Sitt rolig, jente! Bære sitt!
Vil du ifrå mæ fyke,
da haugger je hakan i hjerte ditt
som i en stokk i stryke.

Je slepper dæ itte! Sitt bære still!
Se neva mine, Kari:
dom krøker fingra og klemmer tel
omkring de ting je tar i.

Så blått det kveiles, du! Gras og fiol
rer senga vår under graner
der vårgauken galer slik han gol
i tjaugetals Lybeck-romaner.

Det bruser opp i mæ, blo’ og vår,
– det er som når storbommen stuper
igjennom Gransjø-dammen som står
me fulle, flomgule luker.

Å, gi mæ et kyss! Men fyst må je ta
og sputte tur mæ snusen.
Det er fulle så du itte vil ha snusrand rundt truten din, pusen.

Du vil itte gjenne snu go’kjakan tel,
du kaster så kry me nakken.
Er fulle reidd atte skjeggstubb og stell
skæ skrubbe skrammer i lakken.

Je er ingen filmsjarmør, men skitt,
nå kjenner je mæ i taka.
Je trur je tar og løfter litt
på eitt tå serkeflaka

Hans Børli