21.07.2018

Heimkomst

Det blømmer langs sammarsfjøs-stien

der mor mi gikk.

Blommer som sol, blommer som snø,

blommer som blåskyggen

djupt i et gråtslørt barneblikk.

 

Jeg bøyer meg over korsstilte kronblar

og ånder inn angen,

den kyske, doggregn-svake.

Og fjernt bak skogene klinger

en fløytetone av tapte ting

som aldri skal vende tilbake.

 

Det rasler som før oppi seljelia

og stua luter på bakkekammen,

liksom mot himmelen stødd.

Men stillheten venter på trammen,

– og tretti vintrer har snødd.

 

De svalblå kvelder for lenge sia

de finner du aldri igjen.

For Tia har gått gjennom Storbør-lia

og rørt ved din barndoms grend.

Hans Børli