Skog under himmelen, åsrender
som øksa har gjort glisne, ujevne
som en gammel tanngard.

Jeg kjenner ikke igjen
min barndoms skog.
I menneskenes ansikter,
i fugleskriket og vinden,
noe fortapt: Ensomheten
er blitt ensom …

Folketomme plasser, hus
som stirrer sinnssykt på deg
med svarte glasglugger. Nesle gror
opp gjennom sprungene i planke-
trammen,
bolker av halvt nedråtnet skigard
sleper seg gjennom villgraset i skogkanten
lik grådyr med skudd i korsryggen.
Bjelleklang og barnelatter borte;
dvergmålet
ruster i stillheten inni lia
og ingen behøver lenger
legge stein på brønnslokket.

Jeg rusler stien over jorder
hvor nyplantet gran titter opp av
rørende små åkerlapper
mellom røysene. Jeg ser
det mjuke ordet heime
ligge pjusket forlatt i hveingraset
som vingefjær av en drept fugl.

Hans Børli