Alltid har verdens ungdom
vært den fortapte slekt.
Alltid fikk våre drømmer
vingene knekt.

Bleike går vi og leiter
på ei stormslått strand
hvor våre fedre bygde
hus på sand.

Knokler og ruiner
der hvor templet sto – –

Hva skal vi hige etter?
Hva skal vi tro?

Nakne står vi i blåsten
med vår arv av skam.
Sveiper oss så i den gamle
dyreham.

Ett er dog vår adel:
sorga i vår sang.
Djupt i tvilens klokker
skjelver håpets klang.

Hans Børli