Hans Børlis dikt presentert av ordfører Kamilla Thue

Hver dag i hele jubileumsåret skal ordføreren i Eidskog kommune presentere et dikt fra Hans Børlis forfatterskap.

16.01.2018

Tilståelse

Jo da – jeg drikker.

Tar gjerne et glass eller ti

når anledningen byr seg.

For ingen kan i det lange løp

holde ut å være til de grader

selvbeskuende edru

som jeg er

de fleste av årets dager.

 

Av og til er jeg nødt om

å ta livet mitt med på

en aldri så liten luftetur.

Leier det med meg i en lenke av kingelvev.

Lar den pjuskete lille kjøteren

pisse på lyktestolpene

og flekke tenner

mot «pene» mennesker på veiene.

Hans Børli
15.01.2018

Rådyret

Denne dagen

vil jeg bevare i hjertet

som en ting av kostbarhet.

 

Jeg møtte et dyr på stien

i dagningens første time.

Et rådyr

så levende vakkert,

så skinnende ungt

som hadde det hoppet ned fra

den lave morgenstjerna i øst.

 

Dette møtet

gjorde hele dagen edel.

En skjør villdyr-ynde

la et lys av åpenbaring

over mitt grove dagsverk.

Hendene ante

den uforløste sangen i alle ting.

 

Jeg følte meg på underlig vis

fylt av ansvar. Fordi

skjønnheten hadde sett på meg

med de mildeste øyne i skogen.

Hans Børli
14.01.2018

Jeg griper barhendt ned i snøen

etter skaftet på øksa. Da

fomler jeg med meg en lyngkvast i grepet,

knuser noen frosne tyttebær.

 

Det går et él av varme gjennom meg:

Sekundet blømmer solblod i

den møkkete kalde neven min.

 

Jeg slikker i meg saften,

og kjenner som et smil i hjertet

den bittersøte smaken av livet.

Hans Børli
13.01.2018

I forbrukersamfunnet

Vi er forbrukere.

Vi tenker med tarmtottene, mens hjernen

er blitt et plaget fordøyelsesorgan.

(Skrotdynger langs veiene er de

monumenter

 

Hans Børli
12.01.2018

Skipet

Når stormskyene revner

i fykende råker over himmelen,

står grimete menn på brovingen

og leser i stjernene

med øyne såre av salt:

Der vil gry en morgen

da skipet forlater

de synkende rottene.

 

Men alle de tause sjømenn –

Hvite skjeletter,

saltbleikte skulderblad

som gnurer sakte mot revene

i dønningens langsomme undervannsrytme.

 

Alt er for sent for de døde. Ingenting

kan noensinne veie opp

verdens uutsigelige sum

av sorg og smerte.

Hans Børli
11.01.2018

Avisene bringer bilder

Avisene bringer bilder

av store og mektige menn.

 

Men Jorden er bare en husmannsplass

i stjernenes vide grend.

 

Om Jorden forsvant fra sin bane,

var det så stort et savn?

Andromeda strålte vel like klart,

foruten sitt greske navn.

Hans Børli
10.01.2018

Å skrive dikt

Nei da – det er ikke vanskelig å skrive dikt,

det er umulig.

Tror du jeg ellers hadde holdt på med det

i over 40 år?

 

Prøv bare, prøv

å sette vinger på en stein, prøv

å følge sporet etter en fugl

i lufta.

Hans Børli
09.01.2018

Vestafor hesteknatten

Kikker jeg ut gjennom kjøkkenvinduet

i den rødmalte vesle stua vår

på fláberget ved Børrud,

da danner den takkete himmelranda

over Snedsbølskogen i vest

grensen for min fysiske verden.

 

Men i tankene tok jeg mang en langtur

ut i himmelblåna

vestafor Hesteknatten.

Gikk langs vindens høge trekkfugl-stier,

lengselens solgylte pilegrimsled,

over myrull-myrene i evigheten.

Vendte heim igjen i kvelden,

satt med de andre ved middagsbordet

 

og svarte tankespredt

i hytt og vær.

Og mistet handplukkete stjerner

ned blant potetskinn og sildebein

på bordet.

 

 

 

 

Hans Børli
08.01.2018

Små varder av ord

Jeg har lest at

eskimoene i det nordlige Alaska

ofte stablet opp steiner

på de høgeste punktene i landskapet

for å gi en illusjon av liv i

et ellers øde synsleite.

Anukok kalte de

disse støttene av stein

som på avstand tok seg ut

som menneskeskikkelser.

 

Jeg forstår så innerlig godt

disse vandrerne fra det store ødet.

Jeg har selv

på den lange sledeferden

over livets frosne tundra

bygd mang en anukok,

lagt opp små varder av svarte ord

for å bryte ensomheten

og vise andre vandringsmenn at

jeg har levd.

Hans Børli
07.01.2018

Ved kroksjøen

Et vindblåst tre på  snei

mot himmelen øvst på åsen

risser en artistisk skråstrek

inn i bildet av ranke furusøyler.

Det er som om vinden står stille

og trærne rører seg nølende gjennom den,

famler kvinnelig keitet med greinene

som dulgte de en smerte bak barken.

Jeg sitter og synker inn i synet,

lukker øynene til slutt,

sanser med hele meg,

med huden på innersiden av albuene,

med hjertemuskelens lille bevegelse

bak utvasket blåtøy i busserullen.

Sval lyd av sjø mot strandsteinene

risler dugget gjennom meg: bølgene hvisker

inne i en sitrende sivskog av nerver, og

der er en fisk i min venstre lunge. Befridd

stiger jeg ut over legemets grenser

av selvkjærhet og kjøtt. Går inn i

et større mønster; ensomheten

har sprengt sitt vakuum. Og

selv innerst i gråsteinen

finnes der et punkt

som  roper på mitt nærvær.

Hans Børli
06.01.2018

Jeg tror ikke

Jeg tror ikke Gud sa

Bli lys

dengang i det første gry.

Den makt som beveger universet

bruker ikke menneskeord.

 

Når mørket stormer din strupe

og Jupiter vender sin evige is

i tomheten etter ditt hjerte,

da skal bare dét bli husket som

du aldri fikk sagt.

Hans Børli
05.01.2018

Døden

Døden er ikke slik:

En knokkelmann

som kveler ditt siste, ville skrik

med heslig hand.

 

Døden er ikke angst og ljå

og djevlekrav,

ikke måneskygger

rundt ei ribbet grav.

 

Nei, døden er fjell

som løfter sin svale snø

over vegen du drar.

Der skal du stå den siste kveld,

og se i skjær av solfalls-eld

hvor vakkert livet var.

 

 

 

 

 

Hans Børli
04.01.2018

Det er ikke mulig

Det er ikke mulig

å være rask nok. For

neste sekund

er Nå

allerede fortid.

Hans Børli
03.01.2018

Nærhet

Jeg vil slipe huden på fingertuppene mine

tynn mot ru virkelighet, jeg vil

kjenne det jeg tar i.

 

For jeg tror på jordens

nødtørftige ting – de

som vandrer mellom våre hender

og er hos oss i dagene

ukjente, usette – –

Livets hellige, almindelige ting

av jord og støv og stumhet,

forrådt under korset,

forrådt i filosofenes

kasteller av is, forrådt

på Helikon og Parnassos

under kunstens kalde stjerne.

 

Jeg vil komme disse trofaste tingene

nær igjen – så nær at

ordene i diktet

tar form etter dem,

slik fingrene på handa til en tømmerhogger

krummer seg rundt økseskaftet

selv når han blar i salmeboka.

Hans Børli
02.01.2018

Rapport fra grasrota

Jeg er en liten maur.

Det stilnes over stiene

og storkvelden tar til å skumre i skogen.

Alle vettuge gamle skogsmaurer

er forlengst vel i hus

med barnåla si – men jeg

kravler i skymmingen med griperne klare

oppover et svaiende hveingras-strå.

Skulle jo vært fint

å komme trekkende heim til tua

med ei stjerne …

 

tråkket utafor jorda:

hestebjella som kløkk blåfjernt inni

landrøyken

kunne vært ei klosterklokke i himmelen

der erkeengelen ringte til vesper.

 

Orremyrene på Odalsskogen –

det var på slike steder

din ungdoms vinddrevne tanker

tidlig fikk fugleléten

av evighet og

aldri …

Hans Børli
01.01.2018

Nyttårsnatt

Klokken har slått tolv.

Tankenes rotteføtter rasler

i dyngen av visne dager

 

Og store menns

trådløse nyttårsløfter

ligger som en lukt i lufta.

Som eimen av hundepiss

på portstolpene.

 

Lille mann –

du i huset der

med snøskuffe ved døra

og pappstjerne i vinduet –

atter et år skal du bære

Jorden  på dine smale skuldre.

Hans Børli
31.12.2017

Nyttårsnatt 1943

Så står jeg påny under himmelens velv

som før i de frysende år, –

Jeg lytter til lange vemodige skjelv

fra klokker som timetall slår.

 

Og klemtene faller i stillheta ned

lik mynter av skinnende gull –

som året betaler mi spillegjeld med

til handa som venter er full.

Hans Børli
30.12.2017

Det gråter et barn

1

Det gråter et barn i den frosne natt.

Det gråter mot mørket – forrådt, forlatt.

 

Og slektens håp gjennom tusen  år

som lutende skygger rundt barnet står.

 

Vanmektige drømmer! Frihet og fred –?

– Det gråter et barn i mørket et sted.

 

Gråten fyller all verdens rum.

Men himmelen tier. Gud er stum.

 

Det fins inga frelse, det fins ingen fred

så lenge Mannen gjør Barnet fortred.

 

2

De seirer som vinnes med vold og vondt

er alltid tap – på en indre front.

 

Vi dreper i Barnet vår drømte dag.

Og ravnene varsler de nye slag.

 

Å, tider må komme da mennesket ser

at framtidens frelse er barn – som ler!

Hans Børli
29.12.2017

Vennskap

Noe av det fineste jeg har sett

på stien vestover gjennom livet

er de skogmilde åsrendenes

blå vennskap med himmelen.

 

Ja, stor trøst er det for

en sliten fotgjenger

å se landet løfte

sitt gropete ansikt

i avdagsskjæret,

se den gylte solfallshøgda

tett og tillitsfullt risset

i kveldshimmelens klare ro.

Hans Børli
29.12.2017

Vi eier skogene

Jeg har aldri eid et tre.

Ingen av mitt folk

har noensinne eid et tre –

skjønt slektens livs-sti slynget seg

over århundrers blå høgder

av skog.

 

Skog i storm,

skog i stille –

skog, skog, skog,

alle år.

 

Mitt folk

var alltid et fattig folk.

Alltid.

Barn av livets

harde jernnetter.

 

Fremmede menn eier trærne,

og jorda,

steinrøys-jorda

som mine fedre ryddet

i lyset fra månens løkt.

 

Fremmede menn

med glatte ansikter

og pene hender

og bilen alltid ventende

utafor døra.

 

Ingen av mitt folk

har noensinne eid et tre.

Likevel eier vi skogene

med blodets røde rett.

 

Rike mann,

du med bil og bankbok

og aksjer i Borregaard:

du kan kjøpe tusen mål skog

og tusen mål til,

men solefallet kan du ikke kjøpe

og ikke suset av vinden

og ikke gleden ved å gå heimover

når røslyngen blømmer langs stien –

 

Nei, vi eier skogene,

slik barnet eier si mor.

Hans Børli
28.12.2017

Globus

Joda, jeg har sett verden:

jeg har en globus heime i stua.

Den står der hovmodig

mellom billig krimskrams – havblå

hoverende full av

fremmed-vakre navn: Nuku-Hiva,

Rarotonga,

Sala-y-Gomez –

Navn som dufter av havsalt

og fjerne latityder, navn

som engang fikk hjertet mitt til å skrike

som måken over sjøene i innlandet.

 

Men drømmen om Reisen

ble gammel i meg, falmet

som rutetabellen på veggen

på en landsens jernbanestasjon

hvor hurtigtogene larmer forbi

uten å stanse, kuer

står i geiteramsen langs sporet

og glaner med fluer rundt øynene.

 

Jeg foretar ikke lenger

pekefinger-reiser

på globusen i stua. Den står der

forlatt av min lengsel – bare

fluene surrer omkring den

og lager nye navnløse øyer

i Stillehavet.

Hans Børli
27.12.2017

Ord til meg sjøl

Du har reist deg murer

for å leve fritt.

Men som fange sturer

arme hjertet ditt.

 

Bryt i muren veg for

fremmed sorg og sang.

Fri ditt eget jeg for

enecellens tvang!

 

Slipp de mange andre

i ditt hjerte inn.

La dem tollfritt vandre

i ditt åpne sinn.

 

Du og Jeg er ikke

rette ord å si. –

Verdens håp er dette

vesle ordet Vi.

Hans Børli
26.12.2017

Styrke og svakhet

Styrken –

den virkelige styrke –

har i si hand en stav

som heter svakhet.

Den dagen styrken glemmer

å stø seg til denne mjå seljestaven,

da snubler den i en kingeltråd

og brekker lårhalsen.

Hans Børli
25.12.2017

Jul igjen …

Nå lyser gamle julekveld

på ny som strålerød juvel

i dette vinterens kvite slør,

som landet  bærer – nå som før.

Og aldri tonte sangen slik

med hjertefødte ord

om fred og fryd på jorderik,

som nå – i gledens kor.

 

Se, stormer klarnet skyet hvelv,

og klokkers tunge kopperskjelv

nå maner dagens strev til kvil,

ja, over tusen kveldsblå mil.

Å – jul igjen! .. Det undres ord

har svøpt sin milde fred

over vinterfavnet armodsjord,

aom krigens mare red.

 

Det glade englekor som sang

om f r e d ved Betlehem en gang,

skal bruse atter nå i kveld,

som ekko frå hver barnesjel.

I hus og hytte – bygd og by

blir julens kjerter tendt,

og vidner med sitt strålegry

at Gud sin sol har vendt.

 

Bak alle bitre vinterdøgn,

med krig og ufred, hat og løgn

nå spirer tru på denne vår,

som julestjernens glitter spår.

Ja, denne tanken tvettes ren

av barneøynes tru,

når nå en julekveld igjen

mot rommets fred slår bru.

Hans Børli
24.12.2017

Mors julekveld

Je sitter og tenker på julekveld, mor –

je mins den så vel fra før:

Når maten sto ferdig i skåp og på bord,

og høgtida knakket på dør,

 

da kom du fra fjøset i nyfallen snø

med kveldsmjølka skumkvit i spann.

Og tusentall froststjerner tok til å strø

sitt sølv over helgstille land.

 

Du stanset på stien. – Du sto der og såg

med sinnet mot høgtida spent.

Som alteret kvitduket Køsslia låg

og lys hadde stjernene tent.

 

Slik sto du der mangen en julekveld blå

på fjøsstien – lita og trøtt.

Men aldri hørte du klokkene slå

den kvelden da Jesus vart født.

 

Nei, malmljomen trøtnet mot granskog og tall

der langt bakom høgdenes ro.

Nærmere er det til Betlehems stall

for den som har enfoldig tro.

 

Om aldri ei tårnklokkes dirrende klang

til deg djupt i skogen fant inn,

så tonte dog viddenes julekvelds-sang

mildt mot ditt menneskesinn.

Hans Børli
23.12.2017

Julaften

Bære juletreet heim fra utmarka

julaften. Snøtung skog,

messinghimmel i vest, småfugl

på stillferdig duppe-flukt

mellom granene i skogbrynet

og nekene som blusser i nordavinden

på alle tun frami grenda.

Ei adventstjerne av papp

skinner bak naboens rute.

Og neste hus er ditt. Ei kvinne, et barn

venter deg heim med treet

som ennå har frosne tårer i baret

etter kakelinna

(Banalt? Javel,

mange av de fineste tingene i livet

kalles banaliteter.)

 

Det er jul igjen.

Hjertet nynner unnselig

ei strofe som dufter av naftalin

og barndom

og kveldshimmelens lys

over ei frossen grav.

Hans Børli
22.12.2017

Kveld i advent

Fra mørket bak skogen i øst

kommer natta luskende med månen.

Som en lurvet ulv

med et utblødd hjerte i kjeften.

 

Nordavinden hujer hatsk

og svolker himmelen

med svart bjørkeris,

mens barfrosten nester att tjenna

med nåler av is.

 

Hvor innerlig busserullfattig

en kjenner seg slik en kveld!

Nordavinden er min slektning,

og jeg kaller stjernene

Guds jåleri.

Hans Børli
21.12.2017

Den tid er kommen

Den tid er kommen da

jeg ofte ser meg tilbake

og minnes

gode stunder i skogen.

Står et vemodig lys om dem, det er

som gløtt av nedlagte boplasser

innpå skogviddene en disblå dag.

 

Ser for meg hildringer som denne,

så klart som i en vaken drøm:

Granene sto med høge topper

i ring rundt kvilplassen;

konglene lyste matt i vinterlufta

som klokker av gammal kopper.

Frøsne orrhana-skrik

hang i bjørkeriset inni myrlaugga,

var hunger og liv

så langt som hjertet lydde.

 

Der satt du lut ved varmen

og steikte flesk i den bulkete blikkpanna.

Brente deg på panneskaftet

og svalte finga i snøen.

Så åt du det sprøsteikte sideflesket av

julegrisen

og dyppet kakubeta i fettet etterpå.

Men rett som det var stanset tygginga,

du satt kurrende stille

og glippet med auga, fort

som en støkt rev.

Ja, der satt du med fett på finga

og diktet

diktet ei tone inn i

kongleklokkene av irret kopper.

Hans Børli
20.12.2017

Helt ensom ble jeg aldri

Helt ensom ble jeg aldri, trass i alt.

Stjernene på himmelen var mine søstre,

vinden en gammel venn

fra barndommens barfotsomrer

i villblomstbakkene ved Børen sjø.

Jeg levde dager i vennskap med ting

av nærhet og fred, dager

da ansiktet nede i kilden smilte

skjønt det var mitt eget.

 

Og nå, nå har jeg levd lenge nok til

å høre døden synge i mine årer.

Det er som en stor fred,

et løfte om engang å få bo

på kontinenter inne i fuglesangen.

Hans Børli
19.12.2017

Hare

Min tuslete lille sommerlengsel

har forlengst fått vinterhámen.

Går i ett med  landskapet,

ingen ser den lenger,

knapt nok jeg sjøl.

Bare de enfoldige hareauga

svartner og lever

engstelig som før:

En skygge av hubro på snøen,

ram lukt av rovdyr

i den skarpe vinden fra nord …

Slik er loven for dét

som rører seg innerst i hjertet:

Ikke stikke av mot omgivelsene.

Leve lågt i landskapet

og utvikle en beskyttelsesfarge.

Hans Børli
18.12.2017

Mitt liv

Det var rått, det var kaldt,

det var armod og alt

som gjør stiene tunge å trø.

Men en drøm lyste støtt

med et blodskjær så rødt

som ei sundtråkket tran’bær i snø.

Det var øks, det var plikt,

det var grovslit og slikt

som gjør sangene grå i ditt brøst.

Men en drøm lyste lell,

som en krypskytter-eld

innpå fredlyste skoger ved høst.

Det var svart, det var kvitt,

det var himmel og vidt,

det var lier der vårsola skein.

Je vil takke deg, land!

Og her har du mi hand –

Ho er svart, ja – men skitten er rein.

Hans Børli
17.12.2017

I usle koier

I usle koier

på strå og bar

lå’n far

og far hass far.

I usle koier

på bar og strå

de lå

og lydde te vinden

og tøgg på et skrå.

I usle koier

på vintervang

min sang

frå djupe kjelder

i mørket sprang.

Den tonge tona

frå laugg og li

vart mi.

Så vent inga vise

med lett melodi.

Hans Børli
16.12.2017

Tyrielden (1945)

Her i skogens grønne tempel

sitter jeg no mo aleine,

som en prest ved nattas alter –

ofrer tankene til elden.

Unner midnattstimens hvelving

kaller rappe villfuglvenger,

som et bud frå øydemarker

ingen jegers fot har tråkket.

Jeg vil gripe ut av natta

dette brus av vår og vidde.

Jeg vil sette ord til tona

av den store ødets harpe.

Tyrielden det er vennen

som kan kviskre liv i sangen,

som kan kjæle nakne hjertet

med de røde elskerhender.

Tyrielden er ei kvinne –

flekker av seg nattas fløyel,

dirrer naken som til famntak: –

«Sanger, brenn deg ut i elskhug!»

Elskhug! Elskhug! Kloder, stjerner

lytter til det ordets sølvklang.

Elskhug, sanger, det er nøklen

til ditt hjertes røde kiste.

Tyrielden lever, flammer,

kveder ødets Kalevala.

Gnistene er gylne sanger,

som må dø i sprang mot himlen.

Tyrielden er symbolet

på det ville elskerhjerte

som har glød til natta siger

over livets kvite aske.

Hans Børli
15.12.2017

Dagene

Dagene kommer, kommer –

De ser på meg,

ventende,

fylt av lys som håper.

Så dimmes de i kvelden,

bortvendt, sårt –

Lik barneøyne som strålte av

en forventning

som brast.

Hans Børli
14.12.2017

Det snør

Det snør

i mine grove hender.

Et svimlende kort sekund står fnuggene levende

på huden – jeg ser deres uendelig skjøre

rosettmønstre, et himmelpust av urørt renhet –

da bryter de sammen for blodvarmen i meg

og renner i dråper av skittent vatn over de kvaesvarte håndflatene.

Hans Børli
13.12.2017

Kveld i advent

Jeg kommer fra skogen.

Det snør,

store ulne fnugg

vimrer nervøst over bakken

som søker de forgjeves å unnslippe den råsvarte jorda.

Ei øks kvelder av i et vedskjul, et skingrende blankt grisehyl kuttes over av et skudd; grenda forliser i stillheten.

Synker som et skipsvrak uendelig

ned-gjennom snøkveldens djup.

Jeg åpner døra  heime fylt av en merkelig angst: Mine kjære sitter uvirkelige i lampelyset,

 

vi løfter armene mot hverandre som gjenferd

tunge av dryppende tang.

Hans Børli
12.12.2017

Under himmelen

Tro ikke at

jeg kommer fra små forhold!

Himmelen stod alltid

åpen over meg.

 

Jeg levde mine år

med Syvstjernen som nabo

og vinden som omgangsvenn. Jeg kjenner

de lave maurstiene

mellom brukne strå på jorda,

men også lengselens kongevei av lys

med Guds fotspor står tegnet

i stjernestøvet.

 

Jeg er et menneske. Jeg har

erkjent storheten i dét

å være så uendelig liten.

Hans Børli
11.12.2017

Kveld på kjøkkentrammen

Dompap på foringsbrettet,

det varmt røde brystet

mot en bakgrunn av snø.

Og lågt over åsranda i vest

ei lys skystrime

farget av skjæret fra solefallet.

Jeg sitter her og føler

den store sammenheng i alle ting.

I stillheten inne i meg

aner jeg skogens nærvær

slik du kan ane

skyggen av gyngende tregreiner

famle over fjernsynsskjermen

i kvelder med vind.

 

Nå gror den første stjerna

langsomt fram. Den flyter hvit

på mørket bak øynene mine,

lik ei nøkkerose

i et skogsvart tjenn.

Hans Børli
10.12.2017

Sagt til en interessert leser

Nei da, jeg skriver ikke om skogen,

jeg er ett med skogen og naturen

som en organisk del av det hele.

Dikta mine

gror villvokst opp av meg

lik geiterams og tiriltunge

over attgrodde åkrer

der harde, jordete hender

før høstet havre og potitter

og annen matnyttig grøde.

Jeg er et nedlagt småbruk

i livets utkanstrøk.

Hans Børli
09.12.2017

Høstnettene i skogen

Slik om høsten er nettene i skogen

en seende blindhet, en viten

bortenfor alle bilder – derfor

frykter jeg ikke døden. Jeg

kjenner den allerede.

Føler det ofte som

hadde jeg i vilske overskredet

den tonende grensen

mellom liv og evighet:

Dette svøvende milde suset, denne

rislende stillhet

med stjerner på bunnen.

 

Ja, levende har jeg besøkt

landet bortenfor alle bilder.

Og vendt tilbake med vissheten om

et groende mørke

lik jorda under trerøttene,

et lys

over tankens strebende krone:

demringranda av stordagen

som gryr i vest.

Hans Børli
08.12.2017

Bønn for Drømmen

Jeg frykter den kalde,

altfor kloke tanken.

Den som borer så presist,

roper så høgt på sannheten –.

 

Jeg ber for Drømmen:

det gåteblå sløret

som skjuler sannhetens

arrete ansikt.

 

Ja, jeg ber for Drømmen!

 

La meg lenge få tro

at suset i skogen er noe mer

enn et fysisk fenomen:

Grenenes friksjon

mot strømmende luft. –

Hans Børli