Hylende snøstormer
har gått gjennom skogen
og visket ut landskapets ansikt.
Et vanvidd av hvithet martrer
ditt nedsnødde blikk.

Bare en og annen
skrå snøbrøtt-stubbe
peker opp av fonnene:
spjærer av fersk
klaka ved,
gule som hundetenner.

Stillheten
så overveldende stor at
du hører døden puste
inne i dine øreganger.

Livet i deg:
små svarte fisker
som står stille
og rører sakte på finnene
i mørket under isen.
Og du minnes,
minnes så det gnistrer
gjennom hjernevasken av hvitt:
en sidensvans
lakkrød solgul svart
mellom rimblomstene i ei bjørkekrone
tre dager siden …

Hans Børli