Hans Børli

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld

og svaler oss ute på trammen.

Og alt vi ser på har dobbelt liv,

fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt

av sunkne solefalls-riker.

Og blankt som en ting av gammelt sølv

er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt

av nykveikte blomsterkvaster.

Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,

– det er som om noe haster …

Å, flytt deg nærmere inn til meg

her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund

vi mennesker er sammen.