09.08.2018

Ord til meg sjøl

Takk din tunge klumpethet for at

det trass i alt kom flukt og høyde

over ditt sårføtte låglandsliv.

Et rådyr er så grasiøst og lett,

dét drømmer aldri om vinger.

Og ingensinne diktet fuglene en sang

om stjernene og vinden.

Det er noe som heter lengsel.

Og dén ble din arvedel.

Det er lengselen som setter

en vinge av ild

på fjellet i solnedgangen.

 

2

Du må lære å vente.

Du må bære dine vintrer,

stå dine vakter hos det levende

selv om livet i deg er lite og svart

som loppe på snøen i februar.

 

Tror du blåveisen smilte

så tindreblått under svàet om våren

hvis ikke rota hadde bodd

lange måneder

hos tælen og mørket,

med Døden som husvert?

Hans Børli