Slik ved pinsetider når
kvelden står rød over Hesteknatten,
bjørkestammene rundt huset vårt skinner
med kvinnelig blygt skjær i neveren og
løvsangeren synger sin bekkeblanke strofe
inne i det rosa lyset – da
kjenner jeg alltid at
det finnes en kosmisk mildhet,
en syngende fred og en nåde
uavhengig av menneskets lunefullt
gode onde hjerte.

Et sted der ute i uendeligheten
hvor stjernene blømmer som myrull
saler Døden av sin gamle hest
og leier den gjennom lysets port
inn i tunet til sin blonde søster
Livet.

Hans Børli