26.04.2018

Min barndoms skog

Skog under himmelen, åsrender

som øksa har gjort glisne, ujevne

som en gammel tanngard.

 

Jeg kjenner ikke igjen

min barndoms skog.

I menneskenes ansikter,

i fugleskriket og vinden,

noe fortapt: Ensomheten

er blitt ensom …

 

Folketomme plasser, hus

som stirrer sinnssykt på deg

med svarte glasglugger. Nesle gror

opp gjennom sprungene i planke-

trammen,

bolker av halvt nedråtnet skigard

sleper seg gjennom villgraset i skogkanten

lik grådyr med skudd i korsryggen.

Bjelleklang og barnelatter borte;

dvergmålet

ruster i stillheten inni lia

og ingen behøver lenger

legge stein på brønnslokket.

 

Jeg rusler stien over jorder

hvor nyplantet gran titter opp av

rørende små åkerlapper

mellom røysene. Jeg ser

det mjuke ordet heime

ligge pjusket forlatt i hveingraset

som vingefjær av en drept fugl.

Hans Børli