Lar glaset stå åpent mot natta.
Ligger og lyer på skogen og vinden.
Det blåser stjerner gjennom granbaret,
en øde lyd
som evigheten er laget av.
Døden sitter på ei grein der ute i mørket
og gynger med i vindens rytme,
med gjennomsiktige siriss-vinger
av sorg og lenge siden.
Jeg tenker:
Det er ikke råd å komme
helt nær
noen eller noe – alle
har vi himmelen rundt hodet
lik ei klokke av glass.

Hans Børli