Grenseboer

Jeg har alltid bodd ved grensen

mellom livet og døden.

Og som alle grenseboere

taler jeg språket i begge riker.

 

Jeg vanket ofte på villstrå i

skoger bakenfor skogene.

Undret hvem som hadde gått der

hvergang jeg krysset mitt eget spor,

visste hverken vei eller lei.

Og plutselig kunne det slå meg:

Så stille her er! Selv skyggen din

har forlatt deg.

 

Har du mon vinglet deg inn i

landet på andre siden?

Grensen er attgrodd

og vanskelig å øyne

mange steder …

 

Men jeg kjente ingen angst:

Jeg taler dødens språk

uten aksent.