05.08.2018

Himmelranda

Det fineste ved heimen vår er

den mjuke himmelranda

kniplet av skog i vest.

Så reinklipt og lang i linene:

ei blå fuglemil

som varer fra Tempelberget i sør

til høgdene innpå Odalsskogen i nord.

Vi sitter ved kjøkkenbordet

og henter heim med øynene

stillhet og fred, høgtid

som vigsler vårt daglige brød.

Om kvelden

– når sola kvarer seg bak Raufjellet

og alt livet djupner mot natta –

da står himmelen over høgdene

så lågmælt hviskende mild

som ba sjølve jorda

en ordløs aftenbønn av lys.

 

Forunderlig trøst i dette

å se et pustende  jordmørke

så tillitsfullt nær himmelen at

det låner lys fra den: Det er som

jeg hører håse skrik fra villdyrstruper,

sorgfulle fløyt fra fuglenebb

løfte seg seirende over ensomhet og nød

og falle forsonet inn

i stjernenes kor.

Hans Børli