Ensomhet

1

Jeg planter et  skrik

på de nordlige høgder

der himmelen står mørk som jern.

Jeg planter et skrik,

og ser min innestengte smerte

briste ut i

blomst – en rød villvalmue

på nordlysets kalde åkrer.

 

2

Djupt i mørket mellom stjernene,

midt i den ytterste ensomhet,

er menneskehjertene alltid sammen,

slik trerøttene i jorda

rører ved hverandre og skjelver

når stormtakene griper i skogen.

 

Ja – ensomheten er

menneskehjertenes eneste

ubrytelige fellesskap.