Jeg ser en fremmed der i speilet.
En sliter, en skinnfellgrå gubbe
med munn så sid i vikene,
så smal og blå og buklete
som ståltrådhanken i en fiskebollbutt
noen har kokt kaffe i.
Og auga – slitne,
liksom overtrukket med grå hinne:
to váker i vinterisen
etter lett snøfall.

Årene har stjålet
ansiktet mitt fra meg.

Hans Børli