Jeg har alltid bodd ved grensen
mellom livet og døden.
Og som alle grenseboere
taler jeg språket i begge riker.

Jeg vanket ofte på villstrå i
skoger bakenfor skogene.
Undret hvem som hadde gått der
hvergang jeg krysset mitt eget spor,
visste hverken vei eller lei.
Og plutselig kunne det slå meg:
Så stille her er! Selv skyggen din
har forlatt deg.

Har du mon vinglet deg inn i
landet på andre siden?
Grensen er attgrodd
og vanskelig å øyne
mange steder …

Men jeg kjente ingen angst:
Jeg taler dødens språk
uten aksent.

Hans Børli