25.10.2018
Menneskets ansikt
Mennesket bærer
sitt ansikt i vinden,
nakent, forsvarsløst,
tålmodig –
Sorgens svarte ravner
slår seg ned i munnvikene,
tungsinn og mismot
tynger smilets veike strå
lik yr av rå høstskodde.
Og tidens usynlige termitter
arbeider i knokler og vev,
former utrettelig
håpløshetens maske av alderdom.
Men menneskene møtes på veiene
og løfter tappert
sine nakne ansikter mot hverandre.
Prøver å skjule ørkenen
bak et muggspist strå av smil.
Til slutt, venninne,
maler jeg ansiktet mitt
svart på innsiden
slik at du ikke skal se
døden gjennom det.
Hans Børli