot våren,

Beate-Kristin.

 

Og våren har sendt deg,

Beate, et bud:

Ei stråle av vårsol,

en hilsen fra Gud.

 

Du smiler så vakkert,

du vesle Guds lån,

du søster tel symra,

Beate, vårt bån.

Hans Børli
18.04.2018

Morgen ved barberspeilet

Jeg ser en fremmed der i speilet.

En sliter, en skinnfellgrå gubbe

med munn så sid i vikene,

så smal og blå og buklete

som ståltrådhanken i en fiskebollbutt

noen har kokt kaffe i.

Og auga – slitne,

liksom overtrukket med grå hinne:

to váker i vinterisen

etter lett snøfall.

 

Årene har stjålet

ansiktet mitt fra meg.

Hans Børli
17.04.2018

Menneske

Hendene mine var alltid

tomme. Og samtidig

fulle av Alt.

Holder jeg høgra ut i vinden,

ser jeg planeten Jorden

lande midt på den ru handflata

varsomt,

skinnende som ei marihøne

med summende sølvvinger.

Hans Børli
16.04.2018

Poesi

Hva poesi er –?

 

Spør vinden,

spør tranene ved nattsjøen, spør

en talgstripet gammel lysestake

som svarer deg med stillhet:

 

Poesi er dette ene:

at du lever.

Og overvinner Døden

hver jordisk dag.

 

Tro ikke et øyeblikk at

du maktet det

hvis ikke skosnutene dine

fikk mørke strimer av doggvått når

du går over grønnsværet om morgenen,

hvis ikke jentene på bussholdeplassen

sto der

med munnvikene omspunnet av smil,

hvis ikke

rugbrødet i frokostpausen hadde en smak

av auguststillhet og mysterium,

hvis ikke – – –

Hans Børli
15.04.2018

Veversken Tid

Den blonde veversken Tid

sitter i skyggerisset under trærne

med renningen av solstråler

spillende mellom fingrene.

Jeg vever lys av mørke,

sier veversken Tid,

og fletter sang av

Med forvandlingens under i fingertuppene

slår hun livet ditt nennsomt

inn i veven av glemsel.

Og det gjør ikke vondt mer. Din angst

blir lyset i en skjær bjørkelegg

i mainatta, din lengsel

en blomst som vender krona si blygt

for nattens dugg.

Hans Børli
14.04.2018

Granner

Her sitter vi

bak nedrullete gardiner

i vårt prektige byggesenter.

Så nær hverandre at vi har fått

gnagsår på hjertet.

 

Ser ofte for meg et syn

fra barndommens dager

heime på Skogen:

Et arret svaberg … Det lå

på stien fram til nærmeste granne

en dryg times gange nord i Odalen.

Og alle ensomme skritt

gjennom århundrer

hadde gnuret og slitt

ei djup fure i gråsteinen …

Hans Børli
13.04.2018

Tingene sørger aldri

Rart å tenke på at

bjørka du lå og lydde på

 

så mang ei blåsende natt

med regn i lauvet, stien

over fláberget utafor huset, hagebenken

du snekret av en kløyvd furustamme – alle

disse smålåtne tingene rundt deg

skal være-til i verden

lenge

etter at du har bygslet

tre alen jord på kjerregarden …

 

Og tingene

sørger aldri over oss.

Selv ikke dette blå vesle bordet

du satt og skrev ved i stjålne stunder

vil noensinne ønske deg tilbake.

Hans Børli
12.04.2018

Det hender

du trår i misse

og setter foten

en fotsbredd utenfor deg selv.

Og alltid siden –

alle år bak den grå muren –

skal du minnes en ung lauvlukt

av frihet.

Og fuglen som sang

med mange kilder i stemmen.

Hans Børli
11.04.2018

Du

Trass i ord som giftpiller,

trass i kunst som innvoller

og katteoppkast, trass i

døden på terskelen og

prognoser om en ildstorm,

tror jeg fremdeles det er mulig

å snakke som menneske til menneske.

For innerst under tungefestet på oss alle

gror et lite kjærlighetsord,

uanselig som en alrune og

med samme undergjørende

djupe rot:

D U

Hans Børli
10.04.2018

Det finnes

Det finnes stunder

da alle ord er grå,

da sorga er et høstsyn:

et vissent sevblad frøsi fast

i isen på ei å.

 

Det finnes stunder

da alle ord er små,

da lykka er et vårsyn:

ei solgnist i en dråpe dogg

som siger langs et strå.

Hans Børli
09.04.2018

Voggevise

Itte gråte, Veslegull –

itte felle tårer.

Himlen står av stjerner full

nå som alle vårer.

 

Byssan, byssan, byssan lull,

Veslegull.

Se på blanke ruta

glåmer månen inn og ler

til et vakkert bån han ser

her på kvite puta.

 

Itte gråte, Veslegull –

itte felle tårer.

Bjørka står av knopper full

nå som alle vårer.

 

Byssan, byssan, byssan lull,

Veslegull.

Sov og drøm nå, liten.

Vi må itte vekke’n far

som i skogen vøri har.

Han er trøtt og sliten.

 

Itte gråte, Veslegull –

itte felle tårer.

Mor ho vaker for di skull

nå som alle vårer.

Hans Børli
08.04.2018

Minnene

Et sted i skyggen

bakom alle solefall i ditt liv

sitter minnene

og blåser på sine skjøre hender av spindelvev

og blar valent i bunken

av ubetalte dager.

Hans Børli
07.04.2018

Istiden

Würm-istiden, den siste

store nedising av Nord-Europa,

varte i 120 000 år,

sier geologene.

 

120 000 år –

dager netter dager netter

uendelig

uten grønt

uten lukt av jord uten

soldirr i åpent vatn

Bare lam lyd av

is som revnet i frosten

nordlysets lave hyss hyss

himmelrender

som kniver

120 000 år

da selve Tiden satt

med hodet i hendene

og visste ingen råd.

 

Tenk deg da

de første blomstene,

de første bleike anemonene

mellom dryppende steiner

i sol på morénen – eller

et plutselig andeskrik

i oset der breelva stupte

ut i en sjø på sletten …

 

Det er håp i å tenke på slike ting.

Hans Børli
06.04.2018

Smerten

Smerten – uten ansikt, uten øyne –

 

Streifer deg isnende grått

ved høylys dag. Du vet ikke

hva eller hvorfor, kan ikke

spore det vonde. Det er som

frosne blodsdråper på snøen

der hauken hogg en storfugl

høgt i grå frostluft.

Hans Børli
05.04.2018

Minne

Ikke en enda linning den vinteren.

Trea sto lute under snøbøra si

fra før jul til bortimot påske.

Dag etter dag, måne’ etter måne’ var

den svartblaute busserullryggen min

et skjær som hvite brottsjøer

braut rykende over

hver gang et tre datt for motorsaga.

 

Så var det en dag

jeg sto og glåmte opp

for å finne ei gløppe i ungskogen

å «legge» treet i.

 

Da kommer ei gjertrudskråke

i duppende flukt over meg.

Fuglen snertet borti ei grein på grana,

noen fine snøfjon singlet ned i

det svettevåte ansiktet mitt.

Det var som ei gave fra himmelen,

en hilsen fra sjølve Livet.

Noen svimlende sekunder

følte jeg at jeg seilte gjennom

verdensrommet

på ryggen av ei stjerne.

Hans Børli
04.04.2018

Myrulla på Lomtjennmyrene

Skulle jeg, mot formodning,

bli salig

og komme i de saliges boliger,

da skal jeg si til erkeengelen:

 

Jeg har sett noe

som var hvitere enn vingene dine, Gabriel!

 

Jeg har sett myrulla blømme

på Lomtjennmyrene

 

heime på jorda.

Hans Børli
03.04.2018

En av de grå dagene

Så mange gråkalde dager.

Dager med kroket rygg

og neglesprett,

tærne krummet

inne i gummistøvlene.

 

Djupt i mitt hjertes

riftete redskapskiste

bevarer jeg et syn som

dynamitt: Jeg ser

en av de grå dager

reise seg i all sin verdensvelde

og kjøre hodet gjennom Melkeveien

så stjerner og is og englefjær

drysser over besteborgerens

skinnhellig oppvendte veldeder-ansikt.

Hans Børli
02.04.2018

På evighetens tavler

Ingenting forsvinner. Alt

blir uutslettelig risset inn

på evighetens tavler.

Om bare en fugl flyr gjennom solfallet,

to mennesker veksler noen vennlige ord

ved postkassa en morgen, eller

et spor snør langsomt igjen innpå skogen,

så vil disse små små tingene

bli bevart i den universelle bevissthet

så lenge dagene gryr, i øst,

nettene senker sin nåde over Jorden.

 

Det finnes en hukommelse i rommet,

en altfavnende kosmisk hukommelse

som opphever Tiden

og forener alle ting

i et eneste stjernehvitt

Hans Børli
01.04.2018

Trosbekjennelse

Jeg tror ikke på kjødets oppstandelse,

Men Det evige liv

tror jeg på.

 

Vår kravlende jordiskhet

og døden og forråtnelsen:

Bare grobunn, råhumus

for høyere liv.

Lys-liljer

av aldri sett skjønnhet.

 

Ennå har brodden bare såvidt

brutt jordskorpa. Engang skal

blomsten briste ut

og blømme pinselys i rommet

der øy-universene hviler på evigheten

lik nøkkeroser på svartstille vatn.

Hans Børli
31.03.2018

Jeg kjenner det som jeg bær’ et lys

Blidt i lampeskjæret

sover de, barnet og hun.

Jeg ligger her fylt av ydmyk takk

for denne hellige stund.

 

Rundt leppene hennes leiker

et smil som en kveld på fjellet

etter en go’værsdag.

Og som et ekko av skjønnhet ser

jeg moren i barnets drag.

 

Urolig blir et hjerte

som eier så dyr en skatt.

Jeg kjenner det som jeg bær’ et lys

gjennom ei vindall natt.

Hans Børli
30.03.2018

Splinter av et knust speil

  1. Getsemane

Suste det tungt av sorg

gjennom Getsemane den natten …

den natten soldatene førte Marias

sønn med

til yppersteprestens hus?

Nei,

en eseldriver som drev sine dyr

gjennom Shushanporten i den tredje time,

hørte et mektig åndedrag av fred

bruse gjennom olivenlunden.

 

Og over den lille gropen som

grov i myk muld

 

Mesterens knær

 

med himmelens lys over pannen.

 

 

Hans Børli
29.03.2018

Menneskesønnen

«A workingclass-hero is something to be.»

 

Han bar sitt kors til endes,

ingen Simon fra Kyréne løftet børa fra

skuldrene hans

da foten tok til å snuble i steget.

Hoggskader og oppgåtte frostsår

var hans stigmata. Og spydet

som gjennomboret hans venstre side

så blod og vann kom ut,

var tørrskáten på en furustamme

som rann over ham den vinterdagen

i sleppa inni Gråmyrberget.

 

Nå er han død for menneskene

og gravlagt på aldershjemmet. Men

i tidlige vårkvelder med lengsel i lufta

og ungt lauv på lerketrærne i alléen

kan han ennå åpenbare seg for folk på

veiene

og fortelle sakte og usammenhengende

fra smertens visnede år. Og alt

han har å vise den vantro Tomas

er blålige arr.

 

skát – toppenden av et tre
sleppe – bratt bergside hvor man renner trestammene hele utfor
Hans Børli
28.03.2018

Borgerbrev av universet

Du kjenner

stjerneduft i dine hender

når du har vært hos dagene

og rørt ved gudstanken i

de tusen ting av tålmod:

En ljå hengt opp i furua

på tunet i kveldssol, ei rive

fortrolig stødd mot gangveggen

med våt hå i tinnene.

Midt på det handslitte skaftet

sitter en snutebille,

svart og snirklet som

en gotisk bokstav.

 

Alt dette små små

som passer i låsen

og åpner portene for deg

inn til noe uendelig Stort –

 

Skyggen av et grasstrå

som sirlig fjærpennskrift

over stien foran din fot:

Den Høyestes signatur

under ditt  borgerbrev

av universet.

Hans Børli
27.03.2018

Tenn et lys

Fader vår,

du som er i himmelen:

tenn lys i min skymme sjel!

Jeg vil se ordenes ansikt.

Og vite …

 

Jeg hater dette utydelige

som mumle-mumler i mørket

lik gammelt folk i et fattighus

hvor de sparer på lysregningen.

 

Jeg vil se ordenes ansikt.

Og vite om de lyver.

Hans Børli
26.03.2018

Et ord

Jeg hvisker et ord.

Vinden sleit det fra leppene mine,

slynget det ut i rommet:

 

Gud – – –

 

Så små stjernene synes!

Så ubetydelige

der de blikrer redd i stormen.

Betelgeusa i Orion er

femten tusen ganger større

enn vår sol

sies det.

 

Og der ute –

i dette ufattelige, kalde stumme –

irrer et lite menneskeord omkring,

fredløst, søkende

 

Gud – – –

Hans Børli
25.03.2018

Min trosbekjennelse

Jeg trur på den nakne legende

om mennesket Jesus Kristus.

Jeg trur på ham slik han var

før menneskene formet hans bilde

på perlebesatte krusifikser,

før sjølbehagelige prester

lespet hans navn over silkedukede altere

i katedraler reist til hans ære,

før de velsignet blodige krigsvåpen

og sang hans navn over slagmarkene,

før de kamuflerte falskhet og råttenskap

med hans hellige stråleglorie.

 

Jeg trur på tømmermannens sønn –

den fattigste av de fattige.

Han som ikke eide en stein

å kvile sitt trøtte hode mot.

Han som prediket

kjærlighetens og brorskapens evangelium

for pøbelen på byenes torg.

Han som hjalp der sjukdom og nød herjet,

og gråt bittert

over sitt folks bunnløse elendighet.

 

Han som gikk uanfektet omkring

mellom skjøger og lassiser

med spissborgernes hånende øyne rettet

mot seg,

Han som dreiv høkerne ut av templet

med hvinende piskeslag.

Ham trur jeg på.

 

Denne Jesus

det evige og sanne menneske –

måtte dø mellom røverne på Golgata,

dømt som en fare for samfunnet.

Slavenes og piskesvingernes

gjennområtne samfunn.

 

Men hans Via Dolorosa

går som en skinnende vei

gjennom alle århundrer.

Det store og gode menneskes vei

mot lengselens morgenland.

Hans Børli
24.03.2018

Demagogene

I alle år har de stått der

på talerstolene,

i nasjonalforsamlingene,

under kirkehvelvene –

stått der stått der stått der

og rullet ut tunga som

en rød løper

og latt de runde, feite ordene

skride gravitetisk

fram over gullplombene:

– Fedreland, Flagg, Heltemot,

Lenin, Kongen, JESUS …

 

Men merkelig nok:

ennå finnes det

ting så små at

de faktisk er verd

å dø for.

Hans Børli
23.03.2018

Å bli gjort til dikter

«Skogen gjorde ham til dikter,»

har velmenende journalister

skrivi i avisene

om vesle meg.

Jo da –

Det hendte jeg satt på en stubbe

i tjue-tredve minusgrader

og knurpet i meg klaka kaku

mens tankene spikket valhendt

på knoklete verseliner

inni hue på meg.

Og jeg kan forsikre dere om at

dét var en fanken så hardvølin måte

å bli gjort til dikter på!

Hans Børli
22.03.2018

Anemoner på tundraen

Disse brå støtene

av kald hete gjennom sinnet.

Denne plutselige anelsen av liv

som usynlig befolker vinden …

Sansene mine

værer mot verden,

vare som villdyrsnuten.

Drikker den levende teften

av skapningens nakne

ALT

Og sære ord

brister ut i sinnet mitt,

lik anemoner på tundraen.

 

Den eneste lykke,

den eneste salighet

jeg noensinne har kjent.

Hans Børli
21.03.2018

Du lever på jorden

Du lever på Jorden. I dag.

Det er du som hører

skogduene klapre med vingene

i morgensval luft. Det er du

som krummer tærne inne i gummistøvelen

og tenker:

Det er noe som stikker …

jeg må visst ha fått ei barnål i strømpen …

 

Du lever på Jorden.

En usigelig glede er hos deg. ER

skinnende

i ditt sinn, i ditt blod,

uten at du vet det.

Slik kilden speiler seg

i fugleøyet

når fuglen drikker.

Hans Børli
20.03.2018

Vårnatt

Vått, fillete sus i baret.

Månen i né.

Naken lukt av skare,

flomvatn snerket av is.

 

Hele natta er som

svart, vindblåst hår, ugreitt

over et skarpt

taterjente-ansikt.

 

Bjørkelegga oppi åsbrøttet

renner hvitt nedover mørket,

føttene mine synker lett

i tiu jord mellom snøgrimene.

Jeg kjenner det sanselig mjuke søkket

tvers gjennom tjukke gummistøvelsåler.

 

Rødstrupens første demringsstrofe

rører seg varsomt som et strå

inne i småskogen.

 

Det er som

mørke øyne ser på meg

og holder av meg

trass i alt jeg er

og ikke er.

 

Ja, dette er mi berging,

min styrke i verden:

Jeg er aldri ensom når

jeg er aleine.

Hans Børli
19.03.2018

Morgen på jorden

Det ryker grått:

Rød morgensol

setter fyr på steinene.

Mennesker med jord i øynene

vender tilbake fra søvnens lille eksil

og ifører seg sitt frynsete hverdags-jeg

med nylonforsterkning ved albuene.

Langt ute på markene

går Kain lutende mørk omkring

og sanker ved til sitt sure

uvillige bål.

Hans Børli
18.03.2018

Jeg ser

Søndagsstillhet. Snø. Jeg ser

en skjære i piletreet ved elvebredden:

en antydning av en fugl

artistisk risset med kull

på den lyse vinterhimmelen.

Og treets pikelig spinkle greiner

fint kniplet av rim, elvisen

gjennomstukket av glisne sivstrå

langs strendene.

Og fjernt i sør

skogen

ennå med en blank kjølvannsstripe av sol

over de borteste høgdene.

 

Jeg ser.

Og vet at jeg ser.

Så enkelt blir en lykke til.

Hans Børli
17.03.2018

Å være menneske

Å være menneske er en sykdom.

Helbredelse er umulig,

men all vår streben består i

å finne et smertestillende middel.

Hans Børli
16.03.2018

Svarttrosten synger i regnet

Måtte mørket i meg alltid være

et groende mørke!

Som barflekker mellom snøgrimene

tidlig på våren: Blåveissteder

der svarttrosten synger i regnet

og snømugne lauvblar på bakken

skjelver sakte og rører på seg

når symreknoppene uendelig langsomt

løfter dem på skrå mot vinden.

Hans Børli
15.03.2018

Avstand

Jeg står og ser på himmelen

en vårkveld under rugdetrekket.

 

 

Forunderlig! Den største stjerna

er bare en liten liten ting

som et bjørkeblad kan dekke.

– – –

Avstand, avstand er det

som gjør det evige til å bære.

Godt at det skygger så stort

det lille nære …

Hans Børli
14.03.2018

Emblem

Helt fattig er ingen

som farger sine dager røde

med sitt hjerteblod, ingen

som like inn i dødens søvn

filer på sin rustne lenke

med drømmens fuglefjær.

Hans Børli
13.03.2018

Skår i himmelrendene

Jeg er en gammel tredreper. Jeg har

myrdet trær i over førti år.

Høge svaie frograner, risbjørker,

malmfuruer

 

med nåler blågrønne som lufta

en skaremorgen om våren.

Jeg la dem i bakken med kaldt stål

og holdt mitt vemod i sjakk med

et snusbrónt tømmerhogger-flir.

Moer og holt og høgder

snøydde jeg av med øksa og saga.

Tre for tre, tylvt for tylvt,

til fuglen ikke lenger fant ei grein

å hvile vingen på under stjernene.

«Gruppehogst» heter det i forst-

terminologien

hvor fag-billen forlengst har gnagd

sinn og hjertelag ut av

de tørrkloke ordene.

 

Det glisner på høgdene i vest

der sola før la gullet sitt

på mjukt bar om kvelden.

Jeg ser det når jeg står

ved vinduet heime i stua

og glåmer langsynt

innover mot Raufjellet og Hesteknatten:

Det syns etter deg! Du har laget

skår i himmelrendene …

Hans Børli
12.03.2018

Pulsvotter

Hun strikket pulsvotter til meg

av grått, tretråders ullgarn.

Pulsvotter –

et godt gammeldags vinterplagg:

årene ligger grunt under huden

på innersiden av magre håndledd; blodet

kjølnes og strømmer kaldt

 

tilbake i hjertet. Derfor

strikket hun pulsvotter til meg

 

tjuge år etter at

hun skrev det siste kjærlighetsbrevet.

Hans Børli
11.03.2018

Dagboksblar

 

 

  1. Vårkjenning

Jeg så våren i dag.

Et lys av grønt gjennom snøen

i søkket der en elg hadde kvilt

i nattbeita.

En kvast av tyttebærlyng.

 

Dyret hadde brånt den fram

med varmen av sitt blod.

Jeg dekket den til med snø igjen.

Varsomt.

Slik du breier over et barn

som har sparket av seg dynen i søvne.

 

 

Hans Børli
10.03.2018

Noe var stort …

Noe var stort i mitt lille liv.

 

Jeg ante en øde gjenlyd.

Som under hvelvet i en katedral.

 

Hva var det for buer i mørket?

hva var det for svimlende kapitéler

som kastet hjertets rop tilbake,

omskapt,

rammet av stumhet?

 

Lyden av vinger under himmelen

i tidlige vårnetter. Månenetter

da tærte harespor sto som kopparr på snøen

og tiurklokka varslet saktmodig

mellom nakne vidjer i dagningen.

Eller den hvite pinen, skriket

i sommerkveldens lys som lyttet,

lyttet med vidåpne øyne

til skyggenes tause rådslagning.

 

Ja – noe var stort i mitt lille liv!

En høy, hjerteløs skjønnhet

som duftet av dugg og jern.

Hans Børli
09.03.2018

Brev fra livet

Det lakker mot kviltid. – Jeg hogger

en tørrved-strangle og trår

gjennom fonnene bort til gropa

der sekken og kaffekjel’n står.

 

Ei meise har hoppet i snøen

over den nedføkne eldsta’n,

brutt en forseglet evighet.

Så rørende spinkle runer –

små skrifttegn fra Guds alfabet.

 

Et brev fra livet. Jeg leser

i lys av en himmels fred:

Hold elden din ved like.

La ikke glørne snø ned!

Hans Børli
08.03.2018

Makeba synger

Smilet skrider som

en sivgaselle

langs dine lange

munnviker, Makeba.

 

Og stemmen:

antilopens sitrende angst

ved vannhullene

når lukten av leopard

formørker vinden.

En skjønnhet

som lik stjernene

behøver mørket

for å kunne skinne.

 

Makeba synger – –

 

Sett kaffekoppen ned.

Legg teskjeen pent ved siden av

bløtkake-stykket på asjetten.

 

Miriam Makeba synger i TV – –

Og vi er opplyste mennesker,

vi har sjel – javisst,

en prima slitesterk

europeisk sjel,

ikke svart, ikke hvit,

men gammel-gul

som harskt fett.

 

Hør! Stemmen stiger

i vrede. Det er som

den ser oss her vi sitter

døde av velferd. En panterklo

glimter fram av

myk pote, en griffel skriver

gnislende i støvet

på våre hjerter:

«all the dark people,

one big team …»

Hans Børli
07.03.2018

Håp

Når alle ord tier

og tennene fryser ihop,

du synes du har skår av

knust glass i munnen,

da

står plutselig

et tre i døra

og hvisker grønt

med snø i baret

Hans Børli
06.03.2018

Ungdom

Alltid har verdens ungdom

vært den fortapte slekt.

Alltid fikk våre drømmer

vingene knekt.

 

Bleike går vi og leiter

på ei stormslått strand

hvor våre fedre bygde

hus på sand.

 

Knokler og ruiner

der hvor templet sto – –

 

Hva skal vi hige etter?

Hva skal vi tro?

 

Nakne står vi i blåsten

med vår arv av skam.

Sveiper oss så i den gamle

dyreham.

 

Ett er dog vår adel:

sorga i vår sang.

Djupt i tvilens klokker

skjelver håpets klang.

 

 

Hans Børli
05.03.2018

Minnene

Ta det med deg!

Det minste av grønt som har hendt deg

kan redde livet ditt en dag

i vinterlandet.

 

Et strå bare,

et eneste blakt lite strå

fra sommeren i fjor

frosset fast i fonna,

kan hindre skredets

tusen drepende tonn i

å styrte utfor.

Hans Børli
04.03.2018

Kyndelsmesse

På vinterens mest forlatte dag,

mens sola stryker som ei skaskutt røy

lågt over snøtoppene i sør,

aner du våren som en usigelig

sakte tone i skumringslyset: Livet

sitter barhendt midt i frosten

og spiller på en trefløyte,

uten å ane at noen lytter

med ørene halvt igjenstoppet

av stillhet og død.

 

Da ser du det med ett: Det er

svarttrosten igjen. Den sitter

inne mellom greinene på en rimgrå busk

og fløyter mjukt for seg sjøl.

Finner tonen, slipper den, prøver på ny,

modulerer uendelig varsomt et tema

til solstrofen den skal synge

i førefallets rå døgn

av oppløsning og tilblivelse.

Hans Børli
03.03.2018

En av de grå dagene

Så mange gråkalde dager.

Dager med kroket rygg

og neglesprett,

tærne krummet

inne i gummistøvlene.

 

Djupt i mitt hjertes

riftete redskapskiste

bevarer jeg et syn som

dynamitt: Jeg ser

en av de grå dager

reise seg i all sin verdensvelde

og kjøre hodet gjennom Melkeveien

så stjerner og is og englefjær

drysser over besteborgerens

skinnhellig oppvendte veldeder-ansikt.

Hans Børli
02.03.2018

Ledestjerna

Det er mørkt, sier du.

Å ja – det er ofte mørkt

på veiene, bror. Men mennesket

må VILLE sin ledestjerne, ønske den

så hett og innerlig

av hele sitt vilskne hjerte

at mørket plutselig slår ild

og stjerna står der

tindrende stor og klar

over de frosne veiene.

Hans Børli
01.03.2018

Villabyen

Lange, låge bungalower

ligger og skriker i terrenget.

 

Plener, helleganger, hekker

velstussete som barten på

en engelsk colonel.

Og blomsterrabattene –

godetia, gladiolus, pontilarga,

(gjødslet med Evergreen vidundermøkk

kjøpt i plastpakninger på

shoppingsenteret.)

 

Fine navn, fremmede navn

her

midt i ei forhenværende

norsk gråsteinsgrend

hvor vekstene engang hette

finnskjegg, haralabb og

tjyrublom.

 

Akk ja – godtfolk steller pent med gravene

der de begrov sine liv

levende.

Hans Børli
28.02.2018

På kveldshøgda

Til slutt

går du gjennom solfallet.

Da snur du deg og ser tilbake:

Og alle milene du gikk,

alle dagene som syntes traurige og grå,

låner farge fra kveldshimmelen

og lyser

i lilla og rødt.

 

Men ingen kan vende om.

Du står på kveldshøgda nå. Snart

synker du i skumringens aske.

 

 

Hans Børli
27.02.2018

Festina lente

Den som omsider når fram til

et høgt og lenge etterlengtet mål,

han vet dette: Det var dine feilsteg

som brakte deg hit. Ad mørke omveger,

over snublesteiner og myr og morass,

hastet du langsomt gjennom låglendet

mot høgdene

med solrand over.

Hans Børli
26.02.2018

Bli lys

Skaperen sa:

Bli lys! Og

det ble lys.

 

Men selv sitter han

i mørke

hos det skapte.

Lytter,

lik en blind

ved kanten av rislende åkrer.

 

Famler med blinde hender

over skapningens ansikt

for å kjenne seg selv,

finne seg selv.

Hans Børli
25.02.2018

Den store ensomheten

Hvem kjenner vel ikke den lille

ensomheten? En øde lukt

av kjellermugg i hjertet.

Men har du kjent

det isnende polardraget av

Den store ensomheten? Den som er

mørket over vannene

og Guds død. Den som

stiger frådende lik en flodbølge

og skyller druknede håp med tang i håret

inn over den glasskår-strødde muren

mellom sinn og sinn.

DEN STORE ENSOMHETEN

som forener alt og alle i

en klagende ulvehymne under

den tomme himmelen hvor

ingen ledestjerne lenger lyser

for vise menn på vandring.

Hans Børli
24.02.2018

Etter Auschwitz

Det  er hardt

å se seg selv i øynene

etter dét som  hendte

i Auschwitz.

I Hiroshima.

I Song My –

 

MEN VEND IKKE SPEILET.

 

Tro ikke

at helvete hadde vært mulig

uten deg og meg.

Hans Børli
23.02.2018

Jeg ville fange en fugl

Jeg ville fange en fugl til deg.

En liten hvit fugl som

du kunne holde i hendene.

Kjenne varmen av liv

risle

gjennom armene

mot hjertet.

 

Jeg ville fange en fugl til deg.

Men jeg fant et vargspor

og en blodig vinge i snøen.

Hans Børli
22.02.2018

Alt jeg lever på

Alt jeg lever på

alt jeg drømmer om

er underlig bortkomment, fortapt

som en elg mellom bilene

på E-6 om natta

når lyktelyset blender,

brøytekantene stenger

for spranget ut i friheten.

Hans Børli
21.02.2018

Ordene

Ord er vanmakt. Hør bare

en kunstforståsegpåer

snakke kunst: Han står

med mange bøker i blikket

og kaster røykbomber

inn i tempelet.

Jeg tror ikke lenger på

de dypsindige ordene,

de spissfindige ordene,

de blasert gjespende ordene.

Jeg tror

på stumheten

hendenes hud

berøring

nærhet

Jeg tror at

vi må grave et Pompeii fram igjen

av lava-asken

 

Med hendene.

Hans Børli
20.02.2018

I tusenårskrigen

Gjennom dine tap

kom du seiren nær.

 

Alt du ikke var

formet tungt og hardhendt

den du er.

Hans Børli
19.02.2018

Den svarte hesten

(Ved Delacroix’s bilde «Massakren på Scios»)

 

Den svarte hesten traver.

Vind i fakset.

Blod på høvene.

Mange røde marker

har den lagt bak seg.

 

Gaugamela,

Scios, Solferino – – –

Rytteren sov under fluesvermer,

under ravnesvermer,

ble til vakre kvite knokler.

Perser, tyrker, tysk husar –

Den svarte hesten traver.

 

Eugène Delacroix

mante den fast til lerretet

med sin flammende pensel,

Pablo Picasso bandt den i et skrik

på redselens torg i Guernica.

 

Men den svarte hesten slet seg.

 

Salen tom.

Skabrakket blodig.

Den svarte hesten traver.

Hans Børli
18.02.2018

Vasen

Stjernene på himmelen,

taggete, skarpe –

Skår av knust lys.

 

Og hjertene på jorda,

urolige, søkende –

Rop,

og ja over avgrunner.

 

Alt er stykker av noe.

Brudd, segmenter

som med sin brutte linje

antyder konturene av

et kunstverk som hvilte i seg selv,

sluttet,

som en egéisk vase.

 

Jeg aner en tapt form.

En vidunderlig helhet

som brast

så livet ble splinter og lengsel.

Hans Børli
17.02.2018

Hver liten ting –

Det gis en navnløs lykke. Den

kan selv de lykkeløse menn

få møte i sin hverdags grend.

 

Stans opp og se deg fritt omkring:

Du står som inne i en ring

av ennå uforløste ting.

 

Da skjer et under. Her og nå:

En blomst blir blomst, et strå blir strå,

– fordi du stanset opp og

 

Hver liten ting er stum og blind

og lenket til en sorg av vind

til du befrir den, med ditt sinn.

 

Blant lyng og lauv og villgras stritt

en stemme hvisker stilt og blidt:

– Å, gi oss, bror vår, liv av ditt!

 

Hver liten ting av lyst og nød

er verd ditt liv, din bitre død.

Så bryt med takk det grove brød.

Hans Børli
16.02.2018

Brystbeinet av et rådyr

Jeg ville så innerlig gjerne at

det skulle bli noe igjen etter meg.

Noen ord, helst.

Noen gyldige ord, en tanke, et uttrykk. Noe

som mennesker i kommende år

skulle ta opp i seg

i glimt av gjenkjennelse.

Slik en bærplukker i skogen

brått kan komme over

ei værbleik beinknote i måsan.

Ta den opp

snu og vende på den

og tenke: Dette

er brystbeinet av et rådyr.

Hans Børli
15.02.2018

Ord til meg sjøl II

Sett deg aldri til å skrive

med kaldt hjerte.

Begå ikke voldtekt mot ordene.

Du må øve deg i tålmod,

lære deg å vente, vente

selv om du synes hjertet

bunnfryser i deg, vente

mens angsten herjer deg

 

som en drankers abstinens, vente

til tiden endelig er inne

og diktet melder seg

så uventet og overrumplende at

du nesten med motvilje griper etter

kulepennen.

Hans Børli
14.02.2018

Brev

I isen ved hella

står dine frosne fotefar.

Nå snør det i dem. Øde

ligger en lampebleik gard.

 

Alt er dødt i tunet,

alt har mistet det liv

som du med din nærhet ga det,

mitt varme viv.

 

Å kom attende, kjære!

Stig i stua inn

og tramp av deg snøen

i mitt heite sinn.

 

Hans Børli
13.02.2018

Gleden

Den frostbrente gleden ved livet

søker deg ved vadestedene,

ved leirbålene, ved korsveiene,

alltid –

Selv i sorgens dager,

selv i motgangens bratte døgn

og våkenettenes martrende timer

søker gleden deg, kvidende

lik en trofast hund

som løp med blødende poter gjennom

rimfrosten

og svømte mellom isflakene i strie elver

for å finne sin husbond.

Hans Børli
12.02.2018

Den vesle stjerna til venstre for Orion

Øde ligger høgdene under himmelen.

Den vesle stjerna til venstre for Orion

blunder stundevis bort.

Som et barneøye under trøtte vipper.

 

Jeg sitter og tenker på menneskenes sorger

 

… barn som gråt

den dagen mederne stormet Ninive –

 

Himmelen hardner mot frost.

Den vesle stjerna til venstre for Orion

er ikke lenger å se.

Men Orion står der,

truende stor,

med sverd i sitt skrå belte.

 

Å, denne store stumhet

rundt alle stjerner,

alle hjerter, alle rop i natta!

Hans Børli
11.02.2018

Lyset

Øde, blåsende kvelder

da hanen gol døgervill i skymmingen

og skogen pustet mørke.

Mor på tunstien,

lita, lutende mot nordavinden

mens snøfnugg vinglet som møll

i ljøsken fra fjøsløkta.

Med blåfrosne hender vernet hun

den blafrende flammen mot vinden.

Og hver gang samme undring: at

hun maktet å berge lyset

brennende

gjennom blåst og snø.

Hans Børli
10.02.2018

Drøm

Men drøm din drøm.

Dét er det eneste

som kan verge dine øyne

mot altfor nakne syner:

Drømmen er blømmende lyng

som skjuler dødens helleristning

på grunnfjellet i ditt sinn.

Hans Børli
09.02.2018

Lykka

 

Det er med lykka som

med ville dyr i skogen:

Den blir tillitsfull

og nærmer seg leirplassen din når

du ikke lenger jager etter den.

 

Hans Børli
08.02.2018

Har du lyttet til elvene om natta?

Har du lyttet til elvene om natta?

Da taler de om andre ting.

 

De sildrer ingen latter over sandgrunnene,

nynner ingen sang om

brune jentekropper

som sklir uti ved laugeplassen,

eller vide enger med spoveskrik,

eller sundmannen som ser på skyene

mens han ror.

 

De taler om andre ting.

Ting som er heimløse i dagene,

ting som er Aldri og ingen ord.

 

Lytter du lenge til elvene om natta,

lenge,

er det til slutt som om sjelen

gåtefullt minnes sin framtid.

Hans Børli
07.02.2018

Barnet

Jeg vandret på villstrå i verden,

mitt følge var smerte og tvil,

men du er den røst som skal rope

meg heim fra vegløse mil.

 

Fra mørket i morslivet kom du:

et selsomt, forklaret bud

fra verdener bakenfor denne,

fra livet og håpet og Gud.

 

Du ser på meg, blidt og stille –

da undres jeg over at ord

som Angsten og Hatet og Hevnen

er kjent av noen på jord.

 

Så lenge et hjerte skapes

hellig og reint som ditt,

skal mennesket tro og håpe

trass alle tap det har lidt.

 

Jeg løfter deg, barn, som en visshet

mot skjæret av Ragnarok-rødt:

I lyset av regnbuens løfte

blir barnet – vår frelser – født.

Hans Børli
06.02.2018

Revolusjonene

Jeg veit hvorfor

den franske revolusjon,

den russiske og den finske –

alle de smertefødte folkevårene –

på slettene ved Voronesj.

Han som stivnet i forpostkjeden

ei frostnatt ved Kandalaksja.

 

Han som styrte et stukasfly

lik en svart  skyttel

gjennom granatenes eldvev

ei natt over Berlin sentrum.

Han som skreiv «Dear Kate»

på et feltpost-kort

ti sekunder før bunkeren sprang

for fulltreffer fra en 30-centimeter.

Han som svingte bajonetten

og hylte «Rule Britain»!

over ruinene av Düsseldorf.

 

Han som speilte sitt blødende,

kruttsvarte ansikt

i sølvet på Kölner-domens alter.

Han som voldtok ei rødekors-søster,

drepte et barn,

rettferdiggjort av krigens

grusomme Molok.

 

Nei – det var ikke generalene

som vant eller tapte.

Det var han,

den ukjente soldat.

 

Se, hans ansikt

– hogd i stein –

speider ut over slettene,

der blodruner av krigens saga

atter skal skjules

av groende gras.

Hans Børli
05.02.2018

Livet

– Mitt liv er så fattig, sier du

en fortrolig stund hos en venn.

– Mitt liv er så vanskelig.

Mitt liv er ditt,

mitt liv er datt.

Men sannelig sier jeg deg:

Du burde falle på kne

i ordløs takk

fordi du i det hele tatt kan si

Mitt liv.

Hans Børli
04.02.2018

Veien til evigheten

Veien til evigheten

går over gardstunet heime.

Et duvende gresstrå med dugg i akset

er veiviser god nok for den seende. Og

på baksiden av bladene på tunbjørka

har lauv-åmene gravert et kart

over Melkeveien.

 

Graset, møllen, menneskehjertet –

minnet om en barndom på stjernenes kyster

skråner svimlende gjennom alt –

som morgenlys

gjennom mørkt strømmende vatn

over ei sandgrunne.

Hans Børli
03.02.2018

Akropolis

Jeg har sett Akropolis,

for jeg har aldri vært der.

Hans Børli
02.02.2018

Dompap

Dompap på foringsbrettet!

Et usvikelig sikkert varsel

om meir snø med det første,

men det får ikke hjelpe,

 

dompapen er min kjæreste fugl

i norsk vinterfauna,

en bevinget hilsen fra sola.

Jeg velsigner sikkefrøene

og henne som strødde dem ut

slik at solfuglen min kom på besøk.

Blir stående lenge ved vinduet og se,

det nedsnødde, livløst kalde landskapet

og så – overrumplende brått –

dette varmt røde fuglebrystet.

Det er som om hele snøvinteren –

dette boreale vanviddet av fykende

hvitt –

stanser opp et øyeblikk,

står og varmer sine blodløse

spøkelseshender

ved denne bittelille flammen av farge og liv.

Hans Børli
01.02.2018

Slaveloddet

Nei, hvordan skulle du kunne flykte?

Selve Kloden er loddet

i enden av slavelenken

rundt din ankel.

Hans Børli
31.01.2018

Lykka

Lykka …?

Det er vel de stutte stunder

da intet skal hende og intet har hendt.

Bittesmå stunder, som øyer i havet

utenfor hverdagens grå kontinent.

 

Der hender iblant at du møter ditt hjerte

lik en som du aldri har kjent. –

Hans Børli
30.01.2018

Barnet

Jeg vandret på villstrå i verden,

mitt følge var smerte og tvil,

men du er den røst som skal rope

meg heim fra vegløse mil.

 

Fra mørket i morslivet kom du:

et selsomt, forklaret bud

fra verdener bakenfor denne,

fra livet og håpet og Gud.

 

Du ser på meg, blidt og stille –

da undres jeg over at ord

som Angsten og Hatet og Hevnen

er kjent av noen på  jord.

 

Så lenge et hjerte skapes

hellig og reint som ditt,

skal mennesket tro og håpe

trass alle tap det har lidt.

 

Jeg løfter deg, barn, som en visshet

mot skjæret av Ragnarok-rødt:

I lyset av regnbuens løfte

blir barnet – vår frelser – født.

Hans Børli
29.01.2018

Livet

Mannen tramper sin sti

tungt.

Snubler i sleipe røtter,

trår ut i gjørmehull

og drar svart med seg

utover nysnøen.

Ser ikke.

Hører ikke.

 

Inne i krattskogen

reiser et dyr seg varsomt.

Står der

spinkelt levende i frostlyset.

Ser med bunnløse fløyelsøyne

mot den stomlende lyden av

en blind.

 

Mannen tramper forbi.

Bærer sin døde tyngde

inn i det øde snølyset.

Uten å vite

hvor nær han var –

Hans Børli
28.01.2018

Langt har jeg reist

Langt har jeg reist,

på stedet.

Som kavlekloppa over bekken.

Som steinen i elvestrømmen.

 

Vatnet, stakkar,

kom bare til havet.

Hans Børli
27.01.2018

Nordmann

Kom meg ikke for nær

med skulderklapp og betroelser

og sursøt ros. Jeg trives best

med nordadrag i lufta. En snømann

minker og mister formen i tøvær.

Hans Børli
26.01.2018

Rart å tenke på

Rart å tenke på dette: Det finnes

milliarder av mennesker i verden

som ikke vet at du er til.

Likevel

stiger hvert menneske på Jorden

ut i livets lys

gjennom dine følsomme pupiller,

omspunnet av dine nervers

brennende spindeltråd, prisgitt

din død, som er

et mektig susende verdenstre

med røtter djupt i mørket

i hvert hjerte på Jorden.

Hans Børli
25.01.2018

Ord og liv

Jeg har drømt om at

én gang – en eneste –

skulle ord og liv

bli ett.

 

Slik skulle det skje:

som når speilbildet av en lom

svimler gjennom vårblått vatn

og treffer den levende fuglen

i en sprut av sølv, ytterst

i spissen av et svimlende

crescendo-tegn.

Hans Børli
24.01.2018

Geologi

Men ingenting var forgjeves,

ikke menneskenes knuste drømmer,

ikke hjertenes forrådte håp.

Det finnes

et dyp i oss, et Tethis-hav

som rommer alt

forvandler alt:

Fnugg av brente møllvinger,

gruskorn fra forvitrede Babelstårn,

slintrer og blodslam

fra is-skurte, sundslitte hjerter,

– alt skylles i grumset flom

ut i havet

og synker til bunns.

De selsomme sedimenter

tetner der nede i mørket,

hardner uendelig langsomt

i lag på lag:

Nye kontinenter,

skinnende fjellkjeder av framtid,

skal engang stige mot lyset

løftet av krefter

større enn verden.

 

Mist ikke i håpløse timer

troen på tidenes uendelige tålmod

med oss og alt: Engang var

Himalayas høyeste tinde

bunn-slam i et hav.

Hans Børli
23.01.2018

Flukt er umulig

Flukt er umulig.

Du er din egen fange.

Gjennom kroppens porter slipper bare

skrik og tårer,

slim og skitt.

Og sperma,

som melkeveier av angst

i dødens univers.

Hans Børli
22.01.2018

Ordet

Min engstelige frihet,

min flyktninghimmel og

mitt håp – alt

skylder jeg Ordet.

 

Jeg fant det med hendene.

Fant det gjemt

Slik fangen bakom sprinklene

fikk filen smuglet inn til seg

stukket bort i et stykke brød.

Hans Børli
21.01.2018

Det nytter ikke

Det nytter ikke med ord.

Det nytter aldri med ord

hvis du vil

si noe.

 

Vi er flyktninger her i det fremmede

vårt morsmål er stillhet.

Hans Børli
20.01.2018

Min sorg

Min sorg er en svart fugl

fredløst på flukt

under vinterlig øde himler.

Men stundom –

når fuglen stiger høgt nok

– skinner vingene gyllent

i skjær av en sol

som er under horisonten.

Hans Børli
19.01.2018

Sporløst

Du strauk meg over kinnet

den siste gangen på sjukehuset.

Handa di

som før var hornet og hard

av slit med fjøs og jord og mager grøde

på steinrøysplassen vest på Skogen

var nå gjennomsiktig

tynn og skjør.

Det blyge kjærtegnet var som

skyggen av en fugl på snøen.

 

Derfor kjenner jeg det ennå

etter så mange år.

Det er alltid det sporløse

som setter de djupeste spor.

 

Hans Børli
18.01.2018

Hjertet mitt

Jeg bar alltid hjertet mitt nakent

utapå meg som ei lydende bjelle.

Men hjertet var ikke smidd

av jern og messingbrás

som bjella, derfor

rispet jeg så lett sund det

inni livets snatt og snar.

Barnåler

og måsabøss

og blar av ville drømmer

klisser i det størknete blodet.

Hans Børli
17.01.2018

Vinternatt

Jeg ser deg i sølvlys, for månen står

i skogen av rim på ruta.

Det er som flyter du på ditt hår

som ringer seg mørkt over puta.

 

Min kjæreste, sover du?

 

Innunder risbjørka  der vi  satt

i kvitveis-lyset på bøen,

der ligger en orrfugl i fonna i natt

og blunker og hakker i snøen.

 

Min kjæreste, sover du?

 

Jeg ligger i stillheten, vaken og vár,

jeg stryker deg lint over håret,

men tanken er underlig kuldslått klar:

Det vintres på stiene våre …

 

Min kjæreste, sover du?

 

Ei veggklokke tikker. Timene går,

og angsten stirrer i bringen.

For klemt mot de rimfrosne rutene står

et tomøyd ansikt. – Ingen – –

 

Min kjæreste, sover du?

 

 

 

Skogsmorgen

Vi stamper oss fram mot en bitende vind i skjær av den siste stjerne.

Hver mann er aleine med et sinn og alt det han ville så gjerne.

 

Jeg hører mitt blodige hjerte slå djupt under tele og frosne strå – –

 

Vi stamper oss fram … en rad av menn i skjær av en morgenrøde.

– Å leve det er igjen og igjen å stå opp fra de døde.

Hans Børli
16.01.2018

Tilståelse

Jo da – jeg drikker.

Tar gjerne et glass eller ti

når anledningen byr seg.

For ingen kan i det lange løp

holde ut å være til de grader

selvbeskuende edru

som jeg er

de fleste av årets dager.

 

Av og til er jeg nødt om

å ta livet mitt med på

en aldri så liten luftetur.

Leier det med meg i en lenke av kingelvev.

Lar den pjuskete lille kjøteren

pisse på lyktestolpene

og flekke tenner

mot «pene» mennesker på veiene.

Hans Børli
15.01.2018

Rådyret

Denne dagen

vil jeg bevare i hjertet

som en ting av kostbarhet.

 

Jeg møtte et dyr på stien

i dagningens første time.

Et rådyr

så levende vakkert,

så skinnende ungt

som hadde det hoppet ned fra

den lave morgenstjerna i øst.

 

Dette møtet

gjorde hele dagen edel.

En skjør villdyr-ynde

la et lys av åpenbaring

over mitt grove dagsverk.

Hendene ante

den uforløste sangen i alle ting.

 

Jeg følte meg på underlig vis

fylt av ansvar. Fordi

skjønnheten hadde sett på meg

med de mildeste øyne i skogen.

Hans Børli
14.01.2018

Jeg griper barhendt ned i snøen

etter skaftet på øksa. Da

fomler jeg med meg en lyngkvast i grepet,

knuser noen frosne tyttebær.

 

Det går et él av varme gjennom meg:

Sekundet blømmer solblod i

den møkkete kalde neven min.

 

Jeg slikker i meg saften,

og kjenner som et smil i hjertet

den bittersøte smaken av livet.

Hans Børli
13.01.2018

I forbrukersamfunnet

Vi er forbrukere.

Vi tenker med tarmtottene, mens hjernen

er blitt et plaget fordøyelsesorgan.

(Skrotdynger langs veiene er de

monumenter

 

Hans Børli
12.01.2018

Skipet

Når stormskyene revner

i fykende råker over himmelen,

står grimete menn på brovingen

og leser i stjernene

med øyne såre av salt:

Der vil gry en morgen

da skipet forlater

de synkende rottene.

 

Men alle de tause sjømenn –

Hvite skjeletter,

saltbleikte skulderblad

som gnurer sakte mot revene

i dønningens langsomme undervannsrytme.

 

Alt er for sent for de døde. Ingenting

kan noensinne veie opp

verdens uutsigelige sum

av sorg og smerte.

Hans Børli
11.01.2018

Avisene bringer bilder

Avisene bringer bilder

av store og mektige menn.

 

Men Jorden er bare en husmannsplass

i stjernenes vide grend.

 

Om Jorden forsvant fra sin bane,

var det så stort et savn?

Andromeda strålte vel like klart,

foruten sitt greske navn.

Hans Børli
10.01.2018

Å skrive dikt

Nei da – det er ikke vanskelig å skrive dikt,

det er umulig.

Tror du jeg ellers hadde holdt på med det

i over 40 år?

 

Prøv bare, prøv

å sette vinger på en stein, prøv

å følge sporet etter en fugl

i lufta.

Hans Børli
09.01.2018

Vestafor hesteknatten

Kikker jeg ut gjennom kjøkkenvinduet

i den rødmalte vesle stua vår

på fláberget ved Børrud,

da danner den takkete himmelranda

over Snedsbølskogen i vest

grensen for min fysiske verden.

 

Men i tankene tok jeg mang en langtur

ut i himmelblåna

vestafor Hesteknatten.

Gikk langs vindens høge trekkfugl-stier,

lengselens solgylte pilegrimsled,

over myrull-myrene i evigheten.

Vendte heim igjen i kvelden,

satt med de andre ved middagsbordet

 

og svarte tankespredt

i hytt og vær.

Og mistet handplukkete stjerner

ned blant potetskinn og sildebein

på bordet.

 

 

 

 

Hans Børli
08.01.2018

Små varder av ord

Jeg har lest at

eskimoene i det nordlige Alaska

ofte stablet opp steiner

på de høgeste punktene i landskapet

for å gi en illusjon av liv i

et ellers øde synsleite.

Anukok kalte de

disse støttene av stein

som på avstand tok seg ut

som menneskeskikkelser.

 

Jeg forstår så innerlig godt

disse vandrerne fra det store ødet.

Jeg har selv

på den lange sledeferden

over livets frosne tundra

bygd mang en anukok,

lagt opp små varder av svarte ord

for å bryte ensomheten

og vise andre vandringsmenn at

jeg har levd.

Hans Børli
07.01.2018

Ved kroksjøen

Et vindblåst tre på  snei

mot himmelen øvst på åsen

risser en artistisk skråstrek

inn i bildet av ranke furusøyler.

Det er som om vinden står stille

og trærne rører seg nølende gjennom den,

famler kvinnelig keitet med greinene

som dulgte de en smerte bak barken.

Jeg sitter og synker inn i synet,

lukker øynene til slutt,

sanser med hele meg,

med huden på innersiden av albuene,

med hjertemuskelens lille bevegelse

bak utvasket blåtøy i busserullen.

Sval lyd av sjø mot strandsteinene

risler dugget gjennom meg: bølgene hvisker

inne i en sitrende sivskog av nerver, og

der er en fisk i min venstre lunge. Befridd

stiger jeg ut over legemets grenser

av selvkjærhet og kjøtt. Går inn i

et større mønster; ensomheten

har sprengt sitt vakuum. Og

selv innerst i gråsteinen

finnes der et punkt

som  roper på mitt nærvær.

Hans Børli
06.01.2018

Jeg tror ikke

Jeg tror ikke Gud sa

Bli lys

dengang i det første gry.

Den makt som beveger universet

bruker ikke menneskeord.

 

Når mørket stormer din strupe

og Jupiter vender sin evige is

i tomheten etter ditt hjerte,

da skal bare dét bli husket som

du aldri fikk sagt.

Hans Børli
05.01.2018

Døden

Døden er ikke slik:

En knokkelmann

som kveler ditt siste, ville skrik

med heslig hand.

 

Døden er ikke angst og ljå

og djevlekrav,

ikke måneskygger

rundt ei ribbet grav.

 

Nei, døden er fjell

som løfter sin svale snø

over vegen du drar.

Der skal du stå den siste kveld,

og se i skjær av solfalls-eld

hvor vakkert livet var.

 

 

 

 

 

Hans Børli
04.01.2018

Det er ikke mulig

Det er ikke mulig

å være rask nok. For

neste sekund

er Nå

allerede fortid.

Hans Børli
03.01.2018

Nærhet

Jeg vil slipe huden på fingertuppene mine

tynn mot ru virkelighet, jeg vil

kjenne det jeg tar i.

 

For jeg tror på jordens

nødtørftige ting – de

som vandrer mellom våre hender

og er hos oss i dagene

ukjente, usette – –

Livets hellige, almindelige ting

av jord og støv og stumhet,

forrådt under korset,

forrådt i filosofenes

kasteller av is, forrådt

på Helikon og Parnassos

under kunstens kalde stjerne.

 

Jeg vil komme disse trofaste tingene

nær igjen – så nær at

ordene i diktet

tar form etter dem,

slik fingrene på handa til en tømmerhogger

krummer seg rundt økseskaftet

selv når han blar i salmeboka.

Hans Børli
02.01.2018

Rapport fra grasrota

Jeg er en liten maur.

Det stilnes over stiene

og storkvelden tar til å skumre i skogen.

Alle vettuge gamle skogsmaurer

er forlengst vel i hus

med barnåla si – men jeg

kravler i skymmingen med griperne klare

oppover et svaiende hveingras-strå.

Skulle jo vært fint

å komme trekkende heim til tua

med ei stjerne …

 

tråkket utafor jorda:

hestebjella som kløkk blåfjernt inni

landrøyken

kunne vært ei klosterklokke i himmelen

der erkeengelen ringte til vesper.

 

Orremyrene på Odalsskogen –

det var på slike steder

din ungdoms vinddrevne tanker

tidlig fikk fugleléten

av evighet og

aldri …

Hans Børli
01.01.2018

Nyttårsnatt

Klokken har slått tolv.

Tankenes rotteføtter rasler

i dyngen av visne dager

 

Og store menns

trådløse nyttårsløfter

ligger som en lukt i lufta.

Som eimen av hundepiss

på portstolpene.

 

Lille mann –

du i huset der

med snøskuffe ved døra

og pappstjerne i vinduet –

atter et år skal du bære

Jorden  på dine smale skuldre.

Hans Børli
31.12.2017

Nyttårsnatt 1943

Så står jeg påny under himmelens velv

som før i de frysende år, –

Jeg lytter til lange vemodige skjelv

fra klokker som timetall slår.

 

Og klemtene faller i stillheta ned

lik mynter av skinnende gull –

som året betaler mi spillegjeld med

til handa som venter er full.

Hans Børli
30.12.2017

Det gråter et barn

1

Det gråter et barn i den frosne natt.

Det gråter mot mørket – forrådt, forlatt.

 

Og slektens håp gjennom tusen  år

som lutende skygger rundt barnet står.

 

Vanmektige drømmer! Frihet og fred –?

– Det gråter et barn i mørket et sted.

 

Gråten fyller all verdens rum.

Men himmelen tier. Gud er stum.

 

Det fins inga frelse, det fins ingen fred

så lenge Mannen gjør Barnet fortred.

 

2

De seirer som vinnes med vold og vondt

er alltid tap – på en indre front.

 

Vi dreper i Barnet vår drømte dag.

Og ravnene varsler de nye slag.

 

Å, tider må komme da mennesket ser

at framtidens frelse er barn – som ler!

Hans Børli
29.12.2017

Vennskap

Noe av det fineste jeg har sett

på stien vestover gjennom livet

er de skogmilde åsrendenes

blå vennskap med himmelen.

 

Ja, stor trøst er det for

en sliten fotgjenger

å se landet løfte

sitt gropete ansikt

i avdagsskjæret,

se den gylte solfallshøgda

tett og tillitsfullt risset

i kveldshimmelens klare ro.

Hans Børli
29.12.2017

Vi eier skogene

Jeg har aldri eid et tre.

Ingen av mitt folk

har noensinne eid et tre –

skjønt slektens livs-sti slynget seg

over århundrers blå høgder

av skog.

 

Skog i storm,

skog i stille –

skog, skog, skog,

alle år.

 

Mitt folk

var alltid et fattig folk.

Alltid.

Barn av livets

harde jernnetter.

 

Fremmede menn eier trærne,

og jorda,

steinrøys-jorda

som mine fedre ryddet

i lyset fra månens løkt.

 

Fremmede menn

med glatte ansikter

og pene hender

og bilen alltid ventende

utafor døra.

 

Ingen av mitt folk

har noensinne eid et tre.

Likevel eier vi skogene

med blodets røde rett.

 

Rike mann,

du med bil og bankbok

og aksjer i Borregaard:

du kan kjøpe tusen mål skog

og tusen mål til,

men solefallet kan du ikke kjøpe

og ikke suset av vinden

og ikke gleden ved å gå heimover

når røslyngen blømmer langs stien –

 

Nei, vi eier skogene,

slik barnet eier si mor.

Hans Børli
28.12.2017

Globus

Joda, jeg har sett verden:

jeg har en globus heime i stua.

Den står der hovmodig

mellom billig krimskrams – havblå

hoverende full av

fremmed-vakre navn: Nuku-Hiva,

Rarotonga,

Sala-y-Gomez –

Navn som dufter av havsalt

og fjerne latityder, navn

som engang fikk hjertet mitt til å skrike

som måken over sjøene i innlandet.

 

Men drømmen om Reisen

ble gammel i meg, falmet

som rutetabellen på veggen

på en landsens jernbanestasjon

hvor hurtigtogene larmer forbi

uten å stanse, kuer

står i geiteramsen langs sporet

og glaner med fluer rundt øynene.

 

Jeg foretar ikke lenger

pekefinger-reiser

på globusen i stua. Den står der

forlatt av min lengsel – bare

fluene surrer omkring den

og lager nye navnløse øyer

i Stillehavet.

Hans Børli
27.12.2017

Ord til meg sjøl

Du har reist deg murer

for å leve fritt.

Men som fange sturer

arme hjertet ditt.

 

Bryt i muren veg for

fremmed sorg og sang.

Fri ditt eget jeg for

enecellens tvang!

 

Slipp de mange andre

i ditt hjerte inn.

La dem tollfritt vandre

i ditt åpne sinn.

 

Du og Jeg er ikke

rette ord å si. –

Verdens håp er dette

vesle ordet Vi.

Hans Børli
26.12.2017

Styrke og svakhet

Styrken –

den virkelige styrke –

har i si hand en stav

som heter svakhet.

Den dagen styrken glemmer

å stø seg til denne mjå seljestaven,

da snubler den i en kingeltråd

og brekker lårhalsen.

Hans Børli
25.12.2017

Jul igjen …

Nå lyser gamle julekveld

på ny som strålerød juvel

i dette vinterens kvite slør,

som landet  bærer – nå som før.

Og aldri tonte sangen slik

med hjertefødte ord

om fred og fryd på jorderik,

som nå – i gledens kor.

 

Se, stormer klarnet skyet hvelv,

og klokkers tunge kopperskjelv

nå maner dagens strev til kvil,

ja, over tusen kveldsblå mil.

Å – jul igjen! .. Det undres ord

har svøpt sin milde fred

over vinterfavnet armodsjord,

aom krigens mare red.

 

Det glade englekor som sang

om f r e d ved Betlehem en gang,

skal bruse atter nå i kveld,

som ekko frå hver barnesjel.

I hus og hytte – bygd og by

blir julens kjerter tendt,

og vidner med sitt strålegry

at Gud sin sol har vendt.

 

Bak alle bitre vinterdøgn,

med krig og ufred, hat og løgn

nå spirer tru på denne vår,

som julestjernens glitter spår.

Ja, denne tanken tvettes ren

av barneøynes tru,

når nå en julekveld igjen

mot rommets fred slår bru.

Hans Børli
24.12.2017

Mors julekveld

Je sitter og tenker på julekveld, mor –

je mins den så vel fra før:

Når maten sto ferdig i skåp og på bord,

og høgtida knakket på dør,

 

da kom du fra fjøset i nyfallen snø

med kveldsmjølka skumkvit i spann.

Og tusentall froststjerner tok til å strø

sitt sølv over helgstille land.

 

Du stanset på stien. – Du sto der og såg

med sinnet mot høgtida spent.

Som alteret kvitduket Køsslia låg

og lys hadde stjernene tent.

 

Slik sto du der mangen en julekveld blå

på fjøsstien – lita og trøtt.

Men aldri hørte du klokkene slå

den kvelden da Jesus vart født.

 

Nei, malmljomen trøtnet mot granskog og tall

der langt bakom høgdenes ro.

Nærmere er det til Betlehems stall

for den som har enfoldig tro.

 

Om aldri ei tårnklokkes dirrende klang

til deg djupt i skogen fant inn,

så tonte dog viddenes julekvelds-sang

mildt mot ditt menneskesinn.

Hans Børli
23.12.2017

Julaften

Bære juletreet heim fra utmarka

julaften. Snøtung skog,

messinghimmel i vest, småfugl

på stillferdig duppe-flukt

mellom granene i skogbrynet

og nekene som blusser i nordavinden

på alle tun frami grenda.

Ei adventstjerne av papp

skinner bak naboens rute.

Og neste hus er ditt. Ei kvinne, et barn

venter deg heim med treet

som ennå har frosne tårer i baret

etter kakelinna

(Banalt? Javel,

mange av de fineste tingene i livet

kalles banaliteter.)

 

Det er jul igjen.

Hjertet nynner unnselig

ei strofe som dufter av naftalin

og barndom

og kveldshimmelens lys

over ei frossen grav.

Hans Børli
22.12.2017

Kveld i advent

Fra mørket bak skogen i øst

kommer natta luskende med månen.

Som en lurvet ulv

med et utblødd hjerte i kjeften.

 

Nordavinden hujer hatsk

og svolker himmelen

med svart bjørkeris,

mens barfrosten nester att tjenna

med nåler av is.

 

Hvor innerlig busserullfattig

en kjenner seg slik en kveld!

Nordavinden er min slektning,

og jeg kaller stjernene

Guds jåleri.

Hans Børli
21.12.2017

Den tid er kommen

Den tid er kommen da

jeg ofte ser meg tilbake

og minnes

gode stunder i skogen.

Står et vemodig lys om dem, det er

som gløtt av nedlagte boplasser

innpå skogviddene en disblå dag.

 

Ser for meg hildringer som denne,

så klart som i en vaken drøm:

Granene sto med høge topper

i ring rundt kvilplassen;

konglene lyste matt i vinterlufta

som klokker av gammal kopper.

Frøsne orrhana-skrik

hang i bjørkeriset inni myrlaugga,

var hunger og liv

så langt som hjertet lydde.

 

Der satt du lut ved varmen

og steikte flesk i den bulkete blikkpanna.

Brente deg på panneskaftet

og svalte finga i snøen.

Så åt du det sprøsteikte sideflesket av

julegrisen

og dyppet kakubeta i fettet etterpå.

Men rett som det var stanset tygginga,

du satt kurrende stille

og glippet med auga, fort

som en støkt rev.

Ja, der satt du med fett på finga

og diktet

diktet ei tone inn i

kongleklokkene av irret kopper.

Hans Børli
20.12.2017

Helt ensom ble jeg aldri

Helt ensom ble jeg aldri, trass i alt.

Stjernene på himmelen var mine søstre,

vinden en gammel venn

fra barndommens barfotsomrer

i villblomstbakkene ved Børen sjø.

Jeg levde dager i vennskap med ting

av nærhet og fred, dager

da ansiktet nede i kilden smilte

skjønt det var mitt eget.

 

Og nå, nå har jeg levd lenge nok til

å høre døden synge i mine årer.

Det er som en stor fred,

et løfte om engang å få bo

på kontinenter inne i fuglesangen.

Hans Børli
19.12.2017

Hare

Min tuslete lille sommerlengsel

har forlengst fått vinterhámen.

Går i ett med  landskapet,

ingen ser den lenger,

knapt nok jeg sjøl.

Bare de enfoldige hareauga

svartner og lever

engstelig som før:

En skygge av hubro på snøen,

ram lukt av rovdyr

i den skarpe vinden fra nord …

Slik er loven for dét

som rører seg innerst i hjertet:

Ikke stikke av mot omgivelsene.

Leve lågt i landskapet

og utvikle en beskyttelsesfarge.

Hans Børli
18.12.2017

Mitt liv

Det var rått, det var kaldt,

det var armod og alt

som gjør stiene tunge å trø.

Men en drøm lyste støtt

med et blodskjær så rødt

som ei sundtråkket tran’bær i snø.

Det var øks, det var plikt,

det var grovslit og slikt

som gjør sangene grå i ditt brøst.

Men en drøm lyste lell,

som en krypskytter-eld

innpå fredlyste skoger ved høst.

Det var svart, det var kvitt,

det var himmel og vidt,

det var lier der vårsola skein.

Je vil takke deg, land!

Og her har du mi hand –

Ho er svart, ja – men skitten er rein.

Hans Børli
17.12.2017

I usle koier

I usle koier

på strå og bar

lå’n far

og far hass far.

I usle koier

på bar og strå

de lå

og lydde te vinden

og tøgg på et skrå.

I usle koier

på vintervang

min sang

frå djupe kjelder

i mørket sprang.

Den tonge tona

frå laugg og li

vart mi.

Så vent inga vise

med lett melodi.

Hans Børli
16.12.2017

Tyrielden (1945)

Her i skogens grønne tempel

sitter jeg no mo aleine,

som en prest ved nattas alter –

ofrer tankene til elden.

Unner midnattstimens hvelving

kaller rappe villfuglvenger,

som et bud frå øydemarker

ingen jegers fot har tråkket.

Jeg vil gripe ut av natta

dette brus av vår og vidde.

Jeg vil sette ord til tona

av den store ødets harpe.

Tyrielden det er vennen

som kan kviskre liv i sangen,

som kan kjæle nakne hjertet

med de røde elskerhender.

Tyrielden er ei kvinne –

flekker av seg nattas fløyel,

dirrer naken som til famntak: –

«Sanger, brenn deg ut i elskhug!»

Elskhug! Elskhug! Kloder, stjerner

lytter til det ordets sølvklang.

Elskhug, sanger, det er nøklen

til ditt hjertes røde kiste.

Tyrielden lever, flammer,

kveder ødets Kalevala.

Gnistene er gylne sanger,

som må dø i sprang mot himlen.

Tyrielden er symbolet

på det ville elskerhjerte

som har glød til natta siger

over livets kvite aske.

Hans Børli
15.12.2017

Dagene

Dagene kommer, kommer –

De ser på meg,

ventende,

fylt av lys som håper.

Så dimmes de i kvelden,

bortvendt, sårt –

Lik barneøyne som strålte av

en forventning

som brast.

Hans Børli
14.12.2017

Det snør

Det snør

i mine grove hender.

Et svimlende kort sekund står fnuggene levende

på huden – jeg ser deres uendelig skjøre

rosettmønstre, et himmelpust av urørt renhet –

da bryter de sammen for blodvarmen i meg

og renner i dråper av skittent vatn over de kvaesvarte håndflatene.

Hans Børli
13.12.2017

Kveld i advent

Jeg kommer fra skogen.

Det snør,

store ulne fnugg

vimrer nervøst over bakken

som søker de forgjeves å unnslippe den råsvarte jorda.

Ei øks kvelder av i et vedskjul, et skingrende blankt grisehyl kuttes over av et skudd; grenda forliser i stillheten.

Synker som et skipsvrak uendelig

ned-gjennom snøkveldens djup.

Jeg åpner døra  heime fylt av en merkelig angst: Mine kjære sitter uvirkelige i lampelyset,

 

vi løfter armene mot hverandre som gjenferd

tunge av dryppende tang.

Hans Børli
12.12.2017

Under himmelen

Tro ikke at

jeg kommer fra små forhold!

Himmelen stod alltid

åpen over meg.

 

Jeg levde mine år

med Syvstjernen som nabo

og vinden som omgangsvenn. Jeg kjenner

de lave maurstiene

mellom brukne strå på jorda,

men også lengselens kongevei av lys

med Guds fotspor står tegnet

i stjernestøvet.

 

Jeg er et menneske. Jeg har

erkjent storheten i dét

å være så uendelig liten.

Hans Børli
11.12.2017

Kveld på kjøkkentrammen

Dompap på foringsbrettet,

det varmt røde brystet

mot en bakgrunn av snø.

Og lågt over åsranda i vest

ei lys skystrime

farget av skjæret fra solefallet.

Jeg sitter her og føler

den store sammenheng i alle ting.

I stillheten inne i meg

aner jeg skogens nærvær

slik du kan ane

skyggen av gyngende tregreiner

famle over fjernsynsskjermen

i kvelder med vind.

 

Nå gror den første stjerna

langsomt fram. Den flyter hvit

på mørket bak øynene mine,

lik ei nøkkerose

i et skogsvart tjenn.

Hans Børli
10.12.2017

Sagt til en interessert leser

Nei da, jeg skriver ikke om skogen,

jeg er ett med skogen og naturen

som en organisk del av det hele.

Dikta mine

gror villvokst opp av meg

lik geiterams og tiriltunge

over attgrodde åkrer

der harde, jordete hender

før høstet havre og potitter

og annen matnyttig grøde.

Jeg er et nedlagt småbruk

i livets utkanstrøk.

Hans Børli
09.12.2017

Høstnettene i skogen

Slik om høsten er nettene i skogen

en seende blindhet, en viten

bortenfor alle bilder – derfor

frykter jeg ikke døden. Jeg

kjenner den allerede.

Føler det ofte som

hadde jeg i vilske overskredet

den tonende grensen

mellom liv og evighet:

Dette svøvende milde suset, denne

rislende stillhet

med stjerner på bunnen.

 

Ja, levende har jeg besøkt

landet bortenfor alle bilder.

Og vendt tilbake med vissheten om

et groende mørke

lik jorda under trerøttene,

et lys

over tankens strebende krone:

demringranda av stordagen

som gryr i vest.

Hans Børli
08.12.2017

Bønn for Drømmen

Jeg frykter den kalde,

altfor kloke tanken.

Den som borer så presist,

roper så høgt på sannheten –.

 

Jeg ber for Drømmen:

det gåteblå sløret

som skjuler sannhetens

arrete ansikt.

 

Ja, jeg ber for Drømmen!

 

La meg lenge få tro

at suset i skogen er noe mer

enn et fysisk fenomen:

Grenenes friksjon

mot strømmende luft. –

Hans Børli