Biografi

Hans Børli vokste opp på en veiløs, liten oppsitterplass langt innpå Fjellskogen i Eidskog kommune. Erfaringen av fattigdom, slit og det å være aller nederst på samfunnsstigen kom til å prege ham hele livet. Men det gammeldagse naturalhusholdet og skogsarbeidet ga også positive impulser. Nærheten til naturen, den ordløse visdommen i den gamle levemåten, og arbeidersolidariteten kom til å kom til å bli hovedtemaene i hans forfatterskap. Omfattende lesning avfødte tidlig trangen til å dikte. Dette var både en mulig utvei fra en fastlåst sosial posisjon og en måte å uttrykke tanker og følelser som ikke var verdsatt i det hardbarkede arbeidsmiljøet. En viss rolle, særlig for det tidlige forfatterskapet, spilte også kontakten med morfaren Ole Gundersen Børli, som var en av de siste bærerne av den muntlige sagn- og eventyrtradisjonen i distriktet. Den strenge pietismen som rådde i hjemmet, utløste både «hedensk» opposisjonstrang og religiøs lengsel hos Børli, en dobbelthet han skulle kjempe med gjennom hele sitt forfatterskap.

Utdannelse utover grunnskolen var ikke vanlig blant oppsitterne. Børli fikk imidlertid tidlig et ry som særlig begavet, og fikk en friplass på Talhaugs handelsskole i Kongsvinger, en utdannelse han avbrøt etter et halvt år. Våren 1938 kom han inn på 2. divisjons befalsskole i Oslo, men krigsutbruddet førte til at også denne skolegangen ble avbrutt. Børli deltok i harde trefninger med tyskerne i Vardal før han ble tatt til fange etter kampene i Gausdal. Tilbake i Eidskog livnærte han seg som lærer og skogsarbeider resten av krigsårene. Han virket også som grenselos, samtidig som han forberedte sin første diktsamling, Tyrielden (1945).

Trass i gode anmeldelser og godt salg av debutsamlingen fortsatte Børli å arbeide full tid som skogsarbeider. Fram til midten av femtiårene ga han likevel ut en bok praktisk talt hvert år, annenhver gang lyrikk og prosa. Romanene Han som valte skogen (1946), Sølv og stål (1951) og Under lomskriket (1953) er velskrevne, men ikke særlig tungtveiende eller nyskapende, trygt plassert som de er i en nyrealistisk tradisjon. De ble da også vennlig, men ikke overstrømmende mottatt i samtiden, med forbehold om Sølv og stål, som ble en salgssuksess. Novellene i Det small et skott (1948) hviler dels på lokal fortellertradisjon, med en tydelig litterær og ideologisk påvirkning fra Mikkjel Fønhus og Carl Vestaberg. Etter å ha fått refusert en novellesamling i 1956 konsentrerte Børli seg helt om lyrikken. Han holdt også tilbake en historisk roman, Smykket fra slagmarken, som først kom ut posthumt (1992).

I debutsamlingen og Villfugl (1947) etableres den karakteristiske blandingen av tradisjonell og fri form, romantikk og realisme, skjemt og alvor, sosial bevissthet og religiøs søken som preget hans lyrikk. Fra Men støtt kom nye vårer (1949) dreier Børli, påvirket av eksistensialismen, mot et mer personlig og alvorstynget uttrykk. I de neste samlingene, Likevel må du leve (1952) og Ser jeg en blomme i skogen (1954) utvikler han dette videre. Samtidig beholder han et betydelig innslag av tradisjonelle dikt, slik som «Der skulle vi ha vøri, Kal». Sunget til en gammel svensk melodi er det blitt av våre mest skattede viser, med sin humoristiske og treffende vri på det ofte forterpede lengselsmotivet. Refusjonen førte også til en tenkepause når det gjaldt lyrikken, avbrutt av en samling hovedsakelig eldre dikt, Kont-Jo (1957), der han skildrer det gamle skogsarbeiderlivet.

Børli hevdet at overgangen til motorsag i femtiårene forandret inspirasjonen hans. Motorlarmen og effektivitetsjaget ødela kontakten med naturen, og drepte den «skogens dikter» han til da var regnet som. Samlingen Dagene (1958) framstår med et mer konsentrert, modernistisk og særpreget dikterspråk. Dette konsolideres i Jeg ville fange en fugl (1960) og forsterkes i Ved bålet (1962). Med denne samlingen når han et høydepunkt i sin utvikling. Kritikerne anerkjente også den «nye» Børli og plasserte ham blant de viktigste lyrikerne etter krigen. Leserne syntes å foretrekke hans eldre produksjon, som på denne tiden fikk et gjennombrudd med Erik Byes framførelser. Unntaket var «Louis Armstrong»; dets dype humanisme, treffende bilder og gjennomført musikalske oppbygning gjorde det straks til et yndlingsdikt i alle kretser.

De seinere utgivelsene skulle bringe lite nytt formmessig, om enn de i noen grad videreforedler det typiske Børli-uttrykket. Til tross for gode enkeltdikt, framstår Hver liten ting (1964) som et lite tilbakeslag, også hos kritikerne. Med Brønnen utenfor Nachors stad (1966) leverte Børli sin første gjennomført modernistiske og filosofiske samling, der særlig titteldiktet vitner om en mer ambisiøs dikter. Han skulle imidlertid aldri komme til å ta dette store formatet i bruk igjen, men snarere gå inn i en prosess mot stadig sterkere konsentrasjon, et stadig knappere billedspråk. Nettopp billedspråket, «som-diktningen», ble angrepet som romantisk og avlegs av en ny generasjon forfattere, knyttet til tidsskriftet Profil. Børli holdt likevel fast på det lyriske bildet, som var og ble hans språk. Riktig provosert ble han først da Profil-forfatterne på syttitallet la om til en venstreradikal, politisk diktning. Han svarte med å skjerpe tonen i sine egne, politisk radikale dikt samtidig som han angrep dem han oppfattet som akademiske sofaradikalere.

De krasse politiske diktene i syttitallssamlingene står i en merkverdig motsetning til en markert religiøs dreining fra og med den resignerte Som rop ved elver (1969). Lesningen av den franske filosofen Pierre Teilhard de Chardin hadde bekreftet og utdypet Børlis dragning mot en dualistisk naturreligiøsitet. Dette setter varige spor i forfatterskapet, fra reine parafraser av Teilhard til mer personlig søkende og stundom visjonære dikt, der han øyner det guddommelige – ikke i en fjern himmel, men i tingene og naturen selv. Isfuglen (1970), Kyndelsmesse (1972), Vindharpe (1974) og Vinden ser aldri på veiviserne (1976) er et solid knippe diktsamlinger som alle bærer preg av denne religiøst betonte diktningen, side om side med knappe, nærmest aforistiske visdomsord og forsiktige forsøk på nyenkel diktning. Det var nettopp disse samlingene som på ny etablerte Børli som en folkekjær dikter, samtidig som han høstet lovord og priser i litterære kretser.

Når kvelden står rød over Hesteknatten (1979) bærer bud om en dikter som føler at han nærmer seg slutten. Kort før boka kom i handelen fikk han da også et kraftig hjerteinfarkt som betydde en brå slutt på et langt yrkesliv i skogen. De neste ti årene bar preg av mye sykdom og depresjon. Hans identitet og inspirasjon var så nær knyttet til skogen og arbeidet der at diktningen stoppet opp i lange perioder, trass i at han nå for første gang i livet hadde rikelig tid til å skrive. Foruten noen mindre utgivelser på lokale forlag ble det likevel til tre diktsamlinger, knappe i formen og temmelig mørke i tonen. En vilje til å se lys i mørket er der likevel, enten det er religiøst betont eller bygger på gleden ved de nære tingene. Mest dyster er Dagen er et brev (1981), mens Frosne tranebær (1984) er mer avklaret, både i form og innhold. På harmonikk ble utgitt posthumt slik den forelå fra Børlis hand sammen med en samling av andre etterlatte dikt i 1991. Her er det større variasjon i form og tendens, noe som nok skyldes et betydelig innslag av eldre dikt.

Helt på tampen tok Børli opp prosaen igjen, først i en bearbeidelse av eldre fortellinger og skisser, Tusseleiken (1987), siden i den selvbiografiske Med øks og lyre (1988). Dikteren gir her bare forsiktig innblikk i eget liv, men sier mye om sitt poetiske syn og om grunnlaget for hans livslange skepsis til en sivilisasjon og kultur som er løsrevet fra naturen. Boka ble en av Børlis største suksesser, med gode kritikker og stort salg. Poesi, sivilisasjonskritikk og filosofi er for øvrig i stor grad temaer også i den posthume Tankestreif (1991), en samling aforismer, notater og utkast, hovedsakelig fra seksti- og syttitallet.

Hans Børli døde av kreft, vel 70 år gammel og ble gravlagt ved Eidskog kirke. Han hadde da fått en rekke æresbevisninger for sitt forfatterskap, blant annet Kritikerprisen (1970), Doblougprisen (1972) og Fritt Ords honnørpris (1982). Han var også innstilt til Nordisk Råds litteraturpris i 1970 og mottok statens kunstnerstipend i alt fire ganger. Den anerkjennelsen og store utbredelsen han opplevde i sin levetid, har økt betraktelig i de følgende årene. Dette skyldes at han i sine dikt i uvanlig stor grad kombinerer dybde med tilgjengelighet. Hans trofasthet mot det arbeidsfolket og den kulturen han var runnen av, forbød ham mystifikasjoner og akademisk sjargong. Samtidig var han åpen og søkende på alle felt, like til de fjerneste galakser. Dette viser seg i diktningen som en uopphørlig utprøving av nye tanker, motiver og former. Derfor vil hans samlede verk forbli en rik kilde for vanlige lesere så vel som for det så vidt påbegynte akademiske studium.