Hver klarværs jonsokkveld
går jeg ut på fláberget
utafor huset her
og holder ei lita gudstjeneste
ordløst for meg sjøl.
Står barhodet
med ansiktet vendt
mot vest
der storskogen blåner
i høgd bakom høgd
innover mot heimtraktene mine
på Fjellskogen.
Ligger et lite tjenn
et sted der inne i ensligheta:
Lomtjennet,
stille, blankt som et auge.
Seven vekser i tett gard
inni vikene.
Og slik i kveldskjøligheta
faller doggdråper fra stråene
og lager ringer i det blikkstille vatnet.
Jeg står og ser bakover i tida
og kjenner doggdråpene
som en sval berøring i hjertet.

Hans Børli