07.01.2018

Ved kroksjøen

Et vindblåst tre på  snei

mot himmelen øvst på åsen

risser en artistisk skråstrek

inn i bildet av ranke furusøyler.

Det er som om vinden står stille

og trærne rører seg nølende gjennom den,

famler kvinnelig keitet med greinene

som dulgte de en smerte bak barken.

Jeg sitter og synker inn i synet,

lukker øynene til slutt,

sanser med hele meg,

med huden på innersiden av albuene,

med hjertemuskelens lille bevegelse

bak utvasket blåtøy i busserullen.

Sval lyd av sjø mot strandsteinene

risler dugget gjennom meg: bølgene hvisker

inne i en sitrende sivskog av nerver, og

der er en fisk i min venstre lunge. Befridd

stiger jeg ut over legemets grenser

av selvkjærhet og kjøtt. Går inn i

et større mønster; ensomheten

har sprengt sitt vakuum. Og

selv innerst i gråsteinen

finnes der et punkt

som  roper på mitt nærvær.

Hans Børli