05.04.2018

Minne

Ikke en enda linning den vinteren.

Trea sto lute under snøbøra si

fra før jul til bortimot påske.

Dag etter dag, måne’ etter måne’ var

den svartblaute busserullryggen min

et skjær som hvite brottsjøer

braut rykende over

hver gang et tre datt for motorsaga.

 

Så var det en dag

jeg sto og glåmte opp

for å finne ei gløppe i ungskogen

å «legge» treet i.

 

Da kommer ei gjertrudskråke

i duppende flukt over meg.

Fuglen snertet borti ei grein på grana,

noen fine snøfjon singlet ned i

det svettevåte ansiktet mitt.

Det var som ei gave fra himmelen,

en hilsen fra sjølve Livet.

Noen svimlende sekunder

følte jeg at jeg seilte gjennom

verdensrommet

på ryggen av ei stjerne.

Hans Børli