Trøst

Jeg har spunnet meg en tynn trøst

av vind og ingenting: Til slutt

skal mitt grove jordiske hylster

ligge forlatt tilbake, bortslengt

lik barkhylsen  av ei seljefløyte

i villgrasset ved utgardsgrinda,

mens den skogville tonen i meg

befridd fra sitt fengsel

går i ett med solfallets stumme sang

over Hesteknatten og Raufjellet.