Jorda

De vandret under vårhimmelen.

De var gamle.

Vise.

 

Stillferdig talte de sammen

om Gud,

og tingene bak døden.

– Et sted langt der framme …

sa de,

og pekte med visne fingrer

ut mot blånene i vest.

 

Men under dem lå  jorda,

djup, svart, evig.

 

En bonde kjørte sitt plogspann

over vårmarkene,

og de to ble med ett tause.

 

Tankene –

de vise tankene –

slo seg ned ved plogfura

som trøtte fugler.