Oktoberkveld

Det dirrer som en streng av mørk oktober

mot klangbunn av den avgrunns-djupe

natt.

Og haustens prakt av gull og rød sinober

blir strødd så ødselt bort i svarte kratt.

Hør, vinden ånder gjennom visne kroner

som bruset i ei enkes sørgeslør.

Og bakom alt – i kuldens barske soner –

slår nordlysflammer over stjerneglør.

Det klager inne fra de øde moer

der lauvfall demper potemjuke steg,

når villdyr lister over månebroer

på villmarknattas endelause veg. –

 

Nå seiler jorda under kjøldgrønn himmel

på evighetens djupe, stille sjø.

Se, som en moreld lyser vintergatens

vrimmel

av stjerner som spår vinter, frost og snø.