25.10.2018

Menneskets ansikt

Mennesket bærer

sitt ansikt i vinden,

nakent, forsvarsløst,

tålmodig –

Sorgens svarte ravner

slår seg ned i munnvikene,

tungsinn og mismot

tynger smilets veike strå

lik yr av rå høstskodde.

Og tidens usynlige termitter

arbeider i knokler og vev,

former utrettelig

håpløshetens maske av alderdom.

 

Men menneskene møtes på veiene

og løfter tappert

sine nakne ansikter mot hverandre.

Prøver å skjule ørkenen

bak et muggspist strå av smil.

 

Til slutt, venninne,

maler jeg ansiktet mitt

svart på innsiden

slik at du ikke skal se

døden gjennom det.

Hans Børli