29.05.2018

Vårgry

Tung som en innlandsis

gråner den gryende dagen

mot nattskymme åser østpå.

Det knudrete kalde morgenlyset

kanter seg som isflak i drift,

skurer med lydløs larm

mot gylne furustammer

og siklende sisselrotberg.

Morgenvinden vakner

med nikkende sus i baret,

lukt av brånende snø

inni bakliene.

Som gjenferd av fredløse stimenn

tusler grå skoddeskikkelser

lutrygget i skjul langs bekkefar

og blakke myrdrag. Sjøl står jeg

barhodet oppe på nakne himmelbrauta

og karrer stjerner ut av håret.

 

Så mildner den stigende dagrødmen

lysets fødselsveer. Det skimrer

jenteaktig blygt og mildt

i neveren på våte bjørkelegger.

Det dufter blått i skogen

som gikk himmelen barføtt på jorda

og satte nye vinger av spørsmål

på gamle jordtrukne svar.

 

Jeg rusler skogstien

innover i meg sjøl, lykkelig,

med strofene fra en svarttroststrupe

plantet som en kvast stritt duftende

trolldomsurter i

det gamle hjertet mitt.

Hans Børli