Noe var stort i mitt lille liv.

Jeg ante en øde gjenlyd.
Som under hvelvet i en katedral.

Hva var det for buer i mørket?
hva var det for svimlende kapitéler
som kastet hjertets rop tilbake,
omskapt,
rammet av stumhet?

Lyden av vinger under himmelen
i tidlige vårnetter. Månenetter
da tærte harespor sto som kopparr på snøen
og tiurklokka varslet saktmodig
mellom nakne vidjer i dagningen.
Eller den hvite pinen, skriket
i sommerkveldens lys som lyttet,
lyttet med vidåpne øyne
til skyggenes tause rådslagning.

Ja – noe var stort i mitt lille liv!
En høy, hjerteløs skjønnhet
som duftet av dugg og jern.

Hans Børli