Kvinnene bryter lauv

Med oppvendt ansikt

og regndogg i håret

bryter kvinnene lauv. Det første.

Skyene vandrer gjennom deres øyne,

brystene risser sin ømme bue i

den blå vinden

som dufter vått

av snøbråningen i skogene.

 

En kvast av ungt lauv,

noen dunete rakler

i vasen på kjøkkenbordet,

oppå en falmet påskeløper av papir.

Mannen ser på med likegyldige øyne,

mannen vet ikke at

livets fakkel brenner i hans hus.

 

Men kvinnens prestinnehender

smiler i en hemmelighetsfull lykke,

et vemod blått som vinden.

 

Det er ennå håp,

det er håp for verden

så lenge kvinnene pynter sitt hus

med ungt lauv.