Planeten Jorden
duver djupt og tungt
i Melkeveiens hvite malstrøm
lik hodet til en druknende
som flyter opp for siste gang.

Denne øredøvende stillheten
etter lauvfallet!
Selv vinden har gitt opp,
baret stritter grått som hunderagg
i rimfrosten, jorda
ligger naken og forsvarsløs,
himmelen stiger ned mellom granene
med alle sine stjerner. Du
stikker deg til blods
på torner av lys.

Jeg frykter denne larmen
av stillhet. Jeg hører
hele verden vånde seg i den.
De mest gjennomtrengende skrik
er alltid lydløse.

Hans Børli