09.11.2018

Seks tusen kors

Det står i historiebøkene:

Da Licinius Crassus slo ned slaveopprøret

år 71 f.Kr.,

ble seks tusen fanger korsfestet

langs veien fra Rom til Capua.

 

Seks tusen – –

 

Tenk over dette, du

som sitter en kveld under leselampen

og hygger deg med Grimberg.

 

– – –

 

Bærestolene gynget fram

gjennom et espalier av kors.

Skallete, forspiste rikmenn, senatorer

på vei til landstedet i Campania.

Gløtt av fornemt flesk bakom

silkegardiner:

Dette forstemmende romerske ansiktet,

– små griseøyne mellom fettfolder,

hengende tunge blohundkjaker.

 

Og slavene, med nakne skuldre under

bærestangen,

svettende, stønnende, springende

gjennom ruinene av Spartacus’ drøm.

Seks tusen kors

langs veien fra Rom til Capua.

 

Luften sto dirrende ladet

av kobberfarget angst. Musvåkene

klippet hysterisk med vingene

i soldisen. – Det oste

av blod og død og åtsel.

– Rekk meg parfymekrukken, Flavia,

de hundene der oppe lukter så skrekkelig …

Tolv tusen fastspikrede hender

langs veien fra Rom til Capua.

 

Og tiden sto stille

i pinens langsomme helvete.

Men fuglene sang i oliventrærne som før

og sauene brekte saktmodig ute på

Campagnaen.

 

Én dag, to dager, – tre.

Og hvert minutt

hang slavene der på korset;

kjøttet i håndflatene tøyde seg til

en frynset hempe rundt naglen, kroppene

svaiet i en bue ut fra treet, øynene

kranset av fluer, tørre, stirrende

mot syner bortenfor all forstand.

 

Først mot kveld tredje dagen

sluknet de sterkeste.

Caput Mortuum.

Seks tusen lemlestede lik

langs veien fra Rom til Capua.

 

Her snakkes så mye om ett kors, én død.

Men hvem var vel han som hang

på kors nr. 1012 på venstre side,

regnet fra Den appiske port?

Nei, ingen –

Seks tusen døde

langs veien fra Rom til Capua.

 

– – –

 

Dette har hendt. Dette har vært

i tiden. Den samme flod av tid

som vugger ditt liv i kveld

der du sitter makelig i lenestolen

og venter på ettermiddags-kaffe.

(At idyllen er mulig, at hjertet

kan kjenne fred i denne verden – –)

 

Du har det med deg. Alt. Ravnene skriker

over en avgrunn i din sjel

hvor skjendselens verdensåtsel stinker.

Pogromer, krig … troskyldige naturfolk

utryddet som skadedyr … galeislaver

lenket fast til toften

på brennende skip … Auschwitz,

Eichmann … seks millioner

myrdede jøder … Og idag

en blodig barnehånd i graset

ved en bombet landsby nær Hanoi …

 

At du makter å le! Du. Mennesket.

At det er mulig

å sitte så makelig henslengt

med ettermiddags-kaffe og smultringer

øverst på tidenes monolitt

av forvridde menneskekropper!

Hans Børli