Je vil legge meg i ei utløe
en kveld da sulua skvatar
under solbron never i takskjegget.
Je vil blunde inn
mens angen av gras og kjyrublommer
strømmer mot sansene mine
som mild bedøvelse.

Så kommer skogsnerta
i rau stakk og sølvspente skor
leende gjennom doggfallet.
Ho bøyer seg over meg og kviskrer.
Ho tar lyra ut
av bankende hjerte mitt
og bitter en ny streng i lydbågan.

Ho veit at je mangler den strengen –
strengen som er spønni
tå hjerteblod og drøm,
tå måltrost sang og gryingsgull,
tå linneaduft og bekkesilder.
Huldrestrengen. – –

Så vakner je,
tar lyra mi med glae hender
og går med sol i ansiktet
ut mot den vaknende verda.

Je setter meg på en stubbe
og tar til å spelle.
I svimlende lykke kjenner je
at nå låter lyra mi
slik je drømte ho skulle låte
i alle halvglae dager og netter.

Med lyende hjerte speller je
den vesle, enfoldige sangen
som sildrende Nestrøy-åsa synger
i lyse jonsoknetter nord på Jaralden.

Hans Børli