25.08.2018

Huldrestrengen

Je vil legge meg i ei utløe

en kveld da sulua skvatar

under solbron never i takskjegget.

Je vil blunde inn

mens angen av gras og kjyrublommer

strømmer mot sansene mine

som mild bedøvelse.

 

Så kommer skogsnerta

i rau stakk og sølvspente skor

leende gjennom doggfallet.

Ho bøyer seg over meg og kviskrer.

Ho tar lyra ut

av bankende hjerte mitt

og bitter en ny streng i lydbågan.

 

Ho veit at je mangler den strengen –

strengen som er spønni

tå hjerteblod og drøm,

tå måltrost sang og gryingsgull,

tå linneaduft og bekkesilder.

Huldrestrengen. – –

 

Så vakner je,

tar lyra mi med glae hender

og går med sol i ansiktet

ut mot den vaknende verda.

 

Je setter meg på en stubbe

og tar til å spelle.

I svimlende lykke kjenner je

at nå låter lyra mi

slik je drømte ho skulle låte

i alle halvglae dager og netter.

 

Med lyende hjerte speller je

den vesle, enfoldige sangen

som sildrende Nestrøy-åsa synger

i lyse jonsoknetter nord på Jaralden.

 

Hans Børli