Lyset

Øde, blåsende kvelder

da hanen gol døgervill i skymmingen

og skogen pustet mørke.

Mor på tunstien,

lita, lutende mot nordavinden

mens snøfnugg vinglet som møll

i ljøsken fra fjøsløkta.

Med blåfrosne hender vernet hun

den blafrende flammen mot vinden.

Og hver gang samme undring: at

hun maktet å berge lyset

brennende

gjennom blåst og snø.