Det er høyhet og ro over et tre.
Sterkt, likevel gripende vergeløst,
står det på moen og tenker
milde jordtanker, tålmodighet.
Ei skinnende kvit neverbjørk,
ei gammal furu
med bronsearmene  strakt  ut
i uendelig ømhet for vindene.

Da kommer du labbende gjennom lyngen
med øksa og motorsaga.
Stanser under den dødsdømte kjempen.

– Skarpretter, gjør din plikt!

Treet stuper. Hjelpeløst.
Splintrer greinene under seg i fallet.
Du står der i den brå stillheten:
Så tomt det vart! Lyset fra himmelen
faller over deg som en anklage.
Et minutt bare – ett minutt
av snerrende stål, mekanisk rutine –
og naturens langsomme drøm
gjennom hundre vårer
er skrumpet inn til en dum liten prikk
i stikkboka.

– Så mange dager, tenker du.
Så mange kimende julekvelder …
Tiur satt med lurvet klo kring greina,
hakket i rimet, rettet seg, lydde
når finnhunden søykte innpå en avsides
plass.
Store, stille snøfall – vårnetter,
stjernene hang doggete i baret
når skytteren kjek på  skrå
opp på Karlsvognen.

– Så mye liv, tenker du,
– så mye hemmelig liv
disse år-ringene sirkler inn!
Et sentrum
som pupillen i et seende øye.

Slik kan tankene svive
en sorgfull høstdag når
vinden mumler armodslig
over snauhogstene:
Kvist og vål, ferske stubber
hvor maurlik klisser i kvaen,
et og annet avfelt krufsetre
som henger på skakke i tomheten.
lik en kuleflerret fane
på en skanse som fienden stormet.

De snakker om driftsplan, forstmennene,
og risser opp hogstfeltene
med linjal på kartet.
Og vi menige – slitets landsknekter –
vi går seierrike til storm
etter en velberegnet strategi.
Landet blir liggende snaut etter oss:
høgdedrag og åsrygger syner seg
nakne
lik ribbeina på et veldig dyr
som vargene har revet.

Å, det er vondt, vondt
å være øksens samvittighet
slik en sorgfull høstdag!

Hans Børli