Havet og skogen er søsken.
De taler langveis sammen
på vindspråket. Den ene blond
av brenningers hvite skumbrem,
den andre mørk
av rotvokste vingeslag.
Havet og skogen er søster
og bror. Og selv er jeg
av samme higende ætt.
Jeg anerkjenner ingen grenser,
selv ikke dødens. Jeg har
sloppet mitt hjerte på beite
på solnedgangens røde enger
og slått opp min lengsels sandslitte

beduin-telt
bortenfor synsranda,
der lendet haller vestover mot evigheten.

Hans Børli