Det blømmer langs sammarsfjøs-stien
der mor mi gikk.
Blommer som sol, blommer som snø,
blommer som blåskyggen
djupt i et gråtslørt barneblikk.

Jeg bøyer meg over korsstilte kronblar
og ånder inn angen,
den kyske, doggregn-svake.
Og fjernt bak skogene klinger
en fløytetone av tapte ting
som aldri skal vende tilbake.

Det rasler som før oppi seljelia
og stua luter på bakkekammen,
liksom mot himmelen stødd.
Men stillheten venter på trammen,
– og tretti vintrer har snødd.

De svalblå kvelder for lenge sia
de finner du aldri igjen.
For Tia har gått gjennom Storbør-lia
og rørt ved din barndoms grend.

Hans Børli