Øde, blåsende kvelder
da hanen gol døgervill i skymmingen
og skogen pustet mørke.
Mor på tunstien,
lita, lutende mot nordavinden
mens snøfnugg vinglet som møll
i ljøsken fra fjøsløkta.
Med blåfrosne hender vernet hun
den blafrende flammen mot vinden.
Og hver gang samme undring: at
hun maktet å berge lyset
brennende
gjennom blåst og snø.

Hans Børli