Etter mange år på villstrå
vet jeg
at hender av vind
alltid stødde mine blinde steg
gjennom ulendet.

En dåre er jeg og
skal jeg alltid vedbli å være.
Men midt i mørket
på dårskapens vei mot døden
denne plutselige berøring,
dette staggende tak i armen:
– Nei! Ikke der …

Mitt hjerte er ennå ikke
blitt et åtsel. Fordi
hender av vind
alltid stoppet meg
ytterst på randen av
ravnefølget.

Hans Børli