Svarttrost

Lågbeint,

svart som en kølabrenner,

men nebbet lyser gult som

en splint av Solen.

 

Med dette nebbet

roter svarttrosten i kumøkk,

trekker meitemark fram av hullene

under råttent lauv, hakker

i blodrisen talg

på sauetarmer i slaktetida.

 

Og med samme nebbet synger den

i ómende kvelder om våren

ei tone så rein og klar

som aftenstjerna speilt i bekken,

som ordet aldri, som lyset

om Kristi tornekronte panne

på en gammel ikon.

 

Lyset i verden,

livets fortvilte lys

spunnet av mørke.