Julinatta puster
med linne åndedrag av vind
så himmelen snør i blå fingrer
gjennom det skjelvende bjørkelauvet.
Vårherre sitter vák
og rikser tankefullt med ei åkerrikse
og tenker på hvor lykkelige menneskene er
som kan svale sine sorger
i nattedugg og søvn,
sus fra grønne åkrer.

Han sukker, den gamle,
og går innover i himmelen
aleine –
Vemodet ligger igjen etter ham
og gjør lyset over engene
dimt blått
som glasset i kirkevinduer
i skyggen av store trær.

Hans Børli