Ikke en enda linning den vinteren.
Trea sto lute under snøbøra si
fra før jul til bortimot påske.
Dag etter dag, måne’ etter måne’ var
den svartblaute busserullryggen min
et skjær som hvite brottsjøer
braut rykende over
hver gang et tre datt for motorsaga.

Så var det en dag
jeg sto og glåmte opp
for å finne ei gløppe i ungskogen
å «legge» treet i.

Da kommer ei gjertrudskråke
i duppende flukt over meg.
Fuglen snertet borti ei grein på grana,
noen fine snøfjon singlet ned i
det svettevåte ansiktet mitt.
Det var som ei gave fra himmelen,
en hilsen fra sjølve Livet.
Noen svimlende sekunder
følte jeg at jeg seilte gjennom
verdensrommet
på ryggen av ei stjerne.

Hans Børli