Nå lyser gamle julekveld
på ny som strålerød juvel
i dette vinterens kvite slør,
som landet  bærer – nå som før.
Og aldri tonte sangen slik
med hjertefødte ord
om fred og fryd på jorderik,
som nå – i gledens kor.

Se, stormer klarnet skyet hvelv,
og klokkers tunge kopperskjelv
nå maner dagens strev til kvil,
ja, over tusen kveldsblå mil.
Å – jul igjen! .. Det undres ord
har svøpt sin milde fred
over vinterfavnet armodsjord,
aom krigens mare red.

Det glade englekor som sang
om f r e d ved Betlehem en gang,
skal bruse atter nå i kveld,
som ekko frå hver barnesjel.
I hus og hytte – bygd og by
blir julens kjerter tendt,
og vidner med sitt strålegry
at Gud sin sol har vendt.

Bak alle bitre vinterdøgn,
med krig og ufred, hat og løgn
nå spirer tru på denne vår,
som julestjernens glitter spår.
Ja, denne tanken tvettes ren
av barneøynes tru,
når nå en julekveld igjen
mot rommets fred slår bru.

Hans Børli