Til barnet

Jeg spør i angst:

Hvorfor ble du mitt barn?

 

Du er for sart og yndig

for ei fattig stue

under vinterstjerner i norden.

Du kunne smilt fra silkehynder

i et gammelt slott.

Eller lekt mellom lotusblomster

i hagene rundt et indisk palass.

 

Ja, hvorfor ble du mitt barn?

Livet her

kan bare by deg

vintrer og fattigdom,

husmannskår og kulde.

 

Ansiktet ditt er så mjukt.

Det er som et stille spørsmål

som ennå ikke har fått svar.

Nei, som en blomst er det,

i timen før daggry.

 

Men livet her

krever harde hender

og sinn som tåler frost – –

 

Jeg spør i angst:

Hvorfor ble du mitt barn?

Men djupt i  hjertet

takker jeg det godes Gud.