02.05.2018

Infrarød

 

 

Jeg har hørt tidenes vitnesbyrd, hørt redselsskrikene mellom linjene

i historiebøker like kalde og uberørte som innkjørselsrampen i Auschwitz 25 år etter – –

 

Babylons brunstige oksekraft, Platons høye tanker, Romerrikets storhet –

alt sammen hvilte på piskede, blodige slaverygger.

(Å Spartacus! Hvorfor marsjerte du

ikke mot Roma dengang du ennå hadde sjansen?

Noen tusen oppsprettede patrisier-vommer møkk og blod på kunstverkene i atriet,

Licinius Crassus tryglende på kne foran en arret slave fra Trakia – dét ville vært noe å tenke på,

en hat-flamme å varme seg ved

i kjellerrommene like til de ytterste tider.)

 

Revolusjoner. Kamp på barrikadene.

Proletariatets diktatur og champagne

til de fattige – – Jo takk – vi har sett det, gang på gang:

 

inne i jungelen i Bolivia.

 

De fattige, de forsvarsløse, de nederste vil alltid bli tråkket på,

vil alltid få smake pisken,

likegyldig enten keiseren eller kommissæren

styrer, enten Bibelen eller Det kommunistiske

manifest

ligger på alteret.

*

Min politiske kulør er infrarød (derfor ser du den ikke med blotte øyet).

Det finnes intet parti, ingen talerstol, intet forum for fettete floskler

redningsløst langt til venstre.

 

Tusen års trellehat

overvintret i de armods lender

som ga meg livet. Kunne du så sant stikke handa inn i hjertet mitt,

ville du brenne deg, bror.

 

Men her svimer jeg omkring stille som en akvariefisk.

Dytter snuten mot glassveggen.

 

Hans Børli