De vandret under vårhimmelen.
De var gamle.
Vise.

Stillferdig talte de sammen
om Gud,
og tingene bak døden.
– Et sted langt der framme …
sa de,
og pekte med visne fingrer
ut mot blånene i vest.

Men under dem lå  jorda,
djup, svart, evig.

En bonde kjørte sitt plogspann
over vårmarkene,
og de to ble med ett tause.

Tankene –
de vise tankene –
slo seg ned ved plogfura
som trøtte fugler.

Hans Børli