10.08.2018

Heimkomst

Det står en mann i kveldsolskjæret

ved den gamle morkne grind,

men fremmed kan han ikke være –

tårer glitrer på hans kinn.

 

Han står med hatten sin i neven,

suger inn alt kjent og kjært,

mens trost og skjære holder leven,

og bekken suser lunt og nært.

 

Men herregud! Hans øyne finner ikke

hva helst av alt de ville se,

for stua som han lukket inn i

avskjedsblikket,

er revet no for lengesia ned.

No blomstrer bare kvite prestekrager

rundt omkring ei ranet, ødslig tuft,

hvor tusen tapte barndomsdager

ligger gjemt i kveldsval duft.

 

Og se! I stien ned til brønnen

vogger òg det ville flor,

som kviskrer stille imot sønnen:

Her gikk di gamle, slitne mor. –

Ho ruslet her med sølverglans i håret.

Ho ventet alltid på et brev

og sovnet stille inn her ene året

med en bønn for ham som aldri skrev.

 

Et kratt av viju kranser åkerflekken

som faren grov i ærlig strev,

men på ei steinrøys nedved

kvennhusbekken

ligger att et rustent grev.

Og heggen står i samme brurekransen

som snødde stilt om ham og vesle Gerd,

da de tok avskjed etter siste lørdagsdansen

før han dro ut på livets vide ferd.

 

No står han atter på de gamle tufter

mens kvelden dirrer ømt av fuglelåt.

Og ville, stride prestekragedufter

gjør hjertet sårt og tongt av gråt. –

Å – som han lengtet frå en præriesommer

til disse skogblå kvelders kvil,

men se – det er jo bare blommer

som hilser ham med velkomstsmil.

 

Hans Børli