1
Jeg planter et  skrik
på de nordlige høgder
der himmelen står mørk som jern.
Jeg planter et skrik,
og ser min innestengte smerte
briste ut i
blomst – en rød villvalmue
på nordlysets kalde åkrer.

2
Djupt i mørket mellom stjernene,
midt i den ytterste ensomhet,
er menneskehjertene alltid sammen,
slik trerøttene i jorda
rører ved hverandre og skjelver
når stormtakene griper i skogen.

Ja – ensomheten er
menneskehjertenes eneste
ubrytelige fellesskap.

Hans Børli