08.12.2018

Louis Armstrong

Gamle, milde Satchmo –

ansikt som hjulspor på sletten,

som muld og morild.

 

Sår på leppene.

Blod på munnstykket av messing. Alltid

raser solstormen

i dine lungers kløftede tre. Alltid

flyr en ravn på duevinger

fra din søndersungne strupe.

 

Nobody knows …

 

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?

De klapper.

Hender som slo, hender som hengte,

hender

som splittet et mildt, groende mørke

med hatets brennende kors.

Nå klapper de.

Og du spiller, gamle. Synger

Uncle Satchmo’s Lullaby. Svetten pipler,

brystet

hiver. En sol sitter fast

i trompetens skinnende svelg.

Som gråten i en strupe.

 

… the trouble I’ve seen.

 

Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull

over mitt eget stengte ansikt,

mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:

Hvor hentet du kraften til

ditt opprør uten hat? Din

skinnende tone av lys

som gjennomstråler negernatta? Svar meg,

hvor stor sorg skal til …

hvor stor sorg skal til

for å nære en ren glede?

 

Og trompeten svarer

langt borte fra,

en røk av sølv:

– Mississippi …

Hans Børli