Jeg har spunnet meg en tynn trøst
av vind og ingenting: Til slutt
skal mitt grove jordiske hylster
ligge forlatt tilbake, bortslengt
lik barkhylsen  av ei seljefløyte
i villgrasset ved utgardsgrinda,
mens den skogville tonen i meg
befridd fra sitt fengsel
går i ett med solfallets stumme sang
over Hesteknatten og Raufjellet.

Hans Børli