Den blonde veversken Tid
sitter i skyggerisset under trærne
med renningen av solstråler
spillende mellom fingrene.
– Jeg vever lys av mørke,
sier veversken Tid,
– og fletter sang av sorg.
Med forvandlingens under i fingertuppene
slår hun livet ditt nennsomt
inn i veven av glemsel.
Og det gjør ikke vondt mer. Din angst
blir lyset i en skjær bjørkelegg
i mainatta, din lengsel
en blomst som vender krona si blygt
for nattens dugg.

Hans Børli