27.07.2018

Morgen

Det er sommermorgen, grytidlig

som lukten av vått bjørkelauv.

 

Godt å kjenne hjertet

hakke under busserullen

enda en jordisk morgen

blank som et fugleøye.

Jeg står stille lange stunder,

tar livet inn over meg,

snakker høgt ved meg sjøl

slik vanen min er blitt

her i ensligheten.

– Du, sier jeg til meg

og er vennlig i målet.

 

Kommen fram til tømmerteigen min

nugger jeg øksa løs fra natthogget

i en stubbe. Den skinner, blankslitt

av talløse hogg i hard ved:

Ei morgensky på himmelen skrider som

en hvitvinget engel gjennom stålet,

midt på øksvigget sitter en snegl

glinsende svart av nattedogga.

 

Jeg fingrer den varsomt løs

og legger den bort på et neverflak

fra en tørr bjørkestubbe. Står litt

og er hos den med øynene, tenker:

Sneglen er fredens sanne apostel

i denne vår halsende verden

som lengter etter langsomhet.

 

Så begynner jeg å arbeide.

Tar morgenen inn

i åndedrag som smaker spisst

av nattekjølighet og furunåler.

Å, det er godt å røre på seg!

Godt å ta i redskap

du er så fortrolig med at

den kjennes som en forlengelse av armene.

 

Ja – når muskler og nerver og vev

fører sine ordløse samtaler

med tingene i verden,

da lytter tunga i munnen min

og rører prøvende på seg

lik en vanfør i rullestolen.

 

Hans Børli