29.09.2018

I Børrudskogen

Jeg har ikke lange vegen til skogs,

åtte-ti skritt bare

så står jeg inne i søylehallen

av gotisk himmelstrebende stammer.

Jeg ruslet ofte der på stien

over vennlige furubrenner

oppover mot Kroksjøen.

Helst om høsten

når villgraset bølget silkeblankt

i vinden over sletthogstene

og furukronene kniplet seg mjukt

mot høge trekkfugl-himler.

Ja, jeg levde mange dikt

aleine der oppi Børrudskogen.

Det kom sjelden så langt som til

ord og linjer, bare

et vingesus gjennom sinnet,

en hete bak øynene.

Diktene forble

skikkelsesløst fri, fri

som rådyret inni snaret,

som traneskriket på myrene.

 

De uskrevne diktene mine

skal synge duetter med vinden

og hviske i sivet

ved breddene av den mørke elv

der Tuonelas svane skriker.

 

Tuonelas svane – dødssymbol i det finske folkeepos Kalevala

Hans Børli