Gråsteinen er min bror.
Jeg kjenner dens pine.
Denne kalde, knugende ro
med striper av størknet helvete.

Ingen vekt i verden
er tung som den
steinen kjenner
når sommerfuglen hviler på den,
når vinden lener seg mot den
og leker flyktig med en lerketrille.

Men også gråsteinen tror på en
forvandling.
Og venter. Venter
det store oppbrudd av vinger og vektløshet.
Juninattskumringens blå profeti.

Hans Børli