Jeg vil slipe huden på fingertuppene mine
tynn mot ru virkelighet, jeg vil
kjenne det jeg tar i.

For jeg tror på jordens
nødtørftige ting – de
som vandrer mellom våre hender
og er hos oss i dagene
ukjente, usette – –
Livets hellige, almindelige ting
av jord og støv og stumhet,
forrådt under korset,
forrådt i filosofenes
kasteller av is, forrådt
på Helikon og Parnassos
under kunstens kalde stjerne.

Jeg vil komme disse trofaste tingene
nær igjen – så nær at
ordene i diktet
tar form etter dem,
slik fingrene på handa til en tømmerhogger
krummer seg rundt økseskaftet
selv når han blar i salmeboka.

Hans Børli