Jeg har ikke lange vegen til skogs,
åtte-ti skritt bare
så står jeg inne i søylehallen
av gotisk himmelstrebende stammer.
Jeg ruslet ofte der på stien
over vennlige furubrenner
oppover mot Kroksjøen.
Helst om høsten
når villgraset bølget silkeblankt
i vinden over sletthogstene
og furukronene kniplet seg mjukt
mot høge trekkfugl-himler.
Ja, jeg levde mange dikt
aleine der oppi Børrudskogen.
Det kom sjelden så langt som til
ord og linjer, bare
et vingesus gjennom sinnet,
en hete bak øynene.
Diktene forble
skikkelsesløst fri, fri
som rådyret inni snaret,
som traneskriket på myrene.

De uskrevne diktene mine
skal synge duetter med vinden
og hviske i sivet
ved breddene av den mørke elv
der Tuonelas svane skriker.

Tuonelas svane – dødssymbol i det finske folkeepos Kalevala

Hans Børli