24.11.2018

Fra en tømmerhoggers dagbok

Det er høyhet og ro over et tre.

Sterkt, likevel gripende vergeløst,

står det på moen og tenker

milde jordtanker, tålmodighet.

Ei skinnende kvit neverbjørk,

ei gammal furu

med bronsearmene  strakt  ut

i uendelig ømhet for vindene.

 

Da kommer du labbende gjennom lyngen

med øksa og motorsaga.

Stanser under den dødsdømte kjempen.

 

– Skarpretter, gjør din plikt!

 

Treet stuper. Hjelpeløst.

Splintrer greinene under seg i fallet.

Du står der i den brå stillheten:

Så tomt det vart! Lyset fra himmelen

faller over deg som en anklage.

Et minutt bare – ett minutt

av snerrende stål, mekanisk rutine –

og naturens langsomme drøm

gjennom hundre vårer

er skrumpet inn til en dum liten prikk

i stikkboka.

 

– Så mange dager, tenker du.

Så mange kimende julekvelder …

Tiur satt med lurvet klo kring greina,

hakket i rimet, rettet seg, lydde

når finnhunden søykte innpå en avsides

plass.

Store, stille snøfall – vårnetter,

stjernene hang doggete i baret

når skytteren kjek på  skrå

opp på Karlsvognen.

 

– Så mye liv, tenker du,

– så mye hemmelig liv

disse år-ringene sirkler inn!

Et sentrum

som pupillen i et seende øye.

 

Slik kan tankene svive

en sorgfull høstdag når

vinden mumler armodslig

over snauhogstene:

Kvist og vål, ferske stubber

hvor maurlik klisser i kvaen,

et og annet avfelt krufsetre

som henger på skakke i tomheten.

lik en kuleflerret fane

på en skanse som fienden stormet.

 

De snakker om driftsplan, forstmennene,

og risser opp hogstfeltene

med linjal på kartet.

Og vi menige – slitets landsknekter –

vi går seierrike til storm

etter en velberegnet strategi.

Landet blir liggende snaut etter oss:

høgdedrag og åsrygger syner seg

nakne

lik ribbeina på et veldig dyr

som vargene har revet.

 

Å, det er vondt, vondt

å være øksens samvittighet

slik en sorgfull høstdag!

Hans Børli