05.11.2018

Skogsfolk

Der levde vi

på Jordens skulder

under nordlysets hvite tre.

Nordavinden plystret lavt

mellom ordene vi mumlet

på kne ved attføkne eldgroper,

mens flammen av ei fyrstikk blafret skremt

inne i hulhåndens øde verdensrom.

 

Lovottene trakk blod

fra sprukne, øksskaftslitte fingrer.

Angsten for Fattigkassa gikk som

et huløyd spøkelse mellom oss.

Dagene ble for korte, – i kvelder

med måne

lå skyggen av snøbøyde trær

krum som dødens sigd over stien.

Og bekken lo under svullisen

hult og meningsløst – lo

lik fangen som ble gal i fengslet.

Ingen av oss hadde varme nok til

å holde hjertet sitt snøbart.

 

Ennå i dag hender det at

små milde ord

fryser ihjel i bringa mi,

lik trekkfugler som kom for tidlig

til en sein vår.

Hans Børli