Lågbeint,
svart som en kølabrenner,
men nebbet lyser gult som
en splint av Solen.

Med dette nebbet
roter svarttrosten i kumøkk,
trekker meitemark fram av hullene
under råttent lauv, hakker
i blodrisen talg
på sauetarmer i slaktetida.

Og med samme nebbet synger den
i ómende kvelder om våren
ei tone så rein og klar
som aftenstjerna speilt i bekken,
som ordet aldri, som lyset
om Kristi tornekronte panne
på en gammel ikon.

Lyset i verden,
livets fortvilte lys
spunnet av mørke.

Hans Børli