Trær
har alltid vært
mine nærmeste venner.

Det var stunder av stillhet da
jeg plutselig forsto
hva  trærne tenkte.
Førte stumme samtaler med dem
med hendene lyttende lagt
mot ru, solvarme stammer.
Det var ikke visdom vi utvekslet
men naken eksistens, fingertupp-tanker,
mumlende sevje-ord. (Visdom
er bare en beskyttelsesfarge
i menneskenes forskrudde
rovdyrverden.)

For en skjebnens ironi at nettopp  jeg
skulle komme til å livberge meg
som tredreper, leiemorder
til fals for skogbaroner
og blind kapital!

Drømte så vondt ei natt: Et tre
lukket røttene om hjertet mitt
lik ei veldig ørneklo
– og klemte langsomt til.

Hans Børli